Å være innestengt i en historie

To grensesprengende forfattere viser hvordan kjønnsidentitet kan bli fastlåst i samfunn preget av vold og undertrykkelse.

Édouard Louis
Birgitte Gustava Røthe Bjørnøy
Litteraturkritiker i Ny Tid. epost bbjornoy@gmail.com

Nakhane Touré:
Piggy Boy’s Blues
Jacana, 2015

Édouard Louis:
Voldens historie
Oversatt av Egil Halmøy
Aschehoug, 2016

 

«What in all his known faculties could help him assuage a feeling so vague (but heavy – like a dense fog obscuring the flow of a mighty river) that it had no name?»

I juni stemte britene seg ut av EU, båret på protestbølger som skyller over Europa, både fra høyre og venstre. Brexit sementerte spliden som har oppstått mellom det man grovt kaller folket og eliten, og den spydige reaksjonen til Remain-leiren illustrerer kjernen av problemet. I stedet for å ta utgangspunkt i hvordan folket faktisk har det, trer man lover og regler over hodet på dem, i et utilgjengelig språk, utformet i lukkede rom. Når folk motsetter seg disse reglene, blir de beskyldt for å være reaksjonære og illiberale. Det begynner å bli ubehagelig klart og tydelig – som Slavoj Zizek påpekte i sitt strålende essay i augustnummeret av Le Monde Diplomatique – at den flytende, kosmopolitiske, EU-idealiserte identiteten er forbeholdt og muliggjort for en veldig liten gruppe, og at dette skaper både religiøse og politiske protestbevegelser.

Det Zizek i midlertid også påpeker, i likhet med forfatterne Édouard Louis og Nakhane Touré, er at frykten for grensesprengende identiteter ikke skyldes moralsk forfall eller dumhet, men historiske og materielle vilkår. Når den flytende kjønnsidentiteten og seksualiteten kobles til idealene Vesten liker å assosiere seg med, nemlig frihet, likhet og demokrati, blir dette dessuten en uutholdelig dobbeltmoral for en stor del av verdens befolkning, og spesielt dem som har en tilhørighet til de tidligere koloniene, som for eksempel Sør-Afrika. For sannheten er at vi lever i en tid hvor tilhørighet og identitet er viktigere enn på lenge – og hverken EU, USA eller Norge gjør noen betydelig innsats for å bekjempe dette (noe jeg selv fikk oppleve i passkontrollen på grensen mellom Malmö og København i sommer. Det er åpenbart ikke så farlig å glemme passet sitt når man er blond og snakker norsk).

Édouard Louis
Édouard Louis

Filleproletariatet. At disse to unge stemmene tematiserer homofobi og hatkriminalitet i land som har noen av de mest liberale grunnlovene i sine respektive verdensdeler, understreker bare poenget ovenfor. Man kan bruke alle tilgjengelige midler på politi og overvåkning, men problemet forsvinner ikke hvis ikke også holdninger endres, og holdninger kan heller ikke tres over hodet på folk. I Tourés Sør-Afrika jobbes det aktivt mot hatkriminalitet i LHBTI-grasrotbevegelser, og selv om myndighetene har blitt rettmessig anklaget for å snu det andre kinnet til i flere av sakene, har de innført tiltak som Rapid Response Team for å sørge for at slik kriminalitet blir ordentlig etterforsket og at gjerningspersonene blir straffeforfulgt. Likevel øker homofobien, og den sørafrikanske LHBTI-nettsiden Out kunne i juni vise til en ny og nedslående statistikk. Innbyggerne i de ulike provinsene ble spurt hvorvidt de synes det var greit å utøve vold mot ikke-heterofile personer, og for eksempel i Gauteng-provinsen (med storbyene Johannesburg og Pretoria), støttet 14 prosent bruk av vold. Tallet har gått opp én prosent fra forrige undersøkelse i 2013, og det utgjør skremmende mange mennesker når 14 prosent av provinsens innbyggere er hele 1,26 millioner.

Piggy Boy’s Blues er en av de første sørafrikanske romanene som omhandler homofili, og bare ved å lese omtaler av boka kan man føle berøringsangsten på kroppen.

I 2013 la engelske The Telegraph frem tall på hvor mange som ville vært ukomfortabel med å ha en homofil nabo. I denne omfattende undersøkelsen kom landet som siden revolusjonen i 1789 har tillatt homofili, dårligst ut i hele Vest-Europa. I Frankrike svarte 28,8 prosent at de ikke ville likt å ha en homofil nabo. Til sammenlikning svarte 3,6 prosent av svenskene det samme.

Frankrike har i likhet med Sør-Afrika voksende klasseskiller og en økende gruppe av mennesker som befinner seg i sjiktet under arbeiderklassen, det Marx betegnet som et lumpenproletariat (filleproletariat). Den unge forfatteren Édouard Louis er oppvokst i et slikt miljø, i Hallencourt i Nord-Frankrike. Byen huset tidligere en stor tekstilproduksjon, men har ikke klart å reise seg etter at virksomhetene ble nedlagt på 1950-tallet. I den kontroversielle debutromanen Farvel til Eddy Bellegueule skildrer Louis en homofob voldskultur som franskmennene ikke liker å vedkjenne seg, og for ham blir en klassereise den eneste veien ut av elendigheten. I Voldens historie fortsetter han å bruke sin egen biografi, og her forteller han om en voldtektsepisode han har blitt utsatt for i virkeligheten. Historien er fortalt både gjennom den selvbiografiske karakteren Édouard Louis og gjennom søsteren Clara.

Nakhane Touré
Nakhane Touré

Maskulinitet. Voldens historie er ikke mindre kontroversiell enn debutromanen, spesielt ikke fordi voldtektsmannen er av kabylsk opprinnelse. Møtet mellom de to starter romantisk, men etter en natt sammen endrer gjerningsmannen Reda personlighet, og han både voldtar og forsøker å drepe Louis. I en miks av ulike narrativer viser forfatteren hvordan Reda slites mellom sin legning og den tradisjonelle maskuline identiteten. Volden kan tolkes som et forsøk på å gjenvinne maskuliniteten som trues i den ikke-heterofile relasjonen. Flytende kjønnsidentiter og seksualiteter truer dikotomien maskulin/feminin og avslører at den er konstruert. Reda kjemper en kamp mellom den faste, trygge konstruksjonen og den mer flytende kjønnsidentiteten – Louis har havnet i kryssilden: «Han både begjærer og avskyr begjæret sitt. Nå vil han bortforklare det han har gjort med deg. Han vil at du skal unngjelde for hans begjær.»

I debutboken til den sørafrikanske forfatteren og musikeren Nakhane Touré er det protagonisten selv som kjemper for et sted å være fri og selvaksepterende. Davide er oppvokst i et tradisjonelt Xhosa-samfunn, og han har dratt hjemmefra på grunn av en konflikt vi bare aner konturene av. Han oppsøker sin onkel i den lille byen Alice som ligger øst i Kapp-provinsen. Onkelen bor sammen med en av byens få hvite menn, og det er hans kallenavn som brukes i romanens tittel: Piggy Boy’s Blues. I et subtilt og dempet språk like vakkert som Kapp-provinsen selv, skildrer Touré spenningen som oppstår mellom Davide og onkelens kjæreste (som egentlig heter Gray, fornavnet oppgir han aldri). Men Davide nekter for at det er noen tiltrekning mellom dem, og i frustrasjon og sinne ender dette på liknende måte som det gjør mellom Édouard og Reda, selv om beveggrunnen er ulik.

Piggy Boy’s Blues er en av de første sørafrikanske romanene som omhandler homofili, og bare ved å lese omtaler av boka kan man føle berøringsangsten på kroppen. Anmeldelsen i en av Sør-Afrikas største aviser, Mail & Guardian, er bare så vidt innom bokens mest sentrale tema, da kritikeren skriver at «there is also the normalisation of gay sex», hvilket er vanskelig å si seg enig i når voldtektsscenen er den eneste eksplisitte sexskildringen i boka. Mens Louis har akseptert sin homofile legning og prøver å stå i mot intoleransen fra deler av omverdenen, svever Davide i et limbo som gjør at han ikke klarer å finne noen retning i livet.

Omringet av homofobe og ureflekterte holdninger, opplever Louis at «språket lyver» og at «de vil stenge deg inne i en historie som ikke er din».

Ingen moralisme. Begge forfatterne viser hvor viktig det er å språklegge sine erfaringer og hvordan språket formes av omverdenens moralske konsensus. Litteraturen blir en mulighet for å slippe unna det Roland Barthes kaller doxa, som er diskursen for det moralsk akseptable og «sunn fornuft». I en blanding av drømmer, forestillinger, historiefortelling og dialog pløyer de to unge mennene forsøksvis et kupert landskap, og gir leserne innsikt ikke bare i seksualiteten og voldtektens kompleksitet (disse bøkene kan gjerne også leses for å berike den polemiske voldtekstdebatten som har pågått i etterkant av Hemsedal-saken), men også i språkets betydning for selvforståelse og -aksept. Omringet av homofobe og ureflekterte holdninger, opplever Louis at «språket lyver» og at «de vil stenge deg inne i en historie som ikke er din». At søsterens versjon blir mindre og mindre synlig i teksten, er nettopp et tegn på at han gjennom skrivingen i hvert fall kommer seg litt ut av det narrative fengselet.

Vanskeligere er det for Davide, som i likhet med Touré selv har vært kristen og åpen motstander av homofili: «It seems so long ago that I was one of them. Except, I was not proud. I was impatient to get out of those clothes. I boasted my averseness to the ritual and ceremony.» I romanens historier om slekten forteller han om menn som kysser og koser med hverandre, for så å slåss etterpå. Dette skjer også i Louis’ Hallencourt, hvor noen av mennene i tillegg begynner å ligge med hverandre, samtidig som de mobber homofile. Det er så enkelt å peke på dobbeltmoralen og kalle dem idioter, men la oss heller se på årsakene.

For Louis og Touré klarer nemlig noe Remain-tilhengerne og Vestens elite ikke klarer. Uten å moralisere viser de at hverken homofobi, maskulinitet, femininitet, eller rasisme for den saks skyld, er tegn på at noen mennesker er dårligere enn andre. De viser hvordan den selverklært liberale og flytende vestlige identiteten oppleves som en hån og et hykleri mot dem som stadig blir minnet på sin plass i samfunnet, som for eksempel innvandrere og flyktninger. De viser dessuten at det er vår kulturelle og historiske bagasje som først og fremst former våre holdninger, og noen holdninger har fungert som sosiale bærebjelker, uten at de nødvendigvis betyr at det er riktig å støtte dem. Å rive dem ned uten å erstatte dem med nye, er derimot en meget dårlig idé.

---
DEL