Å være forelsket i enten/eller

The Handmaid’s Tale bekrefter den liberale venstresidens verdensbilde, mens The Power utfordrer det.

Birgitte Bjornoy

USAs kongress holder som kjent på med å diskutere en ny helsereform. Det vi vet sikkert, er at den nye reformen – hvis den kommer – vil påvirke kvinners selvbestemmelsesrett omkring abort negativt, så spørsmålet er nå i hvor stor grad. Det er både fascinerende og frastøtende å se hvilke forslag som kommer på bordet, blant annet har visepresident Mike Pence foreslått at alle kvinner som vil ta abort, skal tvinges til å se et ultralydbilde av fosteret og høre dets hjerteslag. Denne loven er for øvrig en del av en antiabortlov han allerede har innført i Indiana, der han tidligere var guvernør.
I dette politiske klimaet kom dramatiseringen av Margaret Atwoods The Handmaid’s Tale (1986) som bestilt for opposisjonen. Serien viser et USA som har blitt kuppet av en religiøs ekstremistgruppe som kaller seg «The Sons of Jacob», inspirert av den bibelske historien om Jakob som fikk barn med sin tjenestekvinne. Landet har også fått et bibelsk navn – «The Republic of Gilead» – og «Gilead» henspiller både på lykke, harmoni og evighet. Klassisk orwellsk nytale, med andre ord. Gilead er rammet av en klimakrise, i tillegg til at kvinners reproduktive evner er blitt svekket til et minimun. De få som fortsatt kan få barn, blir derfor utpekt som tjenestekvinner, handmaids, for republikkens mektige menn. Gilead er et strengt patriarkalsk samfunn, der alle kvinner har en definert rolle som understøtter mennenes. Med en slags rettferdiggjøring i religiøse tekster, har menn all makt over kvinner. Høres det kjent ut?

For å gi kvinnene den ultimate makt til å misbruke, har de elektriske støtene fra kvinnenes fingre evnen til både å forårsake smerte og gi menn ereksjon.

The Handmaid’s Tale — «Faithful» — Episode 105 — Serena Joy makes Offred a surprising proposition. Offred remembers the unconventional beginnings of her relationship with her husband. Janine (Madeline Brewer), left and Offred (Elisabeth Moss), right, shown. (Photo by: George Kraychyk/Hulu)

«Gender traitors». Noe som resonnerer litt mindre med vårt verdensbilde, er et samfunn der kvinner har makt over menn. Dette er tilstanden i Naomi Aldermans The Power. Plottet går ut på at kvinner har fått en spesiell kraft som gjør at de kan skade menn ved å sende ut elektriske signaler gjennom fingrene, ikke ulikt det tjenestekvinnene hos Atwood blir utsatt for av sine overordnende, bortsett fra at disse bruker elektrosjokkvåpen. Når kvinnene i The Power oppdager at de har denne kraften, endres samfunnet radikalt, men på ingen måte til det bedre.
Å sammenlikne The Power med The Handmaid’s Tale er en spennende øvelse. Atwood har selv vært konsulent for Alderman, og hun er den første som blir takket i bokens takkeliste. Begge historiene handler om samfunn der kjønn er en definerende faktor, noe som, kanskje logisk nok, resulterer i en intolerant holdning overfor dem som ikke passer inn i den ene eller andre båsen. I begge bøkene (og i tv-serien) blir LHBTQ-folk stemplet som «gender traitors» og det opereres med deterministiske forståelser av kjønn, selv om det i The Power er et poeng å snu disse på hodet, for eksempel i dette sitatet: «There are advertisements on hoardings now, with sassy young women showing off their long, curved arcs in front of cute, delighted boys. They’re supposed to make you want to buy soda, or sneakers, or gum.»

Trygge dikotomier. Mens det er veldig enkelt å ta The Handmaid’s Tale til inntekt for den liberale venstresidens holdninger, som nok av kulturjournalister har gjort i det siste, så gir The Power mer motstand. For min egen del ble dette tydelig da jeg observerte mine egne reaksjoner på de ulike voldtektsscenene. I dramatiseringen av The Handmaid’s Tale blir historien naturligvis fremstilt mer grafisk, og både kamera, scenografi og regi løfter grusomhetene ut av skjermen og inn i magen. Men sterke reaksjoner kan man jo også få på skriftlige skildringer, og slike er det mange av i The Power. For å gi kvinnene den ultimate makt til å misbruke, har Aldermans elektriske støt fått evnen til både å forårsake smerte og gi menn ereksjon (gjerne på samme tid). I boken beskriver hun inngående kvinnelige soldater som voldtar menn på smertefullt vis, men da jeg leste dette ble jeg slått av min svake reaksjon. Kanskje fordi det oppleves så mye mindre troverdig enn voldtekt av kvinner men kanskje også fordi en bitte liten del av meg så en form for rettferdighet i dette.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

1 kommentar

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here