Å vende tilbake til Balkan

To dokumentarer portretterer mennesker som av vidt forskjellige grunner måtte forlate det tidligere Jugoslavia. Av like forskjellige grunner vender de også tilbake.

The Unforgiven/Shapeshifters

Lars Feldballe-Petersen/Sophie Vukovic

Finland og Danmark/Sverige

«Mitt navn er Esad Landzo. Jeg har vært fangevokter i fangeleiren Celebici [i Bosnia-Herzegovina]. Jeg gjorde virkelig fæle ting.» Slik begynner dokumentaren The Unforgiven, en film om vanskelighetene med og muligheten for å helbredes fra en mørk fortid. Landzo formulerer selv kjernespørsmålet: «Ville jeg være i stand til å tilgi en som meg?» Han har begått avskyelige forbrytelser, inkludert tortur og drap. Fortjener han et normalt liv? Hvordan skal han eventuelt få dette til? Og hva med ofrene hans?

The Unforgiven hadde verdenspremiere under CPH:DOX i mars, og bringer tilskueren straks à jour med historien: Bosnia-krigen startet i 1992 og varte i tre år. Etter krigen ble 161 personer satt under tiltale ved Den internasjonale straffedomstolen for det tidligere Jugoslavia. En av dem var Landzo. Vi ser ham bli dømt i Haag, og fengselsporten som lukker seg bak ham. Arkivopptak av fangevoktere og fanger i det finske fengselet, inkludert en ung Landzo, avrunder åpningssekvensen.

Regissør Lars Feldballe-Petersen møtte Lando første gang under innspillingen av dokumentaren Crossing the Line (2006), som er kilden til de tidlige opptakene vi ser i The Unforgiven. Landzo var én av fire hovedpersoner filmskaperen fulgte da han utforsket det temaet han er aller mest opptatt av: Hva er det som får et menneske til å «krysse linjen» og begå uhyrlige handlinger?

Før og etter krigen. The Unforgiven gjør sterkest inntrykk når Landzo, fremdeles i fengsel, betrakter et bilde av seg selv som ung gutt. «Jeg vet ikke hva jeg skal si,» sier han mens han holder tilbake tårer som virker ekte. «Jeg kan bare ikke tro at denne gutten er samme person som det monsteret jeg ble til senere. Hvert barn er uskyldig, men når jeg nå ser tilbake på fortiden, kan jeg bare ikke tro det, jeg ser ikke noe i disse øynene av den djevelskapen jeg viste i krigen.» Øyeblikk som disse gjorde inntrykk på Feldballe-Petersen. «Jeg fant ut at Esad, mer enn noen andre jeg kjenner, har det motet og den refleksjonsevnen som skal til for å svare på disse spørsmålene. Han hadde noe ved seg som overbeviste meg om at det grunnleggende temaet jeg hadde arbeidet så lenge med, måtte utvikles videre.» Feldballe-Petersen bestemte seg for å fortsette å filme Landzo da han slapp ut fra fengselet.

Kutt til 2006, og Landzo er løslatt (før tiden, på grunn av god oppførsel). Reisen tilbake til et helt liv, eller i det minste et forsøk på et slags hverdagsliv, begynner. Men et gammelt visdomsord viser seg å stemme: Frihet avhenger ikke bare av ytre vilkår. Vi treffer Landzo igjen i 2010 i Helsinki, der han kjemper for å finne arbeid og en ny start på livet. «Alt jeg har er fortiden min, og den begraver meg hvert øyeblikk nå.»

Krig etterlater arr, og det samme kan migrasjon gjøre.

Retur til Balkan. Vil Landzo noensinne være i stand til å gjenfinne en slags form for normalitet? Vil vekten av fortiden hans noen gang letne? Det synes håpløst. «Faren har slått hånden av ham, domstolen i Haag nekter ham retten til å vende tilbake til hjemlandet Bosnia, og ettersom han ble med i krigen som svært ung, har han ingen utdannelse,» forteller Feldballe-Petersen. Men Landzo kjemper videre, kanskje i desperasjon, i troen på at et forsøk på forsoning med fortiden, og på at det å stå ansikt til ansikt med menneskene han har skadet, kan være nøkkelen.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

---

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.