Forlag: Cappelens upopulære skrifter (Norge)
Den amerikanske filosofen Martha C. Nussbaum (f. 1947) tør være kjent for et stort publikum i Norge. Flere av artiklene hennes er publisert på norsk, hun har vært her og forelest en rekke ganger, og hun mottok den prestisjefylte Holbergprisen i Bergen i 2021.
Som Odin Lysaker redegjør for i sitt velinformerte forord til boken Sårbarhetens filosofi, begynte Nussbaum sin filosofiske løpebane ved Harvard – hos John Rawls, mannen bak den innflytelsesrike boken A Theory of Justice, der han fornyer den kontraktteoretiske tradisjonen fra Locke over Kant for vår tid. Fra tidlig av har Nussbaum også vært opptatt av antikkens tenkning, især stoisisme, Platon og Aristoteles, med en forkjærlighet for sistnevnte. Dermed har hun søkt å bygge bro mellom retninger som ofte artikuleres hver for seg og betraktes som rivaler, slik vi kjenner det i form av kontrasten mellom dydsetikk og pliktetikk, og mellom kommunitarisme og liberalisme. Denne brobyggingen innebærer at Nussbaum protesterer mot den tradisjonelle oppfatningen om at rasjonalitet og følelser er motsetninger, slik den historisk har blitt assosiert med forskjellen mellom sjel og legeme, mann og kvinne, kultur og natur, frihet og nødvendighet, transcendens og immanens. Især de tidligste bøkene til Nussbaum siktet mot å oppvurdere følelsene og å vise at de slett ikke er «irrasjonelle», vilkårlige og upålitelige, slik Kant hevdet. Motsetningen til rasjonalitet minskes ved at følelsene hos Nussbaum fremstår som kognitivt informert, som intelligente måter ulike situasjoner og hva som står på spill, kan oppfattes på, som i sin tur gir et grunnlag som våre beslutninger baserer seg på.
Sårbarhet, avhengighet og dødelighet
Det første av de fire essayene i Sårbarhetens filosofi har tittelen «Politiske dyr: hell, kjærlighet og verdighet». Her utvikler Nussbaum sitt eget standpunkt i konstruktiv dialog med stoisismen og dens avvisning av såkalte eksterne goder – som penger og status. Hennes posisjon er nyansert ved å insistere på at «vi må gjennomleve faren for tap og lidelse for å vinne moralsk handlingsevne». Sårbarhet, avhengighet og dødelighet er for Nussbaum gitt oss som grunnvilkår i vår tilværelse og således ikke trekk vi kan, enn si bør, forsøke å eliminere eller overvinne. Vår utsatthet for tap og nederlag, for smerte av det psykiske slaget og skade av det fysisk-somatiske gir hver av oss grobunn og resonans for dels å føle, dels å sette oss i andres sted og forestille oss hva som står på spill for dem. For noen av oss er det egne dyrekjøpte erfaringer som gir klangbunnen overfor det andre strever med.
Ved å leve oss inn i romaners rike persongallerier utvider vi vår horisont og vår toleranse for mennesker som er annerledes enn oss.
For andre er det sekundærerfaringer, slik vi oppøves i å leve oss inn i mennesker som står i situasjoner vi selv er uten erfaring med – en oppøvelse Nussbaum anser at skjønnlitteraturen, eksemplarisk ved klassikere som Tolstoj og Dostojevskij, er særlig egnet til. Ved å leve oss inn i romaners rike persongallerier utvider vi vår horisont og vår toleranse for mennesker som er annerledes enn oss, med en finstemt verdsettelse av «alt menneskelig» – humanismens credo – som resultat. Samtidig er Nussbaum klar over at individets dyder ikke kan favne hele etikken, enn si politikken: «Istedenfor å tenke på pliktene våre overfor menneskeheten som først og fremst personlige plikter, burde vi tenke at oppgaven med å sikre alles grunnleggende livsbehov (både friheter og muligheter og materielle goder) er en oppgave som tilfaller politiske institusjoner.»
Mentalt funksjonshemmede
Det andre essayet tar for seg mentalt funksjonshemmede mennesker og spør hva rettferdighet for dem består i. Å stille spørsmålet på vegne av denne gruppen innebærer ifølge Nussbaum å bli oppmerksom på blindflekker og begrensninger i moderne kontraktteori, inklusive den varianten som hennes læremester Rawls er eksponent for.
Kontraktteorien beskriver hvordan grunnleggende politiske prinsipper, med rettferdighet som kjerne, anses som akseptable og bindende for alle parter på basis av en ‘opprinnelig’ forhandling om gjensidige fordeler mellom grovt sett likestilte parter. Det er deltakernes rasjonalitet, myntet på deres evne til skjønne konsekvensene av en bestemt måte å organisere samfunnet på – med fordeling av fordeler og ulemper, plikter og rettigheter – som gjør dem til både forfattere av og berørte parter i en sosial, politisk og rettslig orden. Bare det som hver og en gir fri tilslutning til basert på rasjonell innsikt, kan ha status som etisk forpliktende. Alle binder seg til en kontrakt for så vidt som den gir utsikt til å sikre gjensidige fordeler for samtlige berørte. I tråd med dette er borgerne i det Rawls kaller et velordnet samfunn, kjennetegnet av «to moralske krefter», nemlig det rasjonelle i betydningen veloverveide, og det rimelige i betydningen det som kan kreves av og tilkjennes alle – knyttet til såkalte primærgoder hvori inngår selvrespekt.
Splittelsen fra Kant mellom personstatus og dyriskhet medfører at det dyriske ved oss mennesker nektes verdighet.
Hvor egnet er denne modellen for gruppen av mentalt funksjonshemmede mennesker? Et hovedproblem slik Nussbaum ser det, er at kontraktteorien, selv i Rawls’ versjon, legger til grunn en kantiansk personforståelse, der fornuften er det moralsk relevante (påkrevde) trekket som fremfor noe skiller mennesket fra ikke-menneskelige dyr og gir det verdighet og ukrenkelighet i Kants forstand. Problemet er ikke bare at mentalt funksjonshemmede – i ulikgrad – mangler evnen til rasjonalitet; det er også at splittelsen som Rawls overtar fra Kant mellom personstatus og dyriskhet, medfører at det dyriske ved oss mennesker nektes verdighet. Verdigheten vi besitter, er ifølge Nussbaum dypt og uløselig knyttet til – ikke uforenlig med – vår dyriskhet i form av sårbarhet, avhengighet og dødelighet. Dette er altså den «halvdelen» av oss som hos Kant gjør oss til vesener i naturens og nødvendighetens sfære, mens den andre halvdelen plasserer oss i den rasjonelt-moralske frihetens sfære. Forbindelsen mellom rasjonalitet og frihet à la Kant knytter autonomi til selvtilstrekkelighet. Dermed fordreies ifølge Nussbaum «hele vår moralske og rasjonelle natur, som i seg selv er noe tvers igjennom materielt og animalsk».
Kontraktteoriens ‘nakne ansikt’ viser seg således ikke bare i møtet med mentalt funksjonshemmede mennesker, men også i møtet med dyr. Så lenge tilslutningen til en samfunnsorden der plikter og rettigheter fordeles (korreleres), er betinget av utsikten til å høste fordeler fra samarbeidet, og dermed av forventningen om gjensidige fordeler, vil de som kommer til kort overfor kravet om gjenytelse og dermed om balanse mellom å gi og ta mellom partene, være ekskludert fra ordenen – enten de er mentalt funksjonshemmet, eller de er (ulike typer) dyr. Her ifølge Nussbaum: «Å måtte bry seg om andre menneskers interesser, ikke bare sin egen [for ikke å snakke om dyrs] … vil føre oss så langt fra forhandlingstanken at det ikke lenger vil være noen vits i å bruke forestillingen om en forhandling i det hele tatt.»
Kapabilitet som et alternativ
De to siste essayene handler om henholdsvis kapabilitetsteorien til Nussbaum og et forsøk på å utarbeide et egnet rammeverk for en etisk anerkjennelse av dyr. Å forkaste kontraktens modell om forhandling for gjensidige fordeler vil for Nussbaum si å gi avkall på en antagelse (et krav) om likhet mellom partene, som i praksis (hos både Kant og Rawls) innebærer at for å bli tatt hensyn til moralsk sett må skapningen det dreier seg om, ha evnene som trengs for å være moralsk aktør – det vil si en som kan gjengjelde.
Sagt på en annen måte: Du kan ikke bare være en som er trengende, som har et hjelpebehov – du må selv besitte evnene til produktivitet, til ytelse, for å fortjene full moralsk status. Kort sagt, du må kunne gi for å motta. I det virkelige livet står vi imidlertid i mange situasjoner overfor noen som ikke kan oppfylle dette kravet – ikke bare funksjonshemmede, men også de som er syke, eller gamle, eller av andre grunner manifesterer asymmetrisk avhengighet.
Nussbaums vektlegging av kapabilitet er ment som et alternativ til kontraktteoriens forutsetninger om rasjonalitet, likhet og symmetri mellom aktører og berørte parter. Kapabiliteter omhandler hva en skapning er i stand til å gjøre og være, ja, får anledning – kall det frihet – til å gjøre for å realisere sitt potensial som den typen skapning den er, for å si det aristotelisk.
Dyrene
Når Nussbaum i bokens siste essay vender seg med full oppmerksomhet mot dyrene og hva de moralsks sett har krav på, gir det henne anledning ikke bare til å gjenta innvendingene mot kontraktteori vi har nevnt så langt, men også til å gå i rette med utilitaristen Jeremy Benthams forsøk på å innlemme dyrene i det moralske universet ved å spørre om de har evne til å lide – og å svare ja. Selv om inkluderingen av dyr i kraft av lidelsesevne er et fremskritt vis-a-vis Kants vektlegging av rasjonalitet, er Nussbaum langt fra tilfreds. Bentham, samt vår tids arvtaker Peter Singer, klarer ifølge Nussbaum ikke å verdsette de mange kompliserte formene for liv som dyrene faktisk fører: «Nytelse og smerte er simpelthen ikke de eneste relevante tingene å forholde seg til når vi vurderer et dyrs muligheter til selvutfoldelse.»
Kort sagt, du må kunne gi for å motta.
I forlengelsen av dette synspunktet artikulerer Nussbaum avslutningsvis den aristoteliske tanken at urettferdighet ikke er ensbetydende med smerte, men i stedet er knyttet til å bli hindret, hvorved «et vesen kan bli hindret bare i den grad det beveger seg mot noe». Sagt på en annen måte: Et vesen kan bli utsatt for kritikkverdig urettferdighet uten at den arter seg som smertepåføring og erfares som lidelse. Å hindres i full, artsbetinget utfoldelse er noe annet, og på mange måter mer subtilt, enn det som er knyttet til smerte.
Dette poenget leder Nussbaum til en nyansert diskusjon av betydningen av adaptive preferanser, altså tilbøyeligheten – hos dyr så vel som hos mennesker – til å tilpasse seg omstendigheter som de ikke har godt av å tilpasse seg, i lys av deres fulle potensial. Å legge merke til hvordan dyr lever og oppfører seg, vil si ikke bare å se tegn til nytelse og smerte, men å verdsette en livsform, forskjellig fra oss menneskers, «med en rekke forskjellige aspekter som griper inn i hverandre på komplekse måter» (s. 176). Barn har et åpent og skarpt blikk for dette, som de dessverre avlæres kulturelt, slik at å trekke et skarpt skille, av enorm moralsk betydning, mellom mennesker og alle andre skapninger anses som et bevis på vellykket sosialisering (se min bok Animal Lives and Why They Matter, 2022).
Aktuelle eksempler
Alt i alt er denne utgivelsen et utmerket utvalg av sentrale arbeider fra Nussbaums hånd, utmerket oversatt av Anders Dunker, som stadfester hennes stilling som en av vår tids mest sentrale og innflytelsesrike filosofer. Og ikke bare hva gjelder posisjonene hun inntar, men også temaene hun tar opp, med funksjonshemmede mennesker og dyrs moralske status som aktuelle eksempler. Disse temavalgene – og mange flere kunne anføres – viser at Nussbaum, tross fremskreden alder, holder seg orientert om spørsmålene som reises av ulike grupper av folk eller dyr som ikke er A4-normalen – den være seg slik vi kjenner den fra Kant eller Rawls.
På den annen side er Nussbaum konvensjonell i sine preferanser for hvem hun vil diskutere med og mot: den mannsterke kongerekken fra Platon og Aristoteles over Bentham og Kant og frem til Rawls og Singer. Her er ingen overraskelser, ei heller noen motefilosofer av typen Donna Haraway, Bruno Latour eller Slavoj Zizek. Slik sett er Nussbaum en som holder den vestlige filosofiske kanon i hevd, skjønt ved å utfordre og kritisere den (immanent, som det heter) på tankevekkende og samtidsaktuelle måter.
