Å være forelsket i enten/eller

The Handmaid’s Tale bekrefter den liberale venstresidens verdensbilde, mens The Power utfordrer det.

Birgitte Gustava Røthe Bjørnøy
Litteraturkritiker i Ny Tid. epost bbjornoy@gmail.com

USAs kongress holder som kjent på med å diskutere en ny helsereform. Det vi vet sikkert, er at den nye reformen – hvis den kommer – vil påvirke kvinners selvbestemmelsesrett omkring abort negativt, så spørsmålet er nå i hvor stor grad. Det er både fascinerende og frastøtende å se hvilke forslag som kommer på bordet, blant annet har visepresident Mike Pence foreslått at alle kvinner som vil ta abort, skal tvinges til å se et ultralydbilde av fosteret og høre dets hjerteslag. Denne loven er for øvrig en del av en antiabortlov han allerede har innført i Indiana, der han tidligere var guvernør.
I dette politiske klimaet kom dramatiseringen av Margaret Atwoods The Handmaid’s Tale (1986) som bestilt for opposisjonen. Serien viser et USA som har blitt kuppet av en religiøs ekstremistgruppe som kaller seg «The Sons of Jacob», inspirert av den bibelske historien om Jakob som fikk barn med sin tjenestekvinne. Landet har også fått et bibelsk navn – «The Republic of Gilead» – og «Gilead» henspiller både på lykke, harmoni og evighet. Klassisk orwellsk nytale, med andre ord. Gilead er rammet av en klimakrise, i tillegg til at kvinners reproduktive evner er blitt svekket til et minimun. De få som fortsatt kan få barn, blir derfor utpekt som tjenestekvinner, handmaids, for republikkens mektige menn. Gilead er et strengt patriarkalsk samfunn, der alle kvinner har en definert rolle som understøtter mennenes. Med en slags rettferdiggjøring i religiøse tekster, har menn all makt over kvinner. Høres det kjent ut?

For å gi kvinnene den ultimate makt til å misbruke, har de elektriske støtene fra kvinnenes fingre evnen til både å forårsake smerte og gi menn ereksjon.

The Handmaid’s Tale — «Faithful» — Episode 105 — Serena Joy makes Offred a surprising proposition. Offred remembers the unconventional beginnings of her relationship with her husband. Janine (Madeline Brewer), left and Offred (Elisabeth Moss), right, shown. (Photo by: George Kraychyk/Hulu)

«Gender traitors». Noe som resonnerer litt mindre med vårt verdensbilde, er et samfunn der kvinner har makt over menn. Dette er tilstanden i Naomi Aldermans The Power. Plottet går ut på at kvinner har fått en spesiell kraft som gjør at de kan skade menn ved å sende ut elektriske signaler gjennom fingrene, ikke ulikt det tjenestekvinnene hos Atwood blir utsatt for av sine overordnende, bortsett fra at disse bruker elektrosjokkvåpen. Når kvinnene i The Power oppdager at de har denne kraften, endres samfunnet radikalt, men på ingen måte til det bedre.
Å sammenlikne The Power med The Handmaid’s Tale er en spennende øvelse. Atwood har selv vært konsulent for Alderman, og hun er den første som blir takket i bokens takkeliste. Begge historiene handler om samfunn der kjønn er en definerende faktor, noe som, kanskje logisk nok, resulterer i en intolerant holdning overfor dem som ikke passer inn i den ene eller andre båsen. I begge bøkene (og i tv-serien) blir LHBTQ-folk stemplet som «gender traitors» og det opereres med deterministiske forståelser av kjønn, selv om det i The Power er et poeng å snu disse på hodet, for eksempel i dette sitatet: «There are advertisements on hoardings now, with sassy young women showing off their long, curved arcs in front of cute, delighted boys. They’re supposed to make you want to buy soda, or sneakers, or gum.»

Trygge dikotomier. Mens det er veldig enkelt å ta The Handmaid’s Tale til inntekt for den liberale venstresidens holdninger, som nok av kulturjournalister har gjort i det siste, så gir The Power mer motstand. For min egen del ble dette tydelig da jeg observerte mine egne reaksjoner på de ulike voldtektsscenene. I dramatiseringen av The Handmaid’s Tale blir historien naturligvis fremstilt mer grafisk, og både kamera, scenografi og regi løfter grusomhetene ut av skjermen og inn i magen. Men sterke reaksjoner kan man jo også få på skriftlige skildringer, og slike er det mange av i The Power. For å gi kvinnene den ultimate makt til å misbruke, har Aldermans elektriske støt fått evnen til både å forårsake smerte og gi menn ereksjon (gjerne på samme tid). I boken beskriver hun inngående kvinnelige soldater som voldtar menn på smertefullt vis, men da jeg leste dette ble jeg slått av min svake reaksjon. Kanskje fordi det oppleves så mye mindre troverdig enn voldtekt av kvinner men kanskje også fordi en bitte liten del av meg så en form for rettferdighet i dette.
Dette er et ubehagelig felt å gå inn i, men er det ikke en viss risiko for at vi, de venstresideliberale, kan bidra til et mer kjønnsdelt samfunn, med begreper som mansplaining og manspreading, eller med safe spaces for kvinner? The Power og The Handmaid’s Tale viser hvordan det ene kjønnet distanserer seg fra det andre ved å gi en hel gruppe et bestemt sett med egenskaper som er vesensforskjellige fra deres egne. Rasisme og sexisme har historisk fått spre seg på denne måten, og denne typen retorikk brukes også for å skille de ulike gruppene i The Handmaid’s Tale fra hverandre. Dette får vi for eksempel høre i en av de mange uutholdelige scenene i serien: Hovedpersonen Offred står på kjøkkenet og blir tilbudt en kake av en gruppe wives, og idet hun mottar den, sier den ene: «Oh, isn’t she well behaved». Offred sliter med å svelge kakebiten, og da hun får tillatelse til å forlate rommet, hører hun en annen hviske: ’Little whores, all of them, but still, you can’t be choosy.’»

Gruppetenkning. Siden jeg har hatt disse tankene om kjønn og språk i bakhodet en stund, reagerte jeg på en nyhetsartikkel som dukket opp i The Independent i går. Overskriften lød: «Swedish music festival to be female-only ’until all men learn how to behave themselves’». Er ikke dette den samme typen retorikk som den liberale venstresiden stadig angriper den konservative og alternative høyresiden for å bruke om kvinner, ikke-vestlige, LHBTQ-folk og så videre? Kan utbredelsen av et slikt generaliserende og degraderende språk ha bidratt til at jeg reagerer mindre på en grusom voldtekt av en mann enn av en kvinne? The Power åpner opp disse urovekkende spørsmålene ved å snu maktdynamikken fra The Handmaid’s Tale på hodet.

Atwoods verk er en advarsel mot den glidende overgangen, de små forskyvingene.

I tv-serien er skuespiller Elisabeth Moss en glimrende inkarnasjon av tjenestekvinnen Offred, med sin følelse av å være dét Immanuel Kant advarte mot: kun et middel, fremfor et mål og en verdi i seg selv. Moss’ talent får frem Offreds kompleksitet: Hun forsøker å beskytte seg ved ikke å vise sin avsky overfor det nye samfunnet hun er en del av; hun må hele tiden jobbe for å holde galskapen og selvmordstankene på avstand; hun tviholder på falmende minner fra fortiden, men hun har fortsatt en evne til å føle begjær og se det vakre i tilværelsen. Hun er det motsatte av tjenestekvinne-«beskytteren» Aunt Lydia, som er «in love with the logic of either/or» (sitat fra boken). De herskende kvinnene i The Power blir også forelsket i enten/eller-dikotomien, og det er fordi «certainty feels safe». Å ha en klar fiende føles trygt. Også i The Power er det riktignok personer som ikke godtar denne tankegangen, og de blir vitner til hvor effektivt den skaper krig og konflikt.

Normalisering. I kjølvannet av The Handmaid’s Tale har det oppstått en diskusjon om hvorvidt det er urimelig å sammenlikne serien med dagens USA, når for eksempel Syria, Saudi-Arabia og Nigeria har samfunn som likner en hel del mer. Jeg tror det er viktig å unngå en altfor etnosentrisk debatt, som er et problem i flere saker enn denne, men jeg oppfatter likevel Atwoods verk og dramatiseringen av den som en advarsel mot den glidende overgangen, de små forskyvingene.
I serien blir USA tatt over av Jakobs sønner på et raskere og mer dramatisk vis enn i boken, men selv om det muligens passer bedre med en mer høylytt og voldelig maktovertakelse i et tv-dramaformat, mener jeg det bryter med bokens budskap. Atwood skrev romanen i 1986, bare 13 år etter at abort ble lovlig og homofili ble fjernet som psykiatrisk diagnose i USA. Det er mye som tyder på at hun i The Handmaid’s Tale vil vise at kampen for det som da var blitt normalt, ikke er over, men at den hele tiden trues av små og store endringer i språk, holdninger og politikk. At etablerte abortklinikker og hjelpeorganisasjoner nå må legges ned fordi de ikke lenger får føderal støtte, er ikke like ille som IS- og Boko Haram-styrte samfunn, men man kan likevel bruke Atwoods verk til å advare mot en farlig utvikling. Når demonstrantene i Women’s March har skilt som «Make Margaret Atwood fiction again» så er det ikke fordi de mener at USA er som Gilead nå, men at de kjenner seg igjen i følelsen av at de rettighetene de nærmest har tatt for gitt, blir truet, og at normaltilstanden sakte endrer seg. «This may not seem ordinary to you now, but after a time it will,» sier Aunt Lydia til Offred i en mye sitert passasje.

Behagelig likegyldighet. I både The Power og The Handmaid’s Tale er det de hobbesianske kreftene som styrer. Begge beskriver samfunn der volden og undertrykkelsen har tatt overhånd på grunn av en samfunnskontrakt som har brutt sammen, som et resultat ev en demonisering av folkegrupper. Hos Atwood gjør ikke folk opprør mot dette bruddet før toget er gått; de stoler for mye på at de nye myndighetene vil dem vel, og at unntakstilstanden de har innført, er til deres eget beste. Det er behagelig å fortsette som før; å gå fra sine jobber og hjem til tv-en og familien, rett forbi de få som går i demonstrasjonstog, uten å ta del. Men plutselig er det for sent.

---
DEL