Å få slutt på utviklingsidéen en gang for alle

Utviklingen ligner en stjerne som man fortsatt skimter lyset av, selv om den har sluknetfor lenge siden og for alltid. Gilbert Rist

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Utvikling blir ofte framstilt som løsningen på problemene i Sør, men ofte dreier det seg ikke om annet enn et utrykk for vestliggjøringen av verden. Om utviklingen er «bærekraftig», «holdbar» eller «lojal», er den alltid en del av den kapitalistiske akkumulasjonslogikken. Den innebærer ulikheter og ødeleggelse av miljø og kulturer. Allikevel; vi kan forestille oss løsninger som tar hensyn til mangfoldet i verden og som støtter seg på forskjellige erfaringer fra ikke-handelsbaserte økonomier.

For litt mer enn tredve år siden fødtes et håp. Et håp som var like stort for folkene i den tredje verden som sosialismen hadde vært det for arbeiderne i de vestlige landene. Et håp som kanskje var mer suspekt i sin oppfinnelse og sitt grunnlag fordi de Hvite hadde bragt det med seg før de forlot de landene som de så hardhendt hadde kolonisert. Men faktisk så presenterte de ansvarlige, ledelsen og eliten i de nylig uavhengige landene utvikling som løsningen på alle folkets problemer.

De unge statene prøvde lykken. Hjelpeløst kanskje, men de prøvde, og ofte med en håpløs energi og voldsomhet. «Utviklingsprosjekter» var også maktelitenes eneste legitimitet. Naturligvis kan man være etterpåklok i det uendelige og diskutere om det objektivt sett lå til rette for det modernistiske eventyret. Uten å åpne denne enorme debatten, vil enhver innse at forholdene verken var gunstige for en planstyrt eller liberalistisk utvikling.

Myndighetene i de nye uavhengige statene satt fast i uløselige motsetninger. De kunne verken se bort fra utviklingsideen eller realisere den. De kunne altså verken nekte å innføre eller lykkes i å tilpasse alt det som hører til moderniseringen: Utdanning, helsestell, rettsapparat, administrasjon, teknologi. «Bremser», «hindringer» og «blokkeringer» av alle slag, som økonomene gjerne understreker, gjorde det lite trolig at disse statene ville kunne konkurrere internasjonalt i «hyperglobaliseringens» tidsalder. Teoretisk sett kan utvikling gjentas, men den er ikke universaliserbar. Først og fremst av økologiske årsaker: planeten er begrenset og en generalisering av amerikanernes levesett er umulig og farlig.

Utviklingskonseptet er fanget i et dilemma: Enten betegner det alt og ingenting, det vil si helheten av erfaringene fra kulturens dynamikk og menneskehetens historie fra Han-dynastiet i Kina til Inkariket.

I så fall har ordet utvikling ingen betydning som kan være nyttig som støtte til en politikk, og det er bedre å kvitte seg med begrepet. Eller så har utviklingskonseptet en begrenset betydning og betegner da det som det har felles med vestens erfaring med den økonomiske utvikling slik vi kjenner den fra og med den industrielle revolusjon i England i årene 1750-1800. I dette tilfellet består utviklingskonseptets betydning, uansett hvilket adjektiv vi føyer til, i økonomisk vekst og kapitalakkumulering med alle de positive og negative følger som vi kjenner.

Denne harde kjernen i konseptet som alle typer utvikling har felles med denne erfaringen, er bundet til «verdier» som framskritt, universalisme, beherskelse av naturen og kvantifiserbar rasjonalitet. Disse verdiene, og da særlig framskrittstanken samsvarer overhodet ikke med dype universelle ønsker. De er bundet til vestens historie, og møter liten respons i andre samfunn. Animistiske samfunn, for eksempel, deler ikke troen på beherskelse av naturen. Tanken om utvikling er totalt menigsløs og de handlinger som følger av denne tanken er absolutt umulig å forestille seg og å sette ut i livet fordi de er utenkelige og forbudt. Disse vestlige verdiene er nettopp dem vi må sette spørsmålstegn ved for å finne en løsning på problemene i dagens verden og unngå de katastrofene som verdensøkonomien fører oss mot.

Utviklingsprosjektet har vært det store paternalistiske foretaket i omtrent hele «gullalderen» fra 1945 til 1975. Konseptet har vært en del av de sosiale planene til de internasjonale ekspertene. Det var alltid de andre som skulle utvikles. Alt dette har endt med fallitt. Et bevis på dette er u-hjelpsprosenten som ble fastsatt til 1 prosent av brutte nasjonalprodukt (BNP) for OECD-landene i løpet av FNs første utviklingstiår i 1960. Denne prosenten ble nedjustert til 0,70 i Rio i 1992 og i København i 1995. I praksis ligger u-hjelpen i 2000 på 0,25 prosent av BNP i OECD-landene! Et ytterligere vitnesbyrd er at de fleste spesialiserte studieinstitusjoner og forskningssentra er stengt, eller ligger på sotteseng.

Krisen for den økonomiske utviklingsteorien begynte allerede på 1980-tallet, og er i dag komplett. Utvikling er ikke lenger noe yndet tema i «seriøse» internasjonale kretser: Det internasjonale pengefondet (IMF), Verdensbanken, Verdens handelsorganisasjon (WTO) etc. På det siste forumet i Davos ble temaet ikke engang nevnt. I Sør er ikke utvikling lenger et krav, untatt for enkelte av dens ofre og deres gode samaritaner: de ikke-statlige organisasjonene. Og: den nye generasjonen ikke-statlige organisasjonene konsentrerer sin «charity business» mer om humanitære operasjoner og ren nødhjelp enn om økonomisk vekst.

Allikevel har utviklingen vært mindre offer for sin fallitt i Sør enn for sin suksess i Nord. Dette begrepsmessige tilbaketoget svarer til vår tids «globalisering» og det som utspiller seg bak dette andre tilslørende slagordet. Utviklingen av de nasjonale økonomiene måtte nesten automatisk munne ut i en overnasjonal økonomi og globaliseringen av markedene.

I en globalisert økonomi er det ingen

plass for en bestemt teori for landene i Sør. Alle regioner i verden er nå «i utvikling». Til en ensrettet verden hører en ensrettet tanke. Det som blir borte ved denne forandringen er ikke noe annet enn det som ga en viss konsistens i utviklingsmyten, altså «trickle down-effekten», eller troen på at regner det på presten så drypper det på klokkeren.

Kolonisering av forestillingsevnen

Fordelingen av veksten i Nord (med kompromisset mellom modellene til Ford og Keynes), og selv dråpene som drypper på landene i Sør, sikret et visst nasjonalt samhold. Avreguleringen, åpningen av økonomien og avviklingen av forhandlingsøkonomien har ødelagt de statlige rammebetingelsene for styring, og tillatt ulikhetene å spre seg uten grenser. Polariseringen av rikdommen mellom regioner og mellom menneskene har nådd hittil ukjente høyder. I følge den siste rapporten fra FNs utviklingsprogram er verdens rikdom økt seks ganger siden 1950, men i 100 av de 174 undersøkte landene synker både gjennomsnittsinntekten og forventet levealder. Verdens tre rikeste menn har en formue som er høyere enn samlet BNP i verdens 48 fattigste land! Formuen til verdens 15 rikeste er høyere enn BNP i hele Afrika sør for Sahara. Og til slutt: Formuen til verdens 84 rikeste er høyere enn BNP i Kina med 1,2 milliarder innbyggere!

Under slike forhold er det ikke lenger snakk om utvikling, men om strukturelle tilpasninger. På det sosiale området er det nå i stor grad spørsmål om det som Bernhard Hours så vakkert kaller en «global legevakt», som de ikke -statlige organisasjonene er det viktigste redskapet for. Allikevel, om «formene» skifter (og ikke bare de), fortsetter hele forestillingsverdenen å eksistere. Om utviklingen bare har vært en fortsettelse av kolonivesenet med andre midler, så er ikke den nye globaliseringen noe annet enn en fortsettelse av utviklingen med andre midler. Staten blir borte bak markedet. Nasjonalstatene i Nord som var blitt mer diskrete i og med overgangen fra kolonivesen til kolonienes frigjøring, trekker seg nå bort fra scenen til fordel for markedets diktatur (som de gamle kolonimaktene har organisert…) med dets egne styringsinstrument IMF som pålegger de gamle koloniene struktur-tilpasningsprogrammer. Vi finner også igjen vestliggjøring av verden i koloniseringen av forestillingsevnen gjennom framskrittet, vitenskapen og teknikken. Den radikale kritiske og filosofiske kritikken som en liten marginal gruppe intellektuelle (Cornèlius Castoriadis, Ivan Illich, Francois Partant, Gilbert Rist, i særdeleshet) har ført så modig, har ført til en viss retorisk forandring, men har ikke munnet ut i noe grunnleggende angrep på modernitetens verdier eller praksis.

Selv om den rene utviklingsretorikken og det frivillige «ekspertokratiets» medfølgende praksis ikke lenger er på moten, så er den skatologiske troen på en mulig rikdom for alle, altså en slags «utviklings-isme» fortsatt levende.

At utviklingen overlever, viser seg først og fremst gjennom den kritikken den har vært gjenstand for. For på magisk vis å prøve på å mane bort utviklingens negative følger, har vi nå gått inn i tiden for utvikling «med» forstavelser. Vi har fått «selvstyrt» utvikling, utvikling «innenfra», «deltagende» utvikling, «integrert» og «autentisk» utvikling, «automo og folkelig» utvikling, «rettferdig» utvikling, for ikke å snakke om lokal utvikling, mikro-utvikling og etno-utvikling! Humanistene kanaliserer på denne måten ofrenes ønsker. Bærekraftig utvikling er det beste eksempel på denne kunsten i å helle ny vin på gamle sekker. Det dreier seg rett og slett om språklig hjemmesnekring der man prøver å forandre ordene istedenfor tingene; en språklig uhyrlighet i all sin mystifiserende selvmotsigelse. At utviklingen er «bærekraftig», skal få begrep til å overleve.

I alle forsøkene på å definere en «annen» utvikling eller en «alternativ» utvikling, dreier det seg om å helbrede et «onde» som rammer utviklingen tilfeldig og ikke om å kurere en medfødt svakhet. Enhver som angriper utviklings-ismen, får som svar at han tar feil av målet for angrepet. Han burde bare ha angrepet visse former for «feil-utvikling». Men å snakke om «feil-utvikling» er en avsporing. I modernitetens fantasiverden kan det onde ikke angripe utviklingen rett og slett fordi utviklingen er selve inkarnasjonen av det Gode. «God» utvikling er, selv om den aldri har vist seg i virkeligheten, smør på flesk fordi utviklingen pr definisjon betyr «god» vekst, fordi vekst også er et gode og fordi ingen ond makt vinner over veksten. Det er også de alt for mange bevisene på vekstens velsignelse som best beviser svindelen ved konseptet i alle dets utgaver.

Det er klart at det er «utviklingen slik den eksisterer i virkeligheten» – på samme måte som man snakker om «sosialismen slik den eksisterer i virkeligheten» (dvs. i de tidligere kommunistiske landene o.a.) – den som har dominert verden i to århundrer, som skaper dagens sosiale og økologiske problemer: ekskludering, overbefolkning, forurensning osv. Utviklings-ismen er et uttrykk for den økonomiske fornuften i den mest rendyrkete form. I dette paradigmet er det ingen plass verken for respekt for naturen slik miljøvernerne krever, eller for respekt for menneskene slik humanistene krever.

Utviklingen slik den eksisterer i virkeligheten er altså den egentlige, mens den «alternative» er en mystifikasjon. Når en setter til et adjektiv, dreier det seg ikke om å sette spørsmålstegn ved den kapitalistiske akkumuleringen. I beste fall dreier det som om å ta sosiale eller økologiske hensyn i vekstpolitikken på samme måte som en før har tilføyd en kulturell dimensjon. Ved å fokusere på sosiale konsekvenser med fattigdom, levestandard, basale behov, eller ødeleggelsene av miljøet, unngår man en helhetlig eller global tilnærming i analysen av den verdensomspennende dynamikken til en tekno-økonomisk maskin som drives fram av grenseløse og ansiktsløs konkurranse.

Dette blir så utgangspunktet for diskusjonen om ordet utvikling. I ønsket om en «alternativ» utvikling foreslås det av og til virkelig antiproduktivistiske og antikapitalistiske prosjekter av svært forskjellig art, som sikter mot å avskaffe de skadene som «underutvikling» og «feilutvikling» skaper, eller ganske enkelt de ødeleggende konsekvensene av globaliseringen. Disse prosjektene for et varmere samfunn har ikke mer forbindelse med utviklingen enn med «de primitive samfunnenes overflodstidsalder» eller med bemerkelsesverdig og estetiske sukseene til visse førindustrielle samfunn som overhodet ikke kjente til utviklingen.

Et annet ord for økonomisk krig

I Frankrike har vi også opplevd en periode med «alternativ» utvikling. Det dreier seg om moderniseringen av landbruket fra 1945 til 1980 slik den ble uttenkt av humanistisk teknokrater og satt ut i livet av ikke-statlige kristne organisasjoner tilsvarende dem som finnes i den tredje verden. Vi har vært vitne til mekaniseringen, sentraliseringen og industrialiseringen av bygdene, til bøndenes massive forgjelding, til systematisk bruk av sprøytemidler og kunstgjødsel helt fram til dagens «søppelmat»…

Enten vi ønsker det eller ikke: utviklingen kan ikke være noe annet enn det den har vært: en vestliggjøring av verden. Ordene har sin rot i historien. De er bundet til de bilder de får oss til å danne oss, men som unnslipper bevisstheten til dem som bruker dem. Allikevel styrer de følelsene våre. Det fins vakre ord, ord som kjærtegner hjertet, og ord som sårer. Det fins ord som opphisser folket og setter verden på hodet. Og så er det giftige ord, ord som trenger seg inn og blander seg med blodet som en rusgift, perverterer begjæret og formørker dømmekraften. Utvikling er et av disse giftige ordene. Man kan naturligvis hevde at fra nå av «betyr god utvikling først og fremst å øke verdier av det forfedrene har bygd, å ha røtter». Men det er å definere ordet med det motsatte av det som det betyr. Utvikling har vært, er og vil først og fremst være å rive røttene av. Over alt har den ført med seg økt avhengighet utenfra framfor selvstendighet.

Må vi vente enda 40 år for å forstå at utvikling betyr den utviklingen som eksisterer i virkeligheten? Det fins jo ingen annen. Og den utviklingen som eksisterer i virkeligheten, er økonomisk krig (med dens vinnere og tapere), uhemmet plyndring av naturen, vestliggjøring og uniformering av verden. Og tilslutt: ødeleggelse av alle kulturer som er forskjellige.

Derfor er også uttrykket «bærekraftig utvikling» en selvmotsigelse, og både skremmende og håpløs! I forhold til den ikke-bærekraftig utvikling kunne man i det minste håpe at den engang ville ta slutt, som et offer for sine selvmotsigelser, sine nederlag, og fordi den var uutholdelig og uttømte naturressursene…

Vi kunne derfor tenke ut og arbeide på en etter-utvikling, bygge opp en akseptabel post-modernitet. Særlig bør vi gjeninnføre det sosiale og politiske aksept innen handelen, gjenfinne målet om det felles beste og det gode liv innen menneskelig samhandling. Den bærekraftige utviklingen tar fra oss et hvert perspektiv om andre løsninger. Den lover oss utvikling for all evighet!

Alternativet kan ikke ta form av en enerådende modell. Etter-utviklingen er nødvendigvis flerfoldig. Det dreier seg om å åpne for kollektiv utfoldelse der prioriteten ikke gis til en type materiell velstand som ødelegger miljøet og de sosiale båndene. Det gode liv kan ta mange former alt ut fra forholdene.

Med andre ord dreier det seg om å gjenskape nye kulturer. Dette målet kan vi kalle umran (utfoldelse) som hos Ibn Kaldun, swade-shisarvodaya (forbedring av alle sosiale kår) som hos Gandhi, eller bamtaare (å ha det godt sammen) som hos Tuocouleurs-folket… Det viktige er å vise bruddet med det ødeleggelsesforetaket som får utfolde seg under navn som utvikling og globalisering. For dem som blir utstøtt, for dem som blir overkjørt av utviklingen, kan det ikke være snakk om annet enn en syntese mellom den tapte tradisjonen og den uoppnåelige moderniteten. Disse originale spirer til noe nytt som vi kan skimte her og der, åpner for håpet om en etter-utvikling.

Serge Latouche er filosof ved Universitetet i Paris-XI og forfatter av boka La Dèraison de la raison èconomique, Albin Michel, Paris 2001. Artikkelen er gjengitt med tillatelse fra Le Monde Diplomatique. og oversatt av Ole-Jacob Christensen.

---
DEL

Legg igjen et svar