Å vende tilbake til Balkan

To dokumentarer portretterer mennesker som av vidt forskjellige grunner måtte forlate det tidligere Jugoslavia. Av like forskjellige grunner vender de også tilbake.

The Unforgiven/Shapeshifters

Lars Feldballe-Petersen/Sophie Vukovic

Finland og Danmark/Sverige

«Mitt navn er Esad Landzo. Jeg har vært fangevokter i fangeleiren Celebici [i Bosnia-Herzegovina]. Jeg gjorde virkelig fæle ting.» Slik begynner dokumentaren The Unforgiven, en film om vanskelighetene med og muligheten for å helbredes fra en mørk fortid. Landzo formulerer selv kjernespørsmålet: «Ville jeg være i stand til å tilgi en som meg?» Han har begått avskyelige forbrytelser, inkludert tortur og drap. Fortjener han et normalt liv? Hvordan skal han eventuelt få dette til? Og hva med ofrene hans?

The Unforgiven hadde verdenspremiere under CPH:DOX i mars, og bringer tilskueren straks à jour med historien: Bosnia-krigen startet i 1992 og varte i tre år. Etter krigen ble 161 personer satt under tiltale ved Den internasjonale straffedomstolen for det tidligere Jugoslavia. En av dem var Landzo. Vi ser ham bli dømt i Haag, og fengselsporten som lukker seg bak ham. Arkivopptak av fangevoktere og fanger i det finske fengselet, inkludert en ung Landzo, avrunder åpningssekvensen.

Regissør Lars Feldballe-Petersen møtte Lando første gang under innspillingen av dokumentaren Crossing the Line (2006), som er kilden til de tidlige opptakene vi ser i The Unforgiven. Landzo var én av fire hovedpersoner filmskaperen fulgte da han utforsket det temaet han er aller mest opptatt av: Hva er det som får et menneske til å «krysse linjen» og begå uhyrlige handlinger?

Før og etter krigen. The Unforgiven gjør sterkest inntrykk når Landzo, fremdeles i fengsel, betrakter et bilde av seg selv som ung gutt. «Jeg vet ikke hva jeg skal si,» sier han mens han holder tilbake tårer som virker ekte. «Jeg kan bare ikke tro at denne gutten er samme person som det monsteret jeg ble til senere. Hvert barn er uskyldig, men når jeg nå ser tilbake på fortiden, kan jeg bare ikke tro det, jeg ser ikke noe i disse øynene av den djevelskapen jeg viste i krigen.» Øyeblikk som disse gjorde inntrykk på Feldballe-Petersen. «Jeg fant ut at Esad, mer enn noen andre jeg kjenner, har det motet og den refleksjonsevnen som skal til for å svare på disse spørsmålene. Han hadde noe ved seg som overbeviste meg om at det grunnleggende temaet jeg hadde arbeidet så lenge med, måtte utvikles videre.» Feldballe-Petersen bestemte seg for å fortsette å filme Landzo da han slapp ut fra fengselet.

Kutt til 2006, og Landzo er løslatt (før tiden, på grunn av god oppførsel). Reisen tilbake til et helt liv, eller i det minste et forsøk på et slags hverdagsliv, begynner. Men et gammelt visdomsord viser seg å stemme: Frihet avhenger ikke bare av ytre vilkår. Vi treffer Landzo igjen i 2010 i Helsinki, der han kjemper for å finne arbeid og en ny start på livet. «Alt jeg har er fortiden min, og den begraver meg hvert øyeblikk nå.»

Krig etterlater arr, og det samme kan migrasjon gjøre.

Retur til Balkan. Vil Landzo noensinne være i stand til å gjenfinne en slags form for normalitet? Vil vekten av fortiden hans noen gang letne? Det synes håpløst. «Faren har slått hånden av ham, domstolen i Haag nekter ham retten til å vende tilbake til hjemlandet Bosnia, og ettersom han ble med i krigen som svært ung, har han ingen utdannelse,» forteller Feldballe-Petersen. Men Landzo kjemper videre, kanskje i desperasjon, i troen på at et forsøk på forsoning med fortiden, og på at det å stå ansikt til ansikt med menneskene han har skadet, kan være nøkkelen.

Derfor reiser krigsforbryteren fra Balkan-krigen tilbake til Bosnia for å møte ofrene og deres familier: en blanding av de som er villige til å snakke med, eller skrike og hyle til ham, og de som forståelig nok ikke vil ha noe med ham å gjøre. Vi blir kjent med de tidligere krigsfangene og familiene deres og det de har å slite med, og erfarer at misbruk, tortur og smerte fortsetter å hjemsøke dem.

The Unforgiven ender stillferdig, uten noen stor avsløring eller fullstendig løsning. Har Landzo funnet forsoning? Er han nærmere friheten? Er ofrene særlig mye friere? Kanskje var det naivt å tro at vi ville få alle svarene pent dandert på et fat. Og kan hende er nettopp dét poenget: Krig ødelegger. Kravlingen tilbake til normalitet, fred, helbredelse eller tilgivelse – til og med ønsket om det – er så personlig, og det finnes ingen tidsramme.

Styrken til The Unforgiven er lyset den kaster på prosessen, ikke på å komme til en avslutning. Slik blir filmen sterkest når den hviler i de stille stundene. Mellom mann og kone, mor og barn, far og sønn, offer og gjerningsmann; mannen og han selv.

Jakten på et hjem. Konflikten i det tidligere Jugoslavia er også tema i en annen film ved årets CPH:DOX, nemlig Sophie Vukovics Shapeshifters. Også her er landet forlatt, ettersom familien til Vukovic emigrerer til Australia når Sophie bare er 4 år. Som voksen tar hun fatt på en ny reise, fra Australia , via Kina, til Sverige. Hva er hjemme? Hvor er hjemme? Og hvem er vi når vi forlater landet vi er født i så tidlig? Er det mulig å revidere begrepet «selv» uavhengig av nasjonalitet og kulturell identitet?

Dette er åpne spørsmål for Vukovic. Hun gjør sin egen utforskning til et filmatisk essay; en lyrisk meditasjon om tilhørighet og migrasjon, og hvem vi er når vi tenker hinsides grenser – både dem vi krysser og dem vi bygger opp. Kan vi eksistere i mellomrommene mellom disse grensene?

Det er en ungdommelig ånd i filmen hennes, som må tilskrives noe mer enn det enkle faktum at filmskaperen er født etter tusenårsskiftet. Stedet hun plasserer fortellingen sin i, er nyoppdaget. Krigsforbryteren Esad Landzo gir sin dystre fortid mening gjennom håp om å kunne skape et liv i nåtiden. Vukovic på sin side gir mening til sin egen nåtid ved å finne nye måter å se den på, eller tilpasse seg den på, eller definere den på, slik at fremtiden kan bygges på denne forståelsen, denne friske visjonen, ubundet av fortiden, eller i hvert fall ikke styrt av den.

Shapeshifters er en hybriddokumentar som elegant blander ikke-fiksjon og narrative elementer, hjemmelagde filmer og intime samtaler, og med en drivende (og likevel kontemplativ) voice-over av regissøren selv. Perspektivet utvides på behendig vis fra det personlige til det kollektive ved å bruke unge skuespillere som globale borgere – hennes ungdoms globale «hun» – som alle klarer seg godt i sine roller.

Eksistensiell oppdagelsesferd. Men det er ikke noe veikart å følge. Det er inntrykk og øyeblikk og erfaringer. Og det er bilder, mange poetiske bilder, som blå himler og bladbeter av glass. Og skog, vinterbare trær med nakne grener – rotløsheten som tema klinger hele veien («Hvem blir du om du ikke har et fast punkt å starte fra?») Det er vann som bruser i en bekk («Jeg laget meg en fantasi om et hjemland som ville omfavne meg») og slanger i gresset («men kanskje var land aldri skapt for å omfavne/ men snarere for å dele og kutte av/ så jeg tenker: jeg vil ikke engang forsøke».) Belonging var den opprinnelige tittelen på filmen, og passer bra, men du kan nesten høre når den skiftes ut med Shapeshifters, idet Vukovic erklærer, over et bilde av en mørk åker: «Jeg tilpasser meg, som vanlig. Det er mitt talent, å leve i flere verdener samtidig.»

The Unforgiven er sterkest når den hviler i de stille stundene.

Vukovics samtaler med foreldrene bidrar til å balansere opp det eteriske og de eksistensielle vandringene i filmen. Her siver det praktiske inn. Hvorfor forlot vi Jugoslavia, spør Vukovic sin far. For ham var det enkelt: for å få et bedre liv. «Vet du hvor mange mennesker som tar livet av seg i desperasjon hver dag i Kroatia?» spør han. Kjærligheten fra faren stikker dypt, hans omsorg for hennes lykke emanerer fra lerretet, og han aksepterer det når hun reiser tilbake til Bosnia for å finne ut mer om fortiden sin. Han har ingen interesse av å reise tilbake, han snakker om historien og forteller om følelsesmessige arr, men skjønner at ting kan være annerledes for døtrene. «Ha det fint i Bosnia,» resignerer han.

Ingen enkel slutt. I likhet med The Unforgiven har heller ikke Shapeshifters noen pyntelig avslutning. Krig etterlater arr, og det samme kan migrasjon gjøre. Men det er håp å finne i Vukovics nytenkning. Hun endrer reglene, definisjonene, og er åpen for nye måter å være på og identifisere seg med. «Nekt å se etter et hjem dersom hjem betyr land, for da er terskelen for å høre til for høy,» erklærer Vukovic over sluttbildene i filmen som viser en flokk av venner som trenger seg sammen, mot en gold skog som bakteppe. «Mellomrommene er ikke tomme, de er ikke fravær. Det er bare det at det som befinner seg i mellomrommene, det har vi ikke språk for ennå.»

Shapeshifters er del av språket til det nye globale borgerskapet.

---