Å krysse sitt Rubicon

USA vil gjerne gå inn i Irak med et FN-mandat. Men de trenger det først og fremst for å komme seg ut igjen.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er amerikanerne som tolker resolusjon 1441 riktig. For Irak er ikke bare forpliktet til å åpne dørene for inspektørene når de kommer på besøk. De er også forpliktet til å melde fra om hvilke våpen de har, hvilke de er i ferd med å få, hvor disse befinner seg og hvordan de kan destrueres.

Eventuelt er de forpliktet til å legge fram bevis for at disse våpnene faktisk har blitt destruert.

Det er derfor ikke sånn at inspektørene skal drive noe detektivarbeid i Irak. De skal føres fram til våpnene, se på at de blir destruert og deretter forsikre seg om at alle andre våpen også er tilintetgjort.

Et sånt kontroll-regime krever noe som ikke fins der i dag, nemlig en villig samarbeidspartner. For problemet med resolusjon 1441 er jo nettopp at man ikke kan være sikker på at irakerne har avslørt alt. Derfor må man lete etter våpnene. Og det er selvfølgelig klin umulig hvis landet som har våpnene aktivt forsøker å skjule dem. Det er med andre ord snakk om bevis. Finner man en «smoking gun» er det et bevis for at Irak har løyet og bedratt. Finner man det ikke, kan det bety at Irak ikke har våpen. Eller at Irak har gjemt våpnene sine.

Og det var nettopp derfor denne bevisbyrden ble fjernet som bærende element i resolusjonen, da USA fikk lurt inn kravet om «pro-aktivt» samarbeid og retten til å ta vitenskapsfolk ut av landet.

Resolusjoner forplikter

Man kan si mye stygt om USA. Men noe av det kan rettes mot Sikkerhetsrådet. For resolusjon 1441 er en resolusjon som forplikter rådet til krig. Den forplikter til krig hvis Irak har ikke-oppgitte masseødeleggelsesvåpen. Den forplikter til krig hvis Irak legger hindringer i veien for inspektørene, og den forplikter til krig hvis Irak saboterer tilgangen til irakiske forskere og vitenskapsfolk.

Dommerne i dette spørsmålet er til enhver tid de 15 medlemmene av Sikkerhetsrådet. Men i praksis har rådet overlatt til inspektørene i UNMOVIC og IAEA å avgjøre hvorvidt Irak er i «material breach» eller ikke.

Dersom våpen-inspektørene – som er ekspertene i denne saken – sier at Irak har hindret deres arbeid, eller at det har vært vanskelig å samtale med folk knyttet til våpenutvikling og/eller -produksjon; eller at de sier de mistenker irakerne for å ha ulovlige våpen, alternativt at de ikke har fått endelig bevis for at tidligere beholdninger av anthrax og VX nervegass er destruert; ja så må verden gå til krig mot Irak.

Og det var nettopp den dommen inspektørene avleverte den 27. januar.

Nå kan man alltid si at resolusjoner som er vedtatt under kapittel syv i FN-traktaten ikke nødvendigvis innebærer et krav om krig. Det kapittel syv åpner for, er å ta i bruk «alle nødvendige midler» for å få stater til å jenke seg.

Men i praksis er det krig man snakker om. Og i Irak-spørsmålet har det hele tiden vært klinkende klart, før resolusjon 1441 ble vedtatt, at «alle nødvendige midler» betydde krig.

Amerikanerne har derfor rett når de sier at Frankrike, Russland og Tyskland undergraver Sikkerhetsrådets rolle for tida. De undergraver rådet fordi de later som om det ikke fins noen krigsresolusjon. De undergraver rådet fordi de mener at Irak må få «enda» en sjanse, til tross for at dette var ment å være den siste, og de undergraver rådet fordi denne uenigheten spilles ut i den store offentligheten.

Dersom majoriteten i Sikkerhetsrådet ikke ønsker noen krig så får de la være å stemme for det, heter det fra Washington. Det er en betimelig kritikk, selv om USA selvfølgelig trekker helt andre konklusjoner av det enn hva mange andre gjør.

Trenger FN

Det underlige i denne saken, er at USA velger å forholde seg til dette utrolig vimsete Sikkerhetsrådet. De har det de trenger for å gå til krig, men de velger å satse på FN. I hvert fall foreløpig.

USA mener de har et juridisk grunnlag for krigen i den (brutte) våpenhvileavtalen fra 1991, diverse resolusjoner i Sikkerhetsrådet det siste tiåret, og resolusjon 1441 slik den foreligger i dag – uten dobbeltvedtak.

Men det er ingen tvil om at legitimiteten i en militær aksjon vil styrkes hvis USA klarer å få resten av rådet med seg på en krig.

Militært kan USA ta krigen alene, sammen med noen få «villige nasjoner.» Men de trenger baser i omkringliggende land og rett til overflyvninger. Dette kan dras mye lettere i havn dersom det foreligger et FN-vedtak.

For eksempel har Tyrkia stilt seg fullstendig på bakbeina i spørsmålet om troppetransport av 80.000 soldater, selv om de har tillatt bruk av baser og forberedende vurdering av havner og flyplasser.

Tyrkia vil nok falle på plass – det siste tilbudet er på fire milliarder dollar – og det samme vil Nato som pr. idag sier nei til amerikanernes seks krav: AWACS-fly for å patruljere grensa mellom Tyrkia og Irak, Patriot-raketter, også i Tyrkia, erstatningsstyrker for amerikanske soldater på Balkan, sikring av den kommersielle sjøfarten, beskyttelse av amerikanske baser, og hjelp til å sikre freden og stabiliteten i Irak etter en krig.

I dette siste ligger mye av årsaken til at USA er tålmodigheten sjøl overfor FN for tida. For USA kan nok krige mot Irak og vinne, men de kan ikke alene administrere dette svære landet med sine 24 millioner kriserammede mennesker etter at krigen er over.

Og det er derfor den franske avisa Le Monde skriver at USA gjerne ser at krigen kommer med et FN-mandat, selv om de kan klare seg uten. Men de kan ikke klare seg uten et FN-vedtak for å komme seg ut av Irak igjen; med andre ord at andre tar grep om å få landet på fote etterpå.

Der både FN, Nato og EU vil få en rolle å spille hvis krigen er godkjent av det internasjonale samfunnet.

Ja fra Frankrike og Russland

Til syvende og sist gir det fortsatt lave odds å satse på at Sikkerhetsrådet vil vedta en ny resolusjon. Frankrike har satt seg i en posisjon hvor de har stort manøvreringsrom, og de kan godt finne på å stemme for krigen på et seinere tidspunkt.

Hvor mye seinere, er et åpent spørsmål. Men uenigheten mellom Paris og Washington handler ikke så mye om sak som den handler om tidsperspektiv.

Hvis Frankrike gir etter, gjør Russland det også. Begge har interesser i oljelandet Irak, og ingen av dem kan leve med at USA går til krig alene og dermed tar kontrollen over det sorte gullet.

Hvis Frankrike og Russland stemmer for, vil Kina ikke legge ned veto. Det vil ikke Tyskland heller, av den enkle grunn at de ikke har noe veto å legge ned.

Og dermed kan USA godt leve med at Tyskland stemmer mot.

En slik resolusjon vil ikke komme så raskt som USA hadde ønsket. Den nye fristen er satt til 14. februar, da våpeninspektørene skal levere en ny rapport. Etter det, har Hans Blix sagt at han ønsker å jobbe fram mot juli måned for å avklare hva Irak har eller ikke har av våpen. Men det vil han ikke få lov til.

I løpet av februar vil USA fortsette å lobbe aktivt for en ny krigsresolusjon. De vil føre i marken våpeninspektørenes rapport, sin egen og andres etterretning, satellittbilder og intervjuer av avhoppere for å bevise at Irak har ulovlige våpen. Så vil de si at Sikkerhetsrådet ikke har noe valg fordi de allerede har krysset sitt Rubicon.

Og det verste med det, er at de har helt rett.

---
DEL

Legg igjen et svar