Å tenke med øyet

Eric Alliez: The Brain-Eye: New Histories of Modern Painting Rowman & Littlefield International, 2015 Filosofer som har skrevet om billedkunst, har tradisjonelt ikke vært i stand til å se verkene for bare tekst. Da Immanuel Kant skrev sin estetikk i 1790-årene, hadde han liten tilgang til billedkunst, så eksemplene han brukte for å underbygge teoriene, […]

Simen Helsvig
Kunstkritiker i Ny Tid.

Eric Alliez:
The Brain-Eye: New Histories of Modern Painting
Rowman & Littlefield International, 2015

Filosofer som har skrevet om billedkunst, har tradisjonelt ikke vært i stand til å se verkene for bare tekst. Da Immanuel Kant skrev sin estetikk i 1790-årene, hadde han liten tilgang til billedkunst, så eksemplene han brukte for å underbygge teoriene, hadde han kun lest om i bøker. Når filosofene først skriver om kunst, er det gjerne de mest «gjennomtygde» kunstnerne fra modernismens kanon de tar for seg. Filosofen Graham Harman okket seg nylig over Jacques Derridas tilsynelatende totalt manglende evne til å skrive om «actual, full blown objects».

Malerisk tenkning. Eric Alliez er også filosof, og i The Brain-Eye: New Histories of Modern Painting tropper hele det modernistiske menasjeriet opp: Eugène Delacroix, Eduard Manet, Paul Seurat, Paul Gaugin og Paul Cézanne. I forordet blir leseren riktignok forsikret om at boken ikke har til hensikt å følge modernismens vante lineære og teleologiske utviklingshistorie, der en gruppe heroiske menn bryter med tradisjonen i fremskrittets ånd. Men også slike ikke-lineære lesninger av den modernistiske kunsthistorien er etter hvert gammelt nytt.
Men Alliez skiller seg fra mange av sine filosofkollegers tidligere forsøk på å favne kunsten ved ikke bare å faktisk beskrive og analysere en enorm mengde malerier inngående, men ved at han i tillegg søker å lokalisere en slags «malerisk tenkning» som manifesterer seg i og gjennom bildene.

Maleriet og vitenskapen. Eric Alliez tok doktorgraden under Gilles Deleuze på slutten av 1980-tallet, og Deleuze og Guattari har vært et omdreiningspunkt for mye av arbeidet hans siden. Han har blant annet vært redaktør for samlingen The Guattari Effect og skrevet boken La Signature du Monde («Verdens signatur»), som tar for seg Deleuze og Guattaris siste samarbeid Hva er filosofi? Alliez har tidligere vært ansatt ved Kunstakademiet i Wien, og er i dag professor ved Kingston University i London.
Det som gjør The Brain-Eye interessant, er at forfatteren skriver frem en maleriets utvikling som finner sted parallelt med beslektede undersøkelser i vitenskapen. Bokens hypotese er at maleriet gjennom 1900-tallet var eksperimentelt på samme vis som den såkalte «psykofysiske» vitenskapen, og i likhet med denne undersøkte forholdet mellom sansning og stimuli. Gjennom lesninger av Delacroix, Manet, Seurat, Gaugin og Cézanne – både bildene og kunstnernes egne tekster – søker Alliez å spore hvordan de store bruddene i den modernistiske kunsthistorien gjennom 1800-tallet kan forstås som «mutasjoner i relasjonen mellom øyet og hjernen». Derav tittelen The Brain-Eye. Dette oppstår ifølge Alliez først og fremst gjennom bruken av farger.

Mellom materien og øyet. Overraskende nok er den første protagonisten i Alliez’ historie slettes ingen maler, men en amatørvitenskapsmann som gjennom en enorm mengde eksperimenter forsøkte å forstå fenomenet farge i all sin kompleksitet. Dette er ingen ringere enn Johann Wolfgang von Goethe. Goethes fargelære var i første omgang ment å være en gjendrivelse av Isaac Newtons fargeteori, som sier at hvitt lys inneholder alle farger. Goethe mente snarere at fargene produseres mellom materien og øyet, og nektet dermed å velge mellom en forståelse av farger som et indre subjektivt fenomen på den ene siden og Newtons objektivisme på den andre. Goethes undersøkelser ble avfeid av vitenskapen, men hadde innflytelse på flere kunstnere som mente at det var noe grunnleggende riktig i hans teorier om at fargene hverken var i objektene eller i betrakterens forestilling.

De store bruddene i den modernistiske kunsthistorien kan forstås som «mutasjoner i relasjonen mellom øyet og hjernen».

Synsfenomener. I Delacroix’ malerier kan vi spore en liknende innsikt, skriver Alliez: For Delacroix er farger et medium som eksisterer uavhengig av de objektene de preger. Delacroix’ bilder innebar et radikalt brudd med det klassiske maleriets bruk av såkalte lokalfarger – farger som ble presentert slik de ville fremstått i en ideell belysning, og avgrenset fra andre fargers påvirkning. Delacroix blander farger og lar objektene reflektere hverandre i en slags «fargenes modulering». Dermed videreutvikler han intuisjonen som lå bak Goethes fargelære, for Delacroix maler selve synsfenomenet.
Motstykket til Delacroix’ koloristiske eksperimenter er arbeidet til kjemikeren Michel-Eugène Chevrul, som forsket på fargekontraster ved Gobelin-fabrikken. Her gir Alliez et godt eksempel på den parallelle utviklingen mellom vitenskapen og malerkunsten. Chevrul kom frem til at ingen farger fremstår slik de virkelig er når de stilles ved siden av andre farger. En av oppdagelsene hans var det optiske fenomenet som kalles simultankontrast, der fargers kulør eller lyshet påvirkes av tilstøtende farger. Pussig nok frarådet Chevrul malere å utnytte hans egne oppdagelser for å høyne effekten av fargene; tvert imot oppfordret han kunstnere til å legge bånd på seg. Det gjorde de selvsagt ikke.

Maleriet som forskning. The Brain-Eye består av en rekke svært presise og følsomme nærlesninger, der Alliez forklarer det modernistiske maleriets utvikling som en serie eksperimenter som ikke bare utfordrer den maleriske tradisjonen, men også selve persepsjonen. Manet skaper et dybdeløst maleri som ikke lenger har noen betrakters perspektiv, og han blir dermed «den første på flere århundrer som ikke har fordommer mot det han ser». Seurats malerier består av prikker så tett ved siden av hverandre at fargene blandes på betrakterens netthinne; altså en teknikk som tilsvarer fysikeren Hermann von Helmholtz’ prinsipp om netthinnen forstått som en mosaikk av fotoreseptorer.
Det er viktig å fremheve at kunstnerne i denne perioden ikke illustrerte slike vitenskapelige teorier, men at både vitenskapen og kunsten utviklet seg mot en felles kulturell bakgrunn der man diskuterte perseptuelle grensefenomener som drømmebilder og hallusinasjoner. Og dette er kanskje det fremste fortjenesten til Alliez’ bok: Malere som Seurat og Cézanne presenteres ikke som helteskikkelser i en evolusjonær kunsthistorie der endemålet er en frigjøring av maleriet fra representasjonen; snarere viser han hvordan disse kunstnerne gjør sine eksperimenter som en form for forskere som utarbeider en slags «psykofysisk» vitenskap på lerretet. «Lerretet er for maleren som tavlen er for matematikeren – et underlag å løse problemer på,» sa en samtidig kritiker om Cézanne. Og Alliez tilføyer at det finnes en tenkning i og gjennom maleriet som filosofien ikke kan fatte uten å tre ut av sitt eget domene. I The Brain-Eye går Alliez tett nok på malerienes overflate til å gi et glimrende bud på hvordan en slik malerisk tenkning kan skrives.

---
DEL