Å be om problemer

Drapet på utenriksminister Anna Lindh, og enkelte andre voldsepisoder der sinnslidende har vært involvert, har utløst en debatt i Sverige om hvordan man ivaretar personer med behov for psykiatrisk behandling. Også i Norge har vi sett tilsvarende eksempler. Det er grunn til å minne om at det bare er en svært liten andel av de […]

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Drapet på utenriksminister Anna Lindh, og enkelte andre voldsepisoder der sinnslidende har vært involvert, har utløst en debatt i Sverige om hvordan man ivaretar personer med behov for psykiatrisk behandling. Også i Norge har vi sett tilsvarende eksempler. Det er grunn til å minne om at det bare er en svært liten andel av de sinnslidende som har voldelige tendenser, og at behovet for behandling i hovedsak handler om helt andre problemer – både for de som selv er syke, og for de som omgås dem. Det er likevel åpenbart at et samfunn som ikke evner å ta vare på voldelige personer med psykiske lidelser, ber om problemer.

Det kan ikke ha forbigått noen politikere at satsningen på psykiatri i Norge har vært mildest talt mangelfull i en årrekke. For øyeblikket står 8000 mennesker i kø for behandling, og ofte ser vi at de med de tyngste problemene, og som begår kriminalitet, dumpes hos politiet og fengselsvesenet. Der hører de selvsagt ikke hjemme, og der kan de ikke tilbys hjelp.

Paradoksalt nok kan det se ut til at opptrappingsplanen for psykiatri, som var ment å være en satsning, i praksis kan ha ført de tyngste og farligste pasientene enda lenger unna et skikkelig behandlingstilbud. De ble tidligere ivaretatt i institusjoner som er lagt ned nettopp som en del av satsningen.

Tor Øystein Vaaland, generalsekretær i Rådet for psykisk helse, sier til TV2 at «vi ser at opptrappingsplanen ikke fungerer for den gruppen som den først og fremst er laget for å hjelpe, de menneskene som har de alvorligste psykiske lidelsene. Det er ganske dramatisk. Det betyr jo at dette er enkeltmennesker som har hatt en kronisk psykisk lidelse som vi ikke helt vet hvor er blitt av.»

Det ser altså ut til at situasjonen for dem med de tyngste lidelsene har blitt forverret, ikke forbedret, de siste årene, og det fra et allerede svært dårlig utgangspunkt. Det kan ikke bortforklares som uforutsette konsekvenser av psykiatrireformen, men med at helsemyndighetene ikke har tatt problemet tilstrekkelig alvorlig.

Det betaler vi alle, som samfunn, prisen for. Men den aller høyeste prisen betaler de som står uten det behandlingstilbudet som de er avhengige av. Og det er en alt for høy pris å betale.

---
DEL

Legg igjen et svar