Å miste et Senat er jamen ikke bare, bare

I USA har demokratene tatt over Senatet. Et forbløffet folk ser nå hvordan president George W. Bush mister taket på sin egen politikk.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Den 24. mai begynte marerittet for president George W. Bush. Den dagen ble det klart at han kom til å miste det skjøre flertallet i Senatet – det øverste kammeret i parlamentet.

Fram til da hadde republikanerne hatt 50 stemmer i den ett hundre «mann» store forsamlingen. Det samme hadde demokratene hatt. Flertallet for det republikanske partiet ble sikret av visepresident Dick Cheneys ekstra-stemme. Den ørlille overvekten ga George W. Bush kontroll over alle komiteene i Senatet, som spiller en viktig rolle i USA idet de både kan fremme og hemme politiske utspill og forslag til vedtak.

Men så kom den skjebnessvangre torsdagen. Den republikanske senatoren James Jeffords – Jim for short – meddelte sin overgang til – ikke demokratene men en slags uavhengig posisjon i Senatet. Han dro til Vermont – staten han representerer – for å fortelle nyheten. Og møtte svært så entusiastiske støttespillere som alltid har sett på seg selv som opprørere i en ellers dosil og partitro velgermasse.

Det skapte ramaskrik, og Bush fikk mye pepper fordi han ikke hadde sett det komme. Med ett slag var hele situasjonen endret. Demokratene lå an til å få flertall med 50 mot 49 – i praksis 51 mot 49 siden Jeffords har varslet at han kommer til å stemme med det demokratiske partiet.

Den 6. juni var overgangen et faktum. Det kan bety at den nye administrasjonen får problemer med alle sakene de har varslet overfor velgerne. Det gjelder miljøet, Kyoto-avtalen og den nye energi-planen. Det gjelder anti-rakettforsvaret, og utnevnelsen av dommere til Høyesterett og andre domstoler, og det gjelder utdanning og pasientrettigheter, for å nevne noe.

I tiden etter den dramatiske overgangen har korridor-samtalene vært lange, mange og harde i Det hvite hus og Kongressen. Republikanerne har fridd til konservative demokrater som kanskje kunne tenke seg å bytte parti – til republikanerne – mot løfter om noen fete poster her og der. Demokratene har heller ikke ligget på latsiden, men derimot mast på andre moderate og republikanske senatorer om ikke de også burde følge James Jeffords ut av «the grand old party.» Som for eksempel den republikanske senatoren John McCain, som tapte primærvalgene mot … nettopp George W. Bush.

Men skaden for republikanerne er allerede skjedd. I disse dager har demokraten Tom Daschle fra South Dakota overtatt rollen som leder av Senatet, på bekostning av Mississippi-republikaneren Trent Lott som kaller Jeffords overgang et «enkelt menneskes kupp.»

Ingen klare skillelinjer

Et forbehold. Det er ikke sikkert at et demokratisk flertall i Senatet vil være så katastrofalt for Bush som mange hevder. Mange saker går igjennom med varierende flertall fra begge partier, som da skattelettelsene ble vedtatt med støtte fra en hel drøss med demokrater mens enkelte republikanere stemte imot.

Det var etter at presidentens opprinnelige skattelette på 1600 milliarder dollar hadde blitt redusert til 1350 milliarder dollar.

Det var et klassisk eksempel på at skillelinjene i amerikansk politikk ikke er altfor store, og at både republikanere og demokrater føler seg frie til å stemme med motparten dersom det passer dem.

Noe George W. Bush håper fortsatt skal være tilfelle.

Likevel: den symbolske betydningen av et demokratisk styrt overhus har vært formidabel. Amerikanske velgere har sittet med forbløffet mine og sett på hva én enkelt overgang kan gjøre med det amerikanske systemet. De har sett den ultra-konservative Jesse Helms bli kastet som leder av utenrikskomiteen til fordel for demokraten Joe Biden. De har sett den like konservative mormonen Orrin Hatch bli erstattet med den liberale Patrick Leahy som leder av justiskomiteen, og de har sett James Jeffords selv ta over miljøkomiteen etter å ha ledet helsekomiteen for republikanerne.

Det skjedde formelt natten mellom den 5. og 6. juni, etter over seks år med republikansk flertall i Senatet. – Vi befinner oss i et annet landskap, innrømmet George W. Bush etter skiftet, men la straks til at «… men vi befinner oss fortsatt på samme kontinent.»

En drøy uke etter skiftet fortsetter imidlertid republikanerne å forhale sammensetningen av de nye komiteene, der demokratene krever reelt flertall og ikke bare formelt – via en leder. Åtte av komiteene har pr. idag republikansk flertall, mens én komite har demokratisk flertall og syv komiteer har like mange av hver. Overgangen til James Jeffords endrer ikke automatisk denne fordelingen, men alle skjønner at man ikke kan ha et Senat der flertallet i komiteene blokkerer ethvert utspill fra de demokratiske lederne. Derfor har det republikanske partiet gått i forhandlinger om saken. Det de krever til gjengjeld, er at demokratene lover å ikke blokkere for George W. Bush’ konservative nominasjoner – til Høyesterett, for eksempel.

Og så skal det legges til at senatskomiteene i USA har mye makt. De godkjenner internasjonale avtaler, vurderer alle lovforslag som blir lagt fram og har mandat til nettopp å stoppe politiske utnevnelser – i tillegg til at de kan fremme sine egne saker. Det er makt som er mer enn symbolsk, og det nye demokratiske flertallet har allerede varslet at de kommer til å lage sin egen politiske agenda der man i første omgang vil legge frem forslag til reformer innenfor utdanning og helse.

Rakettforsvaret i fare

Hvilke saker er det George W. Bush kan risikere å tape etter omkalfatringen i Senatet? Først og fremst kampen for et nasjonalt rakettforsvar. Den nye lederen for komiteen for de væpnede styrker heter Carl Levin, og han uttalte nylig til International Herald Tribune at det planlagte NMD-systemet (National Missile Defense) i hvert fall ikke vil bli en realitet i løpet av Bush’ første periode, og at det ikke vil bli en realitet i det hele tatt hvis anti-rakett-missilene fortsetter å skåre like miserabelt i testene.

Av tre tester så langt, har to vært fullstendig mislykkede mens det tredje lyktes rett og slett ved en inkurie, ifølge lekkasjer fra Pentagon.

En fjerde test som var planlagt i juni i år, er utsatt til august. Hver test koster 100 millioner dollar eller mer, og mangelen på effektive resultater har fått både demokrater og republikanere til å sette spørsmålstegn ved om et slikt rakettforsvar i det hele tatt er mulig.

Likevel har president Bush stått på sitt. Han vil bygge et anti-rakettforsvar, han vil bygge det nå og han vil bygge det svært. Og han vil bygge det selv om han ikke skulle få sine Nato-allierte med på det, og uavhengig av russisk og kinesisk motstand.

Om nødvendig vil USA bygge det selv om det innebærer at landet i praksis skroter ABM-avtalen, som har vært et vesentlig element i nedrustningen og det balanserte styrkeforholdet mellom supermaktene i tretti år.

Sier Bush, som også vil ha systemet på plass selv om ikke teknologien skulle klare en slik utfordring akkurat nå.

Demokratene, derimot, er mer forsiktige. De er ikke imot et rakettforsvar i prinsippet – som kjent kjælte Bill Clinton også med denne tanken. Men demokratene er langt mer vâre overfor internasjonale reaksjoner, de vil gjerne ha Russland med på veien og de vil i hvert fall ikke bygge det før teknologien er på plass. Dessuten vil de ha en slankere variant av systemet – hvis de da vil ha det i det hele tatt lenger.

Alt dette koker ned til hva Levin sier; nemlig at Bush ikke kan regne med å få denne saken igjennom i dette Senatet. Og neste delvise senatsvalg er ikke før om to år.

Den demokratiske posisjonen er dermed at man godt kan være med på å bevilge penger til forskning og utvikling av NMD, og at de også vil være positive til forhandlinger med Russland og Nato-allierte om en revidering av ABM-avtalen. Men noe flertall for en konkret byggestart, slik Bush nå har varslet, vil ikke det demokratiske partiet være med på.

Sier Levin.

Men demokratene har bare en eller to stemmers overvekt i Senatet, og det er ikke aldeles klart at demokratene oppfatter denne saken som viktig nok til å bruke partipisken på sine senatorer. I den grad man i det hele tatt bruker partipisk, noe som ikke er så vanlig i det amerikanske systemet der alt handler om lobbying og politiske hestehandler for å skape de nødvendige flertallsallianser.

Energi og miljø

Hestehandelen vil nok bli vanskeligere for Bush når det gjelder miljø og energi-spørsmål. Her vil presidenten kunne gå på flere, fortløpende nederlag.

For det første er ikke demokratene særlig begeistret – for å si det mildt – for planene om å satse mer på atomkraftverk. Ei heller liker de tanken på å bore etter olje i fredede naturreservater i Alaska.

Begge deler er sentrale elementer i George W. Bush’ energiplan, som nylig ble lagt fram for det amerikanske folket – og som førte til grønn mobilisering blant alle landets miljøvernere.

Den nye lederen for energikomiteen, Jeff Bingaman, har gjort det klart at han ikke har noen intensjoner om å la energibehovet gå foran miljøbehovet, slik han uttalte da han tok over komiteen. Her får han støtte av miljøkomiteens nye leder, Jim Jeffords selv, som – av alle ting – er den politikeren som i sin tid la fram forslag til lov om å redusere utslippene av CO2 i atmosfæren!

Mens George W. Bush altså er fast bestemt på å skrote Kyoto-avtalen som nettopp tar sikte på å få til slike regler.

Skiftet i miljøkomiteen kom bare få dager før Bush dro avgårde til Europa for å presentere sitt syn på Kyoto-protokollen når verdens ledere samles i Bonn den 16. juli. Når han kommer tilbake, er det duket for debatt om energi-politikken, hvis da ikke hele diskusjonen må utsettes fordi Senatet ennå ikke er ferdig med valget.

Sist, men ikke minst, vil den ennå ferske presidenten kunne møte store problemer i Senatet hvis han prøver å trumfe igjennom sitt helt klare løfte til de konservative om å sette hardliner-dommere inn i Høyesterett. Bush er for dødsstraff og mot abort – for bare å nevne noe – og i de neste fire årene er det duket for kanskje et par dommer-utnevnelser til en rett som allerede i dag tenderer mot det reaksjonære.

Hvis demokratene vil, kan de blokkere disse utnevnelsene (én har allerede gått igjennom). Og/eller de kan pushe sine egne kandidater. Kampen om Høyesterett er på mange måter den viktigste, politiske saken i USA, fordi det handler om hvilken ideologisk ramme som skal legges rundt hele samfunnet. Dette vet republikanerne, og derfor kan de være villig til å gi fra seg flertallet i komiteene hvis demokratene lover å ikke blokkere disse utnevnelsene.

På og i hodet

Jim Jeffords «overløping» til demokratene begynte som en protest mot en George W. Bush som tidlig viste at han verken aktet å komme demokratene eller de moderate republikanerne i møte – trass den tynne valgseieren.

Det startet på ting som skole og helse, skattekutt og budsjettprioriteringer, og en Vermont-senator som én dag følte han hadde fått nok. Men det som opprinnelig var en innenrikspolitisk protest, har paradoksalt nok fått størst betydning – kan få størst betydning – for utenrikspolitikken. I potten ligger både rakettskjold, Kyoto-avtalen, politiske føringer for IMF, USAs engasjement på Balkan og andre steder, prøvestansavtalen, ABM-avtalen og gjelden til FN.

Demokratenes overtakelse av Senatet har snudd situasjonen fullstendig på hodet, i en tid hvor republikanerne – i form av utenriksminister Colin Powell, forsvarsminister Donald Rumsfeld, den sikkerhetspolitiske rådgiveren Condoleezza Rice og Bush selv – ikke har klart å enes om hvor de skulle ha sine respektive hoder hen.

---
DEL

Legg igjen et svar