Å kle av en president

Via den tidligere finansministeren, Paul O’Neill, røper Ron Suskind hemmeligheter fra Det hvite hus.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Den meritterte amerikanske journalisten, Ron Suskind, har i de senere årene fått mye oppmerksomhet i USA på grunn av sine kritiske artikler om Bush-administrasjonen (i Esquire og The New York Times Magazine). Men i arbeidet med hans siste bok, The Price of Loyalty, kom han nærmere USAs lukkede regjering enn noen gang tidligere – takket være den sparkede finansministeren Paul O’Neill.

Hva var så motivasjonen for denne boka? Vel, de to mennene legitimerer boka ved å påstå at den er et korrektiv til USAs besudlete demokrati. Suskind og O’Neill vil åpenbart ha oss til å forstå, at de tjener det gode, mens Bush og hans venner er «forces of the dark side».

Suskinds gravende journalistikk baserer seg først og fremst på O’Neills hukommelse. Forfatteren forsikrer oss om at den er fantastisk når det gjelder både små detaljer og de lange linjer. I tillegg ligger det til grunn cirka 19 000 dokumenter – dokumenter som beskriver «alt» O’Neill foretok seg som finansminister i 2001 og 2002. Til og med hans håndskrevne notiser er kopiert og spart på, av Det hvite hus. Til slutt har mer eller mindre anonyme kilder, gitt sine versjoner av det som hendte innad i administrasjonen.

Løfter og virkelighet

O’Neill var lenge i tvil om han skulle svare ja på Bush’ forespørsel om å overta styringen av USA økonomi. Han hadde vært med i den føderale politikken tidligere, som økonomisk rådgiver og medlem av en sanksjonskommisjon etter Watergate skandalen – under henholdsvis Richard Nixon og Gerald Ford. Men da forespørselen kom fra den nyvalgte presidenten, var han direktør for Alcoa (en gigant innen amerikansk aluminiumsproduksjon). O’Neill var egentlig ferdig med politikken, og advarslene fra hans nærmeste om at «gutta i Washington» hadde blitt tøffere med årene og at de ville forsøke å sende ham hjem igjen straks, styrket hans mistro til oppdraget. Likevel kunne ikke O’Neill kunne si nei til et så ærefullt oppdrag.

Suskind fokuserer derfor naturligvis mye på (innenriks)økonomien i USA. Via O’Neill får vi en grundig gjennomgang av tautrekkingen mellom George W. Bush og sistnevnte over statsbudsjettene 2001 og 2002.

Bush hadde gått til valg på de største skattelettelsene (ufattelige 1.6 billioner dollar over ti år) i amerikansk historie og ønsket å holde sitt løfte, koste hva det koste ville. Dette kunne han gjøre, hevdet han, i og med det store overskuddet som Clinton-administrasjonen hadde lagt igjen etter seg. Men O’Neill – i samråd med sentralbanksjefen Alan Greenspan – ville ha forsiktighet, såkalt «fiscal prudence». Skattelettelser var mulig, men ikke i den størrelsesordenen som presidenten hadde lovet, dersom han i tillegg ønsket et overskudd på statsbudsjettet. Finansministeren forfektet heller en mer ansvarlig økonomisk politikk, av frykt for store underskudd og gjeld, noe som Ronald Reagan brant seg på etter store skattelettelser i 1982. Både O’Neill og Greenspan var for en moderat «tax-cut», så lenge de røde tallene ble unngått. Suskind refererer: «We’re not going back to the red, Greenspan said. Paul nodded solemnly.»

Det skulle imidlertid vise seg at Bush hørte mer på andre økonomiske rådgivere. Resultatet har blitt katastrofalt: Sammen med de enorme utgiftene til krigene i Afganistan og Irak har Bush’ økonomiske politikk vist seg å være direkte feilslått. I dag har USA nettopp de røde tallene som O’Neill fryktet og advarte mot – ja, slik det fremkommer i denne boka, var O’Neill sørgelig alene om å forsvare en balansert økonomisk politikk blant kobbelet av presidentens finansrådgivere.

Denne maktkampen begynte allerede den første måneden av Bush’ presidentperiode, og var også en av grunnene til at O’Neill måtte gå to år senere – eller som visepresident Dick Cheney forklarte ham over telefonen: «Paul, the President has decided to make som changes in the economic team.»

Det retoriske spørsmålet som stilles i The Price of Loyalty er med andre ord om USAs statskasse hadde sett bedre ut hvis O’Neills politikk hadde blitt fulgt.

Den irakiske vending

Mer overraskende enn kritikken mot Bush’ fatale finanspolitikk, er imidlertid O’Neill når han avslører administrasjonens planer om å styrte Saddam Hussein, allerede ti dager etter innsettelsen av den nye presidenten: Den 30. januar 2001 holdt Bush jr. sitt første møte med National Security Counsil (Det nasjonale sikkerhetsråd, NSC). I følge O’Neill begynte møtet med en kort diskusjon om konflikten mellom israelerne og palestinerne. Clintons fredsinitiativ overfor Yasir Arafat og Ehud Barak på Camp David hadde slått feil, og senere, på høsten og vinteren 2000 og 2001, hadde den tidligere presidenten desperat prøvd å få til en løsning mellom de to stridene parter – uten å lykkes. Bush’ holdning skal ha vært at Clinton strakk seg mot et uoppnåelig mål, og at det lureste for USA var å «vente og se». I 1998 fløy Bush og Ariel Sharon over noen palestinske flyktningeleire; i ettertid skal presidenten skal ha sagt til rådet: «[…] real bad down there. I don’t see much we can do over there at this point. I think it’s time to pull out of that situation.» Så enkelt kan altså utenrikspolitikk være.

Deretter gikk diskusjonen på møtet, i følge O’Neill, raskt over til siste etterretning fra Irak. CIA-sjef George Tenet brettet ut en stor rull med et grovkornet foto (tatt av et rekognoseringsfly) av en fabrikk i Irak. Han hevdet at sannsynligheten var stor for at Irak produserte enten kjemiske eller biologiske våpen i denne fabrikken. O’Neill var kritisk til at et så uklart fotografi skulle være en form for «bevis». Tenet skal da ha replisert at CIA faktisk hadde noen indisiebevis, som for eksempel at frakt inn og ut av fabrikken, hadde en «round-the-clock rhythm».

Videre forteller O’Neill at presidenten sa lite; han bare nikket, med den samme uspørrende apparisjon, som han allerede hadde blitt så vant med. For finansministeren virket det første møte i NSC gjennomregissert. Vi får vite at forsvarsminister Donald Rumsfeld sa lite, mens Cheney var helt taus, selv om begge lenge hadde ivret for å styrte Saddam. Powell var visstnok overrasket over at kursen plutselig hadde blitt lagt om fra konflikten Israel-Palestina, til Irak. O’Neill hevder så, at han allerede på dette tidspunkt kunne se begynnelsen på gruppedannelser innad i både NSC og den øvrige administrasjonen, som enten var «innenfor» eller «utenfor». For leseren blir det for øvrig gjort klinkende klart (gjennom hele boka), at han selv sto nokså alene om å jobbe for sannheten og «nothing but the truth» i disse omgivelsene.

Narren Bush

Hardest skyts blir selvfølgelig rettet mot presidenten. Bush blir flere steder i boka gjort til latter. O’Neill og Suskind gjør et stort poeng av at dette er en person som er altfor umoden til å være USAs mektigste mann; og det er lett å bli forført av deres satire. At deres bilde av Bush stemmer overens med det mange har tenkt om mannen, er ikke spesielt overraskende. Den gjengse beskrivelsen av ham som «cowboy-president», blir i The Price of Loyality innfrid fra første kapittel: I O’Neills første møte med Bush, kjefter presidenten på sjefen for presidentstaben, for å ikke skaffe til veie cheeseburgere. Mer alvorlig er det at Bush skal være svært upålitelig, om ikke løgnaktig. To eksempler viser dette særlig tydelig, nemlig hans valgkampløfter om en offensiv miljøpolitikk, samt den forespeilede «forsiktighetslinjen» i utenrikspolitikken. For å ta det første først: I valgkampen mot Al Gore sa Bush jr. at han ønsket å kjempe mot global oppvarming og at USA måtte ta sin del av ansvaret ved å regulere utslippene av karbondioksid. Nå skulle det imidlertid tiden vise, at Cheney hadde sine kjepphester i energipolitikken, og at han presset den nyvalgte presidenten bort fra å stikke reguleringer i hjulene på amerikansk industri. Bush’ offisielle forklaring – og unnskyldning, hvis vi skal tro forfatteren – overfor miljøvernministeren, Christine Whitman, skal ha vært at Kyoto-avtalen fritok 80 prosent av verden, inkludert India og Kina, og at det var «[…] unfair and ineffective means of addressing global climate change concerns». Presidenten sviktet dermed ikke bare sitt eget løfte, men også Whitman, samt en «hel verden». Når det gjelder utenrikspolitikken, trenger man ikke lese denne boka for å bli minnet på at Washington under Bush, ble mer aktiv enn Clinton. Men Bush lovte altså det motsatte.

En moderne folkefiende?

Denne boka – sammen med andre nylig utgitte bøker om den vanstyrte Bush-administrasjonen – kommer på et stragetisk godt tidspunkt for demokratene. Den amerikanske valgkampen er allerede i gang, og en skulle tro at bøker som dette vil gi god inspirasjon til argumenter for et regimeskifte.

Det at O’Neill forteller om hemmelige prosesser innad i Bush-administrasjonen, er i seg selv interessant og spennende. Man får en følelse av at hver sak, hvert kapittel, kunne ha vært omarbeidet til et ibsensk drama. For i Det hvite hus råder visstnok svik, løgner og en skitten maktkamp. Men det faktum at dette nærmer seg enetale – Suskind og O’Neill er så å si aldri uenige – bør gjøre oss vaktsomme. At The Price of Loyalty fremstår som en mer eller mindre diskret hevn, bør også kalle på leserens kritiske oppmerksomhet.

---
DEL

Legg igjen et svar