Abonnement 790/år eller 190/kvartal

Å utvikle en ny sosial boligsektor

Carsten Boysen: En rettferdig boligpolitikk, Modern Housing
MODERNISME / Kan dagens usosiale by- og boligsituasjon trenge mer modernisme? To bøker aktualiserer en fremskrittstro på at samfunnet kan endres til det bedre.

Magasinet The Economist skrev i april om «ballistiske boligpriser» under koronakrisen. Men, fortsatte den liberale avisen på lederplass, politikerne må ikke la seg presse og lure til å innføre leiereguleringer og andre sosiale tiltak for boligmarkedet. Hva vi heller trenger, er liberalistiske reformer av planleggingen og å få fart i byggingen – ikke glem loven om tilbud og etterspørsel, ble vi advart.

Lederen var som tatt ut fra diskusjonen om boligmarkedet på 1800-tallet. Uansett hvor dårlig det gikk, var svaret alltid det samme: Vi trenger mer liberalisering!

Bauer og moderne boligpolitikk

Et innblikk i 1800-tallets boligdiskusjoner er godt presentert i den nordamerikanske boligaktivisten og byforskeren Catherine Bauers (1905–1964) hovedverk Modern Housing (1934), som ble gjenutgitt i fjor.

Boken gir en utførlig gjennomgang av det 19. århundres slumdannelse og ustyrlige byutvikling. Når den amerikanske byen styres av private spekulanter, viser Bauer, blir boliger både små og dyre. Dette samfunnet ble da også legitimert gjennom den kyniske liberalismen, slår Bauer fast.

Da det endelig kom en amerikansk reformbevegelse mot liberalismen på slutten av 1800-tallet, bar denne imidlertid preg av dårlige forslag. Bauer viser at fortidens reformister ikke utfordret det sosioøkonomiske paradigmet. De ville hverken hindre tomtespekulasjon, bytte ut private aktører med sosiale samvirker – eller innføre subsidier.

Reformistene ville bygge sosiale boliger lik dem som fantes i det sedvanlige boligmarkedet. Det var uaktuelt med en sosial mellomting i form av ikke-kommersielle boliger reist ved hjelp av subsidier. Subsidier brøt med liberalismens ideologi, siden de gjorde beboerne av boliger bygd med slike offentlige midler «avhengige» av staten. Som om ikke boligeierne var avhengige av leieboerne – eller at boligprisveksten skapes kollektivt ved ønsket om å simpelthen være til stede i byen? Der eierideologien var tiltenkt å skape selvstendige frie individer, viser Bauer at med fravær av sosiale reguleringer ble disse boligene ofte dyrere for hver gang de byttet eier.

Leie-til-eie er tenkt som del av Arbeider-partiets «tredje boligsektor».

Selv om Bauer går i rette med reformistenes svake og kortsiktige løsninger, mener hun også at Friedrich Engels pamflett Boligspørsmålet fra den tiden er for negativ, idet den simpelthen venter på revolusjonen før tiltak kan treffes. Og resolutt handling var nødvendig.

Da Bauer skrev boken på 1930-tallet, befant USA seg midt i den store depresjonen – boligkrisen var akutt. USA hadde fremdeles det liberalistiske boligmarkedet fra 1800-tallet. Bauer mente løsningen var å finne i den voksende modernistiske boligbevegelsen i Europa. Boken er dermed en møysommelig gjennomgang av modernistiske pionerer på både bolig-, arkitektur- og byplanfronten. I 1934-originalen så vel som den nye utgaven er det hele 200 illustrasjoner av planer og arkitektur. I boken kunne leserne blant annet se foto av Wiens storslåtte Karl Marx-Hof med sine 1500 boenheter.

Selv om både teknikk og stil er sentralt, foreskriver Bauer mer generelt at byplanleggere må sette de sosiale dimensjonene i sentrum. De må tenke stort. Wien med sine rimelige leieboliger var i så henseende et godt eksempel. Ettersom behovet for bolig er konstant i storbyen, og det er dyrt å bygge der fordi grunnen er begrenset, burde bolig være en offentlig rettighet og tjeneste som tilbys innbyggerne.

Å kreve en slik rett var ingen enkel oppgave. Bauer mente derfor at fagforeninger og boligaktivister måte danne en felles front for bedre boliger.

Boysen: En rettferdig boligpolitikk

Bauer foretok en omfattende reise i Europa og var også innom Norge. Om Bauer møtte den norske arkitekten Carsten Boysen (1906–1996), er for undertegnede uvisst. Det er sannsynlig, for han var essensiell i etableringen av det modernistiske miljøet i Norge. Boysen var med på å stifte Mot Dag og gruppens Socialistiske arkitekters forening og det assosierte tidsskriftet PLAN i henholdsvis 1932 og 1933. I PLAN ble boligbaronene kritisert, og modernismen romantisert.

Allerede under studietiden i overgangen til 1930-tallet kom Boysen og hans medstudenter i klinsj med den konservative arkitekturutdannelsen ved landets eneste arkitekturutdanning på det tidspunktet, Norges tekniske høyskule (NTH) i Trondheim. Arkitekt og boligforsker Jon Guttus nye velskrevne biografi om Boysen viser at det irriterte de politisk engasjerte studentene å bruke tid på å lære seg å tegne ornamentur – i en by preget av sosial ulikhet.

En ny generasjon arkitekter ville ikke ha stillære i én time og konstruksjon i en annen – de ville se det hele under ett. I likhet med hva Bauer skrev: «[E]t av de mest håpefulle faktum ved både moderne boligbygging og moderne arkitektur er at de ikke er to separate sfærer.»

Boysen og de andre studentenes strid med NTH kulminerte med en debatt i hovedstaden hos Arkitektforeningen i 1930. Professor Sverre Pedersen og Boysen forsvarte hver sin side i saken, noe Guttu vier et kapittel til: Pedersen fremmet gradvis reform av arkitekturen – og mente modernismen var en mote som ville forsvinne. Boysen forklarte i likhet med  Bauer at Europas voksende modernisme var en følge av «de sosiale forskyvninger som har foregått og foregår med full styrke» – som han sa i sitt innlegg i Oslo.

Boyer ønsket ikke at arkitekten skulle bidra til borgerskapets ekstravagante ressurssløseri alene, men bidra i planleggingen av samfunnet – og at han eller hun kunne bygge rimelig for arbeiderklassen. Modernismen eller funksjonalismen måtte renses for «det slagg som sensasjonshungrige modernister og maskinromantikere har avleiret på det». Modernisme skulle heller være et ønske om en sosial by- og boligutvikling.

Selv om både Bauer og Boysen i etterkrigstiden fikk oppleve at modernisme i mange tilfeller ble forvekslet med arkitektonisk stil (som Le Corbusier og «the international style»), fikk de også se at sosiale spørsmål i økende grad ble prioritert i bypolitikken – i hvert fall i Europa.

Boysen var sentral i utviklingen av etterkrigstidens ikke-kommersielle boligsektor i Norge, som tilintetgjorde trangboddheten mange opplevde før og umiddelbart etter krigen.

Det evige boligspørsmålet

Da Kåre Willoch og Høyre kom til makten på 1980-tallet, begynte en omfattende nyliberaliseringsprosess, hvor særlig det sosiale boligmarkedet Boysen og andre modernister hadde jobbet frem, fikk gjennomgå. Flere beveget seg bakover mot 1800-tallet, med boliger mennesker med tilgang på arv eller høy inntekt fikk tilgang til – der lommeboken avgjør hvor og hvordan du bor i norske storbyer.

Modernisme skulle være et ønske om en sosial by- og boligutvikling.

Her er mantraet «tilbud–etterspørsel», hvor det bygges flere så vel som mindre leiligheter med høye profittrater. Men de nye boligene ikke er prisregulert. Andre fremmer derimot krav om at bolig skal være et velferdsgode og ikke et spekulasjonsobjekt – men ikke engang Arbeiderpartiet har denne konklusjonen.

En ny sosial boligsektor har altså blitt utviklet tidligere. Skal det gjøres igjen, må man med Bauer avvise vage og virkningsløse reformer, men grunnleggende utfordre det sosioøkonomiske boligparadigmet nyliberalismen selger oss.

Her er eksempelvis dagens foreslåtte «leie-til-eie»-modell – der leieboerskap gradvis omgjøres til eierskap – ikke nok. Ordningen hjelper umiddelbart noen inn i det ordinære eiermarkedet – i likhet med boligsparing for ungdom (BSU) – men senker ikke boligprisene på sikt. Snarere tvert imot. Ikke bare det kommersielle OBOS, men også Oslo kommune har styrt av Arbeiderpartiet tatt til orde for leie-til-eie som del av sin «tredje boligsektor» – en sektor Oslo på skuffende vis vil reise uten subsidier. En dråpe lyserød reformisme?

Det er interessant å se hvordan jaget etter å opprettholde den kommersielle eierlinjen står i veien for gjenreisningen av en sosial boligpolitikk. Bauer kritiserte privat boligeierskap i USA og tok heller til orde for «gruppeinitiativ» fremfor «individuelle initiativ»: «Hvis bare en brøkdel av den enorme energien som en gang ble rettet mot individualistisk boligeierskap nå ble organisert for å kreve et realistisk program for moderne bygging […] så ville vi virkelig fått en amerikansk boligbevegelse.»

Et godt sted å starte i dagens Norge er å kreve at vi på modernistisk vis igjen begynner å tenke helhetlig ved å tvinge statlige eller kommunale foretak som Hav Eiendom og Bane Nor til å slutte å behandle tomtene sine som spekulasjonsobjekter og heller vie arealene til ikke-kommersielle boliger.

En glemt modernisme

Det tjuende århundrets modernisme ble fra og med 1960-tallet kritisert for å være både «statlig» og «stiv». Dette er en kritikk som har kommet i høyre- så vel som venstresidevarianter – og som kulminerte i en blå retning på 1980-tallet.

Drabantbyene ble skyteskive i en kamp for friheten. Men som Owen Hatherley viser i sin nye bok Red Metropolis om den modernistiske byplanleggingens historie i London [se egen bokomtale], skal du være i en nokså privilegert posisjon for å kunne kritisere velferdsstaten. Unge i dag, påpeker Hatherley, ser bare sosialdemokratiet forvitre.

Både Bauer og Boysen representerer en slags glemt modernisme. Guttu viser for eksempel at Boysen så på seg selv som en liberal marxist eller anarko-syndikalist og kritiserte et tilstivnet OBOS. For Boysen burde samtiden heller «gjøre boligkooperasjonen til en virkelig massebevegelse, med et indre fellesliv og en klar […] organisasjonsbevissthet». Bauer kjempet for nøyaktig det samme. Kan en glemt sosial modernisme som unngår et dødt byråkrati, inspirere vår tid – uten å miste helheten av syne?

Alf Jørgen Schnell
Alf Jørgen Schnell
Kritiker for NY TID.

Du vil kanskje også like