Tiden er inne for å handle, ikke tenke, sa mange grønt engasjerte for tre-fire år siden. Det var tid for Greta Thunberg, klimastreiker og Extinction Rebellion, med markant bruk av utestemme.
Den kritiske bølgen skapte vibrasjoner, men endringene ble ikke like store som mange håpet. Kanskje de var litt for ensporet, de som antydet at avbalansert tenkning var feil tidsbruk? Dersom målet er å mobilisere både bredere og mer varig, er det nødvendig å utvikle et «tankens rom», der ulike mennesker kan møtes til avklaring av veiene til en grønn fremtid.
De som ser sannheten i dette, vil finne mye av verdi i Anders Dunkers ferske bok Å tenke på planeten. Boken består av 17 essays, tidligere publisert i årene 2015-2021, i den skandinaviske utgaven av Le Monde diplomatique.
Jeg har med glede lest noen av tekstene tidligere. Det gir likevel en annerledes helhet å få dem servert på ett brett. Noen gjentagelser blir det, naturlig nok, men hvert essay utgjør et eget univers, preget av et mylder av varierte stemmer som får bryne seg mot hverandre. Til sammen skapes en mosaikk av temaer, synsvinkler og tanker som inviterer til refleksjon og økt klokskap.
«Det planetære»
Gjennom tekstene blir vi oppmerksomme på brytningene mellom det grønne skiftets løsningsmaskineri og mer radikale grønne tanker. I dag er de fleste enige i at vi må gjennom en omstilling, men veien er på langt nær så spikret som noen gir inntrykk av.
Bokens tittel er et elegant ordspill. Vi tenker på planeten, og er på planeten når vi tenker. Slik veves mennesker og natur sammen, både i realiteten og gjennom essayenes blikk på verden. Et viktig begrepsskille blir tydelig, mellom «det globale» (menneskeheten som helhet) og «det planetære» (menneskene, naturen og jordkloden i samspill).
Med planeten som forankringspunkt belyser essayene varierte temaer –vekst og ikke-vekst, antropocen og vår naturforståelse, vippepunkter, katastrofer og mulige fremtider, geoingeniørkunst, fabeldyr og biopolitikk, og så videre.
Gjerdene, demningene, motorveiene, høyspentledningene og rørledningene bryter opp helheten i naturlige landskaper.
Den gjennomgående melodien er at vi bør åpne oss for nye tankespor. I møtet med forvitringen av naturmangfoldet erkjenner Dunker at mer enn naturvern er nødvendig. De mest sårbare artene vil bare overleve om de veves inn i våre menneskelige forestillinger, følelser, verdier og rettsbegreper. Sånt krever innsats på flerfoldige måter.
Kanskje vi bør åpne oss for at de natursystemene og habitatene vi deler med andre arter, bør skrives inn i selve sivilisasjonsbegrepet? På det viset kan vi forløse en dyptgripende kulturell omstilling, der vårt eget liv veves sammen med naturens liv. Klarer vi å ta steget inn dit, kan vi kanskje bli bedre i stand til å mestre den dobbeltrollen vi har brakt oss selv inn i, som trussel mot og samtidig vokter av planeten.
Regenerative teknikker
Et av de nyere essayene, «Ville planer for planeten», går inn i temaer som rewilding og regenerering. Begrepene er viktige. De utfordrer ideen om at det viktigste er at vi mennesker trekker oss tilbake. Isteden kan vi se oss selv som leger og forvaltere, som aktivt bidrar til at naturen heles og tar ut sitt potensial.
Rewilding dreier seg om å gjøre naturen vill igjen, det vil si restaurere utvalgte områder slik at de bringes tilbake til en tapt tilstand. Til dette trengs en redskapskiste med regenerative teknikker, som hjelper oss til å spille på lag med og styrke naturens egen livskraft. Slik kan vi steg for steg utvide vår overlevelseskunst, gjennom aktiv innsats for bedring av samspillet mellom naturen og menneskene.
I dagens verden utfolder livet seg i en sfære som er formet av oss. Tenk bare på alle de gjerdene, demningene, motorveiene, høyspentledningene og rørledningene som bryter opp helheten i naturlige landskaper, med den effekten at naturens liv innkapsles, gjennomskjæres og fragmenteres.
Stilt overfor denne realiteten burde vi søke etter større forståelse for hva naturen trenger for å blomstre. Bare slik kan vi danne basisen for en genuin naturpolitikk, der våre politiske tiltak formes med sikte på å spille på og øke naturens egne livskraft.
Det lille blikket inn i et essay illustrerer hvor rikholdig boken er. Vår lille anmeldelse gir ikke rom for flere dypdykk. Isteden kan vi avrunde med noen ord om det å betrakte de ulike essayene som forsøk, skrevet med sikte på å gjennomtenke en oppriktig ambivalens.
Helhet og mangfold
Et premiss for essayene, sier Anders Dunker, er at vår tids utfordringer leder mot «en universell fremtid, forstått som menneskehetens, naturens og planetens fremtid». Samtidig (og her ligger ambivalensen) advares vi mot vår moderne, teknologiske tendens til å ville ensrette verden. En grønnere framtid vil trenge en helhetlig fortelling, men helheten bør ikke bli så altomfattende at vi luker bort mangfoldet av livsverdener i varierte landskaper. Veven mellom naturen og menneskene ivaretas best gjennom prosesser som gir rom for både regulering ovenfra og impulser nedenfra. Et klokt standpunkt fra en klok forfatter.
