Å reise er å se

To svært ulike reisebøker, en essaysamling og et essay, handler dypest sett om det samme: Om å være en seende for ikke å bli blind.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Litteraturviteren Arne Melberg begrunner sin bok, Å reise og skrive, på følgende måte: «Å reise og å skrive om reisene sine er en slitesterk kombinasjon. Resultatet, reiselitteraturen, har en vanskelig definerbar plass i den litterære tradisjonen og i den moderne litteraturen. Reiselitteraturen finnes ubestridelig der, men den befinner seg like fullt i en slags periferi, noe som sikkert skyldes at reiselitteraturen ofte inkluderer momenter av reportasje og biografi. Det er selvfølgelig ingen hemmelighet at reisen er et viktig litterært motiv og at reisen fungerer som motor for alskens litteratur.»

Denne begrunnelsen gir retning til alle de 11 drøftende essayene (inkludert innledningskapitlet) i Melbergs bok. Dette er boka for den som elsker å reise, lese og skrive.

Hva er et menneske?

Melberg er opptatt av å inkludere den såkalte moderne reiselitteraturen fra 1930 og fram til våre dager i det seriøse litteraturbegrepet. Han vil gjøre reiselitteraturen til en stueren sjanger, men er også svært bevisst på å destillere denne sjangeren ut fra annen tekstmasse. At reiselitteraturen benytter seg av kjente, kjære (og av og til mindre kjente og kjære) litterære virkemidler, er ett av litteraturviterens første påpekninger. Det interessante er imidlertid ikke at reiselitteraturens forfattere gjør dette, men hvordan de gjør det. Også dette er en type tekster som er mer interessante i kraft av sitt «hvordan». Det er ikke (reise)målet som er viktig, men bevegelsen (reisen sjøl).

Melberg skriver: «Den moderne reiselitteraturen er ikke noe unntak; den gjør nettopp det litteraturen kan, bør og må gjøre. Den arbeider med å forstå hva verden er og hva den kunne ha vært. Og hva som er min plass i denne verden og hva den kunne være.»

Reiselitteraturen har altså i Melbergs univers samme ambisjon som den for eksempel Jan Kjærstad mener skjønnlitteraturen har: den prøver å si noe om hva det vil si å være menneske.

Perspektivisme

Melberg flytter blikket mellom den skrivende og reisende for at den lesende egentlig skal vite hva han leser – og hvorfor han leser. Her benytter han seg av filosofen Nietzsche og hans begrep om perspektivisme. For det viktige er å lære å se. Skal du klare dette, må du reise. Ikke som turist, ikke som en blind – men som seende.

Det er et solid antall forfattere og bøker Melberg er innom i denne essaysamlingen. Noen av verkene klarer han heller ikke å dy seg for å vise sin litterære forakt for, som for eksempel Ari Behns Bakgård, en reiseroman Melberg ikke vurderer til troende. Heller ikke svenske Jan Myrdals reisebøker består litteraturprøven. Hos Behn er det de mange reiselitterære klisjeene som ødelegger, hos Myrdal er det et sett av politiske fordommer som blir problematiske for Melberg.

Men Melberg har også sine favoritter. Særlig gjelder dette polakkene Ryszard Kapuscinski og Joseph Conrad, to forfattere som de fleste liker, og dermed ikke noe kontroversielt valg. I det hele tatt er det lite anstøtelig ved Melbergs tekster uten at de blir noe dårligere av den grunn. Snarere har han skrevet en drøftende bok som i aller høyeste grad sporer til egne refleksjoner.

Hjemlengsel

Romanen, en litterær tekst, er dessuten kanskje sjøl en reise. Melberg skriver: «Reisen rydder vei for fortellinger. Mer enn det: den har vel også alltid, som aktivitet, motiv eller metafor, invitert til funderinger, refleksjoner og hverdagsfilosofi.»

Ja, livet kan sjølsagt – med en mye brukt klisjé – være en reise. En reise mot det endelige, mot døden. Romantikeren Novalis har ifølge filosofen Martin Heidegger vist til at filosofi er hjemlengsel, en lengsel som også er en reise, en reise hjem. Reisen er så vel noe konkret som en mye brukt metafor. Ikke rart at reiselitteraturen setter mange assosiasjoner i sving for de fleste av oss.

Alt dette tematiserer og drøfter Arne Melberg i sin bok. Og sjølsagt glemmer han heller ikke den klassiske reiselitteraturen. Verken Homers Odysseen, Dantes reise til paradis, via helvete og gjennom skjærsilden eller Cervantes historie om Don Quijote lar Melberg være unevnt.

Reiselitteraturens veier er mange og nesten uransakelige. Arne Melberg gir et godt, om enn til tider noe teoretisk, bidrag til en bedre forståelse av denne litterære sjangeren og flere av dens kusiner og fettere.

Beveger skyene

Et spørsmål Anne K. Bang stiller med sitt 110 siders essay i boka Rastløs er hvorfor vi lever. Et stort spørsmål, kanskje ett av de største. Hun svarer blant annet sånn: «Vi lever ikke fordi Arbeiderpartiet eller pensjonsreformen sier det, og vi lever ikke engang fordi helsevesenet eller skatteetaten sier at vi skal det. Vi lever fordi det kommer en ny dag til oss hver dag.»

Er det rart vi er rastløse? Er det rart vi reiser? At vi må reise? Men hvorfor reiser vi? Jo, skriver Bang, «… for å fortelle. For å reise ut i verden og fortelle om den, ikke nødvendigvis til så mange. Til seg selv, aller først. Til en annen, eller to, eller kanskje enda noen flere. Det er for å finne historier, ta dem med seg, bære dem rundt til man forstår dem, passe på dem og vise dem fram iblant også, når det passer, når det er nødvendig. Det er ikke nødvendig å fortelle og det er helt nødvendig. Det er nødvendig å se tydelig, på nytt og på nytt og å fortelle om det.»

Så kan vi spørre med filosofen Aristoteles eller Thomas Aquinas: fins det en siste beveger? Ifølge Bang gjør det visst det.

«Bak det hele ligger en rastløshet som ikke ber om å se andre skyer. Det er en rastløshet som er større og mer varig enn behovet for nye himler. Det er en rastløshet som beveger skyene.»

Kanskje er dette ikke hele sannheten, men det er vakkert skrevet.

Arne Melberg:

«Å reise og skrive. Et essay om moderne reiselitteratur»

Oversatt fra svensk av Trond Haugen

Spartacus Forlag 2005

Anne K. Bang:

«Rastløs. Et essay om å reise »

Spartacus Forlag 2005

---
DEL

Legg igjen et svar