Å utfordre et eurosentrisk perspektiv

Da jeg for en håndfull år siden gikk ned i kjelleren under det kongelige slott i Palermo, Europas eldste rojale residens, oppdaget jeg at bygningens fundament ikke var som jeg hadde trodd. Egentlig hadde jeg reist hit til Sicilias hovedstad for å studere det arabiskinspirerte «Normannerpalasset» (Palazzo dei Normanni), som ble utbygget av den skandinaviskættede kong Roger II. Hit. Her, midt i Middelhavet, inviterte han den arabiske geografen Muhammed Al-Idrisi fra Ceuta i Nord-Afrika. Dette var på midten av 1130-tallet, midt under den såkalte «korsfarertiden». Og her i Palermo var det Al-Idrisi som til slutt, i 1154, fullførte det fremste verdenskartet man til da hadde sett i Europa.

I dag bruker italienske politikere de øverste etasjene av dette storslagne palasset, på toppen av Palermo, som parlament. Men det var ikke slik det startet. Bygningen er bygget lag på lag. Under disse moderne gemakkene oppdaget jeg renessansetidens påbygg, og under dette de normanniske etasjene, så de arabiske lagene, før jeg nede i kjelleren fant romerske murer. Men det som overrasket meg der nede på bunnen, var hva som viste seg å ligge under de romerske steinene. Nemlig det grunnleggende: den fønikiske grunnmuren fra 730-tallet før vår tidsregning (fvt.). Palermo ble grunnlagt av afrikanske fønikere fra Kartago, fra dagens Tunis i Tunisia. Kartago på Afrikas nordkyst var Middelhavets stormakt i over et halvt årtusen før Romerriket vokste frem.

Et par år senere kom jeg til å innse at det ikke bare var nordvest på Sicilia at en sentral søreuropeisk by ble grunnlagt av utvandrere fra Afrika. Da jeg et par år senere gikk inn i Picasso-museet i Málaga, på sydspissen av Spania, oppdaget jeg plutselig et skilt som pekte ned til bymuren i kjelleren. Og også her, under Picassos malerier, og under romernes vegger, kunne jeg ta på de 2800 år gamle murene som var lagt ned av fønikerne. De grunnla Picassos fødeby ved å kalle den «saltbyen» (etter fønikisk «mlk», salt) omtrent rundt år 800 fvt. I det relativt nye Málaga-museet vises det hvordan tyske arkeologer på 1950-tallet begynte å grave for å bekrefte hypotesen om at grekere hadde grunnlagt byen. Men istedenfor gresk kunst dukket det opp fønikiske mynter samt en rekke egyptiske gjenstander. Som for eksempel en gullring fra det 6. århundre fvt., inngravert med den egyptiske krigsgudinnen Sekhmet og med en hieroglyfisk henvisning til faraoen Necho I.

Afrikanske St. Moritz

Først nå på 2000-tallet, som med det relativt nye Málaga-museet, kommer Europas komplekse og spennende fortid endelig frem i lyset, når fortiden presenteres fritt for en kolonial agenda. Som i den nye boken fra Olivette Otele, historieprofessor ved Bristol-universitetet og visepresident for Royal Historical Society i Storbritannia: I African Europeans. An Untold History viser hun hvor sentral afrikanske og afrikansk-europeiske personligheter har vært i å bygge opp det vi i dag kaller Europa, fra tidenes morgen til i dag.

Otele starter med det romerske imperiet og innflytelsen til den legendariske St. Moritz (Maurice) fra Theben i det sørlige Egypt, på grensen til dagens Sudan. Ifølge nedtegnelsene til biskop Eucherius ledet Moritz, på oppdrag fra keiser Maximianus, rundt år 286 en legion til daværende Agaunum i det sørvestre Sveits (byen skiftet navn til Saint-Maurice i 1003). Oppdraget var å slå ned opprørerne i Alpene. Men Moritz var kristen og nektet å drepe uskyldige. Han og hans soldater valgte da heller martyrdøden under den romerske keiserens sverd.

Moritz var kristen og nektet å drepe uskyldige, og valgte selv heller martyrdøden.

Man kan diskutere det historiske belegget for beretningen, som det meste annet innenfor religionene. Det konkrete resultatet ble uansett at Moritz ble den viktigste helgenen i europeisk kristendom – spesielt inntil reformasjonen og inntil den transatlantiske slavehandelen gjorde det mindre aktuelt å tilbe en afrikaner. Men for ett årtusen siden var det annerledes: På 900-tallet bygde keiser Otto I Magdeburg-katedralen i dagens Tyskland og oppkalte den etter afrikanske St. Moritz. Den dag i dag står en Moritz-statue fra tidlig 1200-tall inne i katedralen, og legionlederen har tydelige afrikanske trekk. Noe av det samme har jeg selv oppdaget for eksempel i den østtyske og protestantisk-lutherske byen Halle: Den eldste kirken i denne middelalderbyen er den katolske Moritz-kirken, fra 1420-tallet. Og inne i denne kirken er det fylt opp med malerier og statuer av afrikanske Moritz, som får æren for å ha innført «kristne verdier» på det europeiske kontinentet, et århundre før den første romerske keiser konverterte til kristendommen.

Følger man Det nye testamente, er ikke et slikt narrativ overraskende: I Apostlenes gjerninger (8:26–40) står det hvordan en hoffmann fra Etiopia, skattmesteren til den afrikanske dronningen Kandace (en mulig henvisning til de historisk sterke dronningene i dagens Sudan), blir omvendt til kristendommen av en av Jesu disipler, apostelen Filip. Den etiopiske mannen, som Filip oppdager mens han leser i Jesajas bok, blir den første utlendingen som døpes og konverterer til kristendommen. Først senere i Apostlenes gjerninger kommer beretningen om at den første europeeren, en romersk soldat, omvendes.

Gjennom århundrene har beretningen om den afrikanske helgenen Moritz gjort sitt til at europeiske stater gradvis ble kristnet. I renessansen ble Moritz-fortellingen også tydeliggjort gjennom storslagne malerier.

Etiopia var verdens første kristne stat

Noe lignende ser vi med fortellingen om prestekongen Johannes (Prester John), en kristen konge fra det østlige Afrika som skulle komme og redde europeerne. Legenden hadde noe for seg: Nyere arkeologiske funn indikerer at Etiopia var verdens første kristne stat. Det er nå funnet mynter utstedt av den etiopiske kong Ezana på 330-tallet, og de har korstegnet inngravert som tydelig tegn på hva som var statens hovedreligion.

Etiopiere utforsket Europa for 600 år siden.

Olivette Otele er den første svarte kvinnen i Storbritannia til å bli tildelt et professorat i historie. Det sier sitt om hva man har gått glipp av forskning de siste par århundrene. Hun fortsetter sine redegjørelser gjennom et vell av andre eksempler, fra romertiden til i dag. Underlig nok viser hun ikke til de siste par tiårenes forskning på den afrikansk-ættede «Ivory Bangle Lady» – kvinnen med elfenbensarmbåndet. En DNA-studie fra 2010 av denne velholdne kvinnens skjelett, begravd i romerske York på 300-tallet, viser nemlig at kvinnen stammer fra Nord-Afrika. Interessant nok synes den afrikanskættede kvinnen å ha vært med på å innføre kristendommen til De britiske øyer, århundrer før den offisielle konverteringen. For på et elfenben i hennes grav er det inngravert: «Hyll deg søster, må du leve med Gud» (soror ave vivas in deo).

Keiser Severus, hertug Medici og Cervantes

Byen Yorks afrikanske forbindelse blir mindre overraskende når vi leser dette opp mot en annen person Otele omtaler, nemlig den afrikansk-fødte keiseren Septimius Severus (145–211). Han ble født i byen Leptis Magna (Al-Khums) i dagens Libya, og han hadde fønikisk far og fønikisk (punisk) som morsmål. Severus kom til å styre hele det romerske riket (193–211) – og sammen med sin kone Julia Domna (fra Syria) flyttet han til York på De britiske øyer i år 208 for å få kontroll på Hadrians mur og riket som sådant. En illustrasjon fra denne tiden viser både Severus og Julia Domna med mørkt og krøllet hår. Ja, krøller ble så populært blant kvinner i regionen på 200-tallet at krølltenger ble tatt i bruk – viser en utstilling fra Yorkshire Museum. Makt skapte mote, før som nå.

En annen som Otele omtaler, er retorikeren Marcus Cornelius Fronto (ca. 100–160), født i Cirta i Numidia, dagens Algerie. Han hadde bakgrunn som amazigh («berber»). I likhet med den nordafrikanske kirkelæreren Augustin omtalte Fronto seg selv som afrikaner: «en afrikaner av den afrikanske nomadestammen». Han ble kjent for sin brevveksling med den skriveføre romerske keiseren Marcus Aurelius.

Vel så interessant blir det når Otele fortsetter sin gjennomgang av afrikansk-europeere i renessansen. Som når hun omtaler den første hertugen av Den florentinske republikk (dagens Toscana), mørkhudede Alessandro de Medici (1510–1537, «il moro», «maureren»). Angivelig hadde Alessandro afrikansk mor, noe en rekke portretter av ham synes å kunne indikere. Hun går her videre fra Cathrine Fletchers The Black Prince of Florence: The Spectacular Life and Treacherous World of Alessandro de’ Medici (2016).

Otele får frem hvordan hvite europeeres syn på afrikanere var et helt annet enn det som utviklet seg med innføringen av den systematiske rasismeideologien på 1700-tallet. For eksempel ble en av de tre «vise menn», som skal ha kommet med gaver til Jesubarnet, avbildet som afrikaner under renessansen. I introduksjonen til klassikeren Don Quijote (1605–15), som ifølge romanen selv er nedtegnet av den arabiske historikeren Cide Hamete Benengeli, har Miguel de Cervantes nedtegnet en hyllest til den afrikanskættede Juan Latino (1518–1594), som underviste i latin ved lærestedene i Granada. I introduksjonsdiktet «Urganda den ukjente» skriver Cervantes om «el negro Juan Lati», den latinkyndige som Cervantes følte seg språklig underlegen. Selv omtalte poeten Latino seg i sine skrifter som født i «Etiopia», et navn som ga positive assosiasjoner i det kristne Europa på denne tiden.

Etiopia oppdaget Europa først

En ny bok som nettopp omhandler Etiopias sterke påvirkning på Europa før opplysningstiden, er Verena Krebs’ Medieval Ethiopian Kingship, Craft, and Diplomacy with Latin Europe. I et nylig intervju med The Smithsonian fortalte Krebs, som underviser i historie ved Ruhr-universitetet i Bochum i Tyskland, at hun egentlig hadde skrevet ferdig en helt annen type bok med et klassisk koloniperspektiv – der Etiopia var den svake part i møtet med europeerne. Men så fikk hun dårlig samvittighet – hun erkjente at hun burde skrive en sannere beretning, basert på hva kildene faktisk viste. Så hun forkastet hele den ferdigskrevne boken, for så å skrive en ny.

Og i denne nye fremstillingen kommer det frem hvordan det snarere var europeiske konger som gjennom 1400-tallet ba om økonomisk og militær hjelp fra det sagnomsuste og mektige Etiopia. Kong Alfons av Aragón og Napoli skrev fra 1450 hele tre ganger til keiser Zera Yacob (1399–1468) og tigget om både militær og økonomisk assistanse. Etiopia var da på sitt mektigste. Yacob var historiens mektigste leder i det solomonske dynasti, som påberopte seg å være etterkommere av dronningen av Saba og hennes barn med kong Salomo, i henhold til Bibelens beretninger.

Allerede i 1306 finnes den første beretningen om at etiopiske pionerer skal ha reist til Europa på «oppdagelsesferd». Kartografen og kirkelederen Giovanni da Carignano i Genova, i det nordvestre Italia, skal ha møtt over et dusin etiopiske reisende fra den kristenortodokse kirken. På ordre fra den etiopiske keiseren Wedem Ra’ad (som styrte i perioden 1299–1314) skal de ha vært sendt ut for å oppnå kontakt med den romersk-katolske paven. De skal ha blitt ledet mot Avignon i Frankrike, der paven da holdt til. Om de reelt kom frem, er ennå ikke dokumentert, men om ikke annet nedtegnet Carignano et påfallende presist kart over Etiopia og den hvite og blå Nilen. Matteo Salvadore skildrer dette i The African Prester John and the Birth of Ethiopian-European Relations, 1402–1555 (2017).

Både Salvadore og Krebs viser hvordan det ikke var «Europa som oppdaget Afrika», men snarere hvordan det var «Etiopia som oppdaget og utforsket» Europa først, spesielt fra 1402.

Interessant nok viser Columbus (opprinnelig fra Genova) i sin dagbok til besøkende fra «India» til Roma, og deres interesse for kristendommen. Dette for å forklare hvorfor han satte seil over Atlanterhavet. Krebs får imidlertid frem at dette «India» som søreuropeere omtalte, vel så gjerne kan være Etiopia. I det minste viser hun hvordan det var keiser Dawit (som styrte fra 1382 til 1413) som sendte de første dokumenterte og offisielle diplomatiske ambassadørener til Europa, som nådde Venezia i juni 1402.

Både Salvadore og Krebs viser hvordan det ikke var «Europa som oppdaget Afrika».

Krebs får også frem at det ikke var «teknologi» keiseren var interessert i, slik tidligere forskere har omtalt, men de mange kristne artefaktene som den romersk-katolske kirken innehadde. Etiopierne hadde med seg blant annet fire leoparder, en gigantisk perle, krydder og mer i gave til Den katolske kirke, slik Krebs viser at den etiopiske historikeren Taddesse Tamrat omtalte allerede i 1972. Senatet i Venezia gjengjeldte i august 1402 de etiopiske gavene ved å sende egne utsendinger tilbake.

På besøk i Europa

Utover på 1400-tallet var det også en rekke ekspedisjoner fra Etiopia til det som i dag kalles Italia, Tyskland, Spania og Portugal. Allerede i 1416–1418 var tre etiopiske utsendinger til stede i det sørlige Tyskland for å delta på konsilet i Konstanz: munkene Petros, Barthalomeus og Antonius ble gitt reisegaranti fra paven i Roma. De tyske konsildeltagerne reagerte med forundring og glede over å se disse utsendingene fra Etiopia, fra prestekongen Johannes’ land. Tenk at de var kommet helt opp til dem i det kalde nord! Noe har endret seg i Europa de siste 700 årene …

Det var også etiopiske kristne til stede under det store økumeniske konsilet i Firenze i 1441. Disse var vel å merke sendt fra Etiopias ambassade i Jerusalem, og de tilhørte øyensynlig en av reformbevegelsene innen den etiopisk-ortodokse kirken. Interessant nok hadde Etiopia på 1430–1440-tallet en sterk «protestantisk» bevegelse, kjent som stefanittene («stephanites»). Deres grunnlegger var Abba Estifanos av Gwendagwende (1380–1450). Han argumenterte mot kirkens helgener – flere tiår før Martin Luther skulle gjøre noe lignende i Wittenberg.

Afrikanere i Odysseen og i Norge

Krebs er i Medieval Ethiopian tydelig på at hun utfordrer et eurosentrisk og kolonialt perspektiv. I sum er det et vell av informasjon som både Otele og Krebs får frem i sine nye bøker. Slik komplementerer de godt historikeren Onyeka Nubias England›s Other Countrymen. Black Tudor Society (2019), som får frem det afrikanske mangfoldet på De britiske øyer fra slutten av 1400-tallet til begynnelsen av 1600-tallet. Ikke så ulikt det Yacoub Cisse og Ann Falaht gjorde med Afrikanere i Norge gjennom 400 år (2011), som i år er utkommet i ny utgave.

Afrikanske fønikere grunnla europeiske byer for 2800 år siden.

Alle disse nye forskningsbaserte bøkene om Europas fortid fremstår merkelig nok som nye nå i det 21. århundre. Det er som om europeere ikke selv vet «hvor vi kommer fra». Og hvis vi ikke kjenner oss selv, hvordan kan vi da forstå andre?

Afrika er tross alt ikke et «annet sted». Afrikanske fønikere grunnla europeiske byer for 2800 år siden. Etiopiere utforsket Europa for 600 år siden. Først senere kom koloniseringen, imperialismen og rasevitenskapen.

Mye av dagens behov for å rette opp nedlatende fortellinger om Afrika og afrikanere kunne vært unngått dersom europeere hadde kjent til Odysseen. Mot slutten av dette episke verket, i kapittel 19, skal en forkledd Odyssevs forklare sin kjære Penelope at han virkelig lever etter mange år hjemmefra. Hvem er det da han bruker som sitt fremste bevis, en som han vet hun kjenner? Jo, Odyssevs viser til sin afrikanske følgesvenn Evrybates: herolden som han beskriver som «svart» og med «krøllet hår»: «Blant sine svenner hedret Odyssevs ham høyest.»

Og hvorfor æret Odyssevs ham slik? Jo, fordi «de tenkte likt». Evrybates og Odyssevs kunne være ulike av utseende, men de var like i sinn.

Måtte Europa en gang leve opp til de idealene og den kulturarven kontinentet påberoper seg. Også denne uken druknet det nye afrikanske flyktninger på vei til Europa. Middelhavet er ikke lenger et hav som forbinder, men et hav som adskiller. Et hav som dreper. Mare mortis. Dødens hav.