Å kjøpe et landslag

Slik fotballklubber kan kjøpe spillere fra andre lag, går noen land utenfor egne grenser for å skaffe seg nye helter. Brasilianske – eller Portugisiske? – Deco leder an.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Tenk om lille Latvia kunne hentet inn en spiss eller to fra en brasiliansk favela (slum). Kanskje tapet mot Tsjekkia i lagets første kamp i EM kunne vært unngått? Eller hva om Sverige ikke hadde fått Henrik Larsson til å gjøre comeback i sommer – kunne en brasilianer gjort samme nytten?

Brasiliansk nødhjelp

Mulighetene til å kjøpe seg et landslag, som følge av nye regler, fikk faktisk enkelte land til å hente frem både Visa-kort, oljefond og gullbarrer tidligere i år.

Og talentfulle brasilianere uten landskamper – det er mange av dem – er ofte ettertraktede.

I år etter år har Portugal ventet på at deres «gyldne generasjon» med spillere – Luis Figo, Rui Costa, Fernando Couto med flere – skulle slå til i et stort mesterskap. Helt siden laget vant ungdoms-VM i 1989 har håpet om noe enda større vært der. Men da EM på hjemmebane nærmet seg, så lagets brasilianske trener Luiz Felipe Scholari seg nødt til å hente inn en annen brasilianer, med enorm suksess i portugisisk fotball, til spill for landslaget.

Den 26-årige midtbanespilleren Deco hadde vært i Portugal i fem år da han fikk sin første landskamp. Deco, egentlig Anderson Luís de Souza, ble født i Brasil i 1977, og kom først til den portugisiske ligaen som 20-åring. En rekke praktkamper for Porto, årets vinner av Champions League og fjorårets vinner av UEFA-cupen, fikk imidlertid Portugals brasilianske landslagstrener Luiz Felipe Scholari til å be ham om å skaffe seg et portugisisk pass. Så fort som mulig.

Som hentet ut av en tegneserie i Boing eller Buster, ble det umiddelbar suksess for Deco med sitt nye landslag. Og ironisk nok kom det mot hans fødeland, Brasil. I en 2-1-seier i mars i fjor kom Deco inn fra benken og avgjorde kampen med et frispark åtte minutter før slutt.

Allerede da advarte lagkamerat Luis Figo mot at Decos inntreden på landslaget «ville drepe talentene i portugisisk fotball». Deco selv sa det slik: «Jeg vil ikke slutte å være brasilianer, men jeg vet at Portugal betyr alt for meg». Trener Scholari forsvarte på sin side uttaket med å vise til at brasilianerne Lúcio og Celso fikk spille på det portugisiske landslaget på 60- og 70-tallet.

En plass fra start, en god kamp og en målgivende pasning mot Russland på onsdag beviste i hvert fall at de sportslige grunnene til å ta med Deco er tilstede.

Nye regler

Språk og kultur gjør det nok lettere for en brasilianer å bli akseptert som en del av det portugisiske landslaget. Men muligheten for at rike land rett og slett kunne «kjøpe» spillere til sine landslag, skapte kaos i det internasjonale fotballforbundet (FIFA) i årets første måneder.

Da ble det nemlig innført nye regler for spill for landslag. Om en spiller ikke hadde spilt for landslaget i sitt opprinnelige hjemland før han ble 21 år, skulle et nytt statsborgerskap automatisk gi muligheten til å spille for et annet landslag.

Ikke nok med det: I en overgangsperiode, som skulle vare ut 2004, var det meningen at også spillere over 21 år og uten landskamper skulle få «bytte» landslag.

Dette ville oljerike Qatar utnytte. Toppscoreren i tysk Bundesliga, Werder Bremens Ailton (30), ble tilbudt over 10 millioner kroner i kontanter for å droppe drømmen om spill for hjemlandet Brasil og heller konsentrere seg om å få Qatar til verdensmesterskapet i Tyskland om to år. Samtidig ble han lovet en årslønn på sju-åtte millioner kroner. Brasilianerne Leandro og Dede (begge Borussia Dortmund) fikk lignende tilbud.

FIFA satte foten ned. Reglene er nå endret, slik at spillere må ha bodd i et land i to år før de kan spille for landslaget. Og har man først spilt for ett A-landslag, finnes det ingen mulighet for å spille for et annet land.

Et kuriøst poeng er forøvrig at regelendringene som skapte kaos faktisk ble vedtatt på fjorårets ekstraordinære FIFA-kongress – i nettopp Qatar.

Ikke hørt om Tunisia

Spissen Francileudo dos Santos (25) lyktes imidlertid med skifte av landslag. Brasilianeren, som til daglig spiller for franske Sochaux, ble toppscorer for sitt adopterte hjemland Tunisia i det afrikanske mesterskapet tidligere i år. Før nyttår hadde han aldri spilt for det nordafrikanske landslaget – utsagnet «jeg hadde ikke hørt om Tunisia første gangen jeg dro dit, jeg trodde jeg var i Tyrkia» er illustrerende – og han sier han vil nekte å spille om Tunisia skulle møte fødelandet Brasil en gang i fremtiden.

Ryktene vil dessuten ha det til at han fikk én million kroner for «overgangen».

Det sies også at Togo plutselig innvilget søknadene om pass til 13 tidligere brasilianere, som gjorde at de kunne kalles inn til samling og kamper for landslaget til det afrikanske landet.

Det er mange gode brasilianske fotballspillere. Ikke alle kan spille for landslaget, selecao. Denne enkle erkjennelsen, sammen med brasilianernes drøm om fattiggutten som unnslipper favelaen ved hjelp av fotballen, forklarer hvorfor akkurat brasilianere er så populære å «kjøpe» inn til spill for landslag.

Men det er ikke bare brasilianere som har skiftet statsborgerskap og landslag. På 50-tallet ble Lazlo Kubala en legende på FC Barcelona og det spanske landslaget, men tsjekkeren spilte først for sitt hjemland og for det ungarske landslaget. Og Real Madrids argentinske legende, Alfredo Di Stefano, spilte for Argentina før han fikk spansk pass.

Waliser eller engelskmann?

Det er også verdt å nevne at mange spillere har all grunn til å føle tilhørighet til flere land – og dermed være aktuelle for flere landslag. Spor av gamle kolonier finner man også på det franske landslaget, som ble hyllet som en eksponent for antirasistisk arbeid i et integrerende Frankrike etter VM-seieren på hjemmebane i 1998. Verdens beste spiller, Zinedine Zidane er jo av algirsk avstamming. Og hva med situasjonen på de britiske øyer, hvor spillere nesten kan velge og vrake i hvilket landslag de skal spille for? Det var for eksempel ingen selvfølge at Ryan Giggs skulle spille for Wales, også England ønsket hans tjenester. Og da Irland slo til på den internasjonale fotballarenaen, var det med flust av engelskmenn med obskure irske røtter.

Tilbake til elegante Deco, som har bekreftet at han følger sin gamle trener Jose Mourinho til «kjøpelaget» Chelsea etter EM. Om dette europamesterskapet virkelig blir den gedigne fiaskoen for vertsnasjonen som åpningstapet mot Hellas kunne tyde på – det kan unngås med seier mot Spania i morgen – er det ingen vei tilbake for Deco. Det finnes uansett ingen fremtid for ham i Brasils selecao.

Se ikke bort fra at han angrer når VM i Tyskland spilles i 2006.

Ukens Totti

Så noen ord om Francesco Totti. Den italienske spissen, som spilte sammen med John Carew i AS Roma denne sesongen, er ikke kjent som den skarpeste kniven i skuffen. Mange vil nok se på spyttklysen i kampen mot Danmark som en klar indikasjon på manglende intelligens. Selv italienere ville ha ham utestengt etter den episoden.

Men heldigvis har Totti selvironi. Det beviste han i fjor, da han ga ut en bok med vitser om seg selv. Boken solgte over én million eksemplarer. I forrige måned kom oppfølgeren » De nye vitsene om Totti, samlet av meg», som raskt klatret mot toppen av bestselgerlistene.

Dette er Tottis favorittvits om seg selv:

En avis bringer nyheten: «Tottis bibliotek brant ned, det hadde to bøker». Totti sier fortvilet: «Det var som pokker, jeg som ikke var ferdig med å fargelegge den andre.»

Sympatisk nok gir fotballmillionæren inntektene fra bestselgerne til ulike gode formål.

Godt å vite at han spytter i bøssa også.

---
DEL

Legg igjen et svar