Å tenke mer helhetlig om miljø og økonomi

GRØNN VEKST: Er det mulig med en gjenvinning å forlenge gjenstanders og materialers levetid? Og hva med lokale kretsløp og småskala virksomheter?

Hammer er dr.polit. i sosiologi og fast anmelder i Ny Tid.
GRØNN VEKST: Er det mulig med en gjenvinning å forlenge gjenstanders og materialers levetid? Og hva med lokale kretsløp og småskala virksomheter?

(Translated from Norwegian by Google Gtranslate)

De siste årene har spredningen av plastsøppel og plastfragmenter utover Jorden og inn i økosystemene bidratt til at den sirkulære økonomien har fått vind i seilene. For eksempel foreslo skipsreder Fred. Olsen i Dagens Næringsliv i september i fjor å stanse all produksjon av ny plast, med sikte på å framtvinge økt innsamling og gjenbruk av den plasten som alt er produsert.

Slike tanker introduserer et førmoderne motiv. I tusenvis av år var vår levemåte preget av naturens kretsløp og tilhørende sirkulære prosesser, der ressurser ble gjenbrukt og bruksting reparert. Denne livsformen ble endret med industrisamfunnets lineære virkemåte – fra ressursuttak via produksjon og bruk til avfall i ulike former. Gjennom bruk-og-kast-logikken fikk vi vekstbasert framskritt og bedre levestandard, men også økende bekymring for skadevirkningene på naturen. På 1960- og 1970-tallet medførte dette en økologisk motreaksjon, med utopiske visjoner om et annerledes samfunn, forankret i lokale kretsløp og mer småskala levemåter. Økolandsbyen sto her fram som selve motsatsen til det industrielle storsamfunnet.

Innenfor denne rammen oppsto begrepet «sirkulær økonomi». En viktig bidragsyter gjennom flere tiår er Walter R. Stahel, som i 2019 ga ut boken The Circular Economy: A User’s Guide. Den som tar seg tid til å lese hans korte og konsise tekst, vil innse at selv om visjonen har spor tilbake til dypøkologisk tenkning, er begrepet med årene blitt inkorporert i den økologiske moderniseringens logikk – med grønt skifte og grønn vekst som honnørord.

Dette er et viktig poeng

Det er nemlig en tendens til at de som vedvarende har forankret seg i 1970-tallets radikalt økologiske visjoner, ikke klarer å verdsette de endringsimpulsene som preger verden anno 2020. Arne Næss’ skille mellom dyp og grunn økologi var i sin tid viktig, men dikotomier som dette gjør oss lett blinde for det som pågår imellom ytterpunktene.

Det vi kjøper i en ytelses- og tjenesteøkonomi vil ikke være ting, men funksjoner.

Sirkulær industriell økonomi. Stahel skriver seg inn i dette mellomrommet. Han fremmer radikale tanker, men framfor å stille seg i opposisjon til industrisamfunnet formulerer han en visjon for en sirkulær industriell økonomi. Der dypgrønne visjoner gjerne framhever allmenninger, delingsordninger, vedlikehold, reparasjon og gjenbruk lokalt nivå, tilføyer Stahel re-fabrikasjon av produkter og deres komponenter, leasing og gjenvinning av molekyler og atomer, på regionalt så vel som på globalt nivå.

Boken skiller mellom to hovedvarianter av sirkulær tenkning. Det ene omtales som «R-kretsløpet» og handler om å gi forlenget levetid til produkter og komponenter gjennom gjenbruk, reparasjon, re-fabrikasjon eller oppgradering. Det andre betegnes som «D-kretsløpet» og handler om gjenvinning av ressurser på molekyl- og atomnivå. Begge varianter er viktig, siden de på hvert sitt vis bidrar til å forlenge gjenstanders og materialers levetid og dermed reduserer hastigheten på ressursflyten i økonomien. En fordobling av et produkts levetid vil kunne medføre en halvering av både ressursbruk og avfallsmengde. Stahel argumenterer her for at mest mulig bør føres inn i R-kretsløpet, ettersom dette er minst ressurskrevende, gjerne har en lokal forankring og derfor er mest bærekraftig.

pixabay
Foto: pixabay

Reparasjonsvirksomhet

For å bevege verden i sirkulær retning bør vi komme oss ut av siloene og tenke mer helhetlig og på tvers. Ifølge Stahel er både aktiv politisk styring og mer målrettet forskning nødvendig, men den viktigste endringsdriveren vil likevel være næringsaktører som ser den sirkulære økonomien som en markedsmulighet. Et slikt poeng vil neppe møtes med applaus fra dem som ser med skepsis på enhver som tjener penger på det grønne skiftet, og som helst vil erstatte all konkurranse med harmonisk samarbeid.

Framfor å forholde seg til slike utopier artikulerer Stahel en visjon forankret i modernisering og muligheter for grønn vekst. Samtidig kan vi gjenfinne elementer fra mer dypøkologisk tenkning. Det vektlegges at vi må utvikle en økonomi der design, produksjon, omsetning og bruk er innrettet mot å redusere ressursbruk, forebygge avfall og sikre at utgåtte produkter enkelt omdannes til friske ressurser. Et slikt samfunn vil være mer arbeidsintensivt enn dagens verden, og mange aktiviteter (reparasjon, dele- og bytteordninger og så videre) vil kreve praktisk kompetanse og forankres i lokale kretsløp og småskala virksomheter.

Slike tanker leder Stahel fram til en visjon om en ytelses- og tjenesteøkonomi der ansvaret for produktet og dets materialer forblir hos produsenten, med tilhørende livslang service og reparasjonsvirksomhet. Det vi kjøper i et slikt samfunn, vil ikke være ting (mobiler og så videre), men funksjoner (muligheten til å kommunisere og så videre). Økonomiens grunnleggende mekanismer vil dermed bestå i å maksimere funksjonalitet, redusere ressursbruk og forebygge tap og avfall – i forlengelsen av et mål om at ressursenes verdi og kvalitet må holdes høyest mulig – lengst mulig.

Det grønne skiftet

For leseren er det fristende å se slike tanker i relieff mot dagens politiske virkelighet, der det grønne skiftet søkes skapt gjennom økt forbruk – for eksempel ved at vi stimuleres til raskt og målbevisst å kjøpe el-biler og andre nye, miljøvennlige produkter. En slik løsningsstrategi bidrar lett til bruk-og-kast-holdninger og harmonerer vel slik sett ikke helt med Stahels visjon om en ressursbesparende, , rkulær økonomi?

Abonnement kr 195 kvartal