Å sy sammen en fragmentert virkelighet

I 'Nobody hates Trump more than Trump' påstås det at Trump hater seg selv, men påstanden er ubegrunnet.
Shields: Nobody hates Trump..
Eivind Tjønneland
Email: e-tjoenn@online.no
Publisert: 03.03.2019

Nobody hates Trump more than Trump: An Intervention

David Shields

Thought Catalog, USA

Den nye boken til David Shields (f. 1956) tar form av en slags detektivhistorie, der forfatteren er på jakt etter Donald Trumps «original wound». Shields har valgt den samme kollasjformen som i sin mest kjente bok, Reality Hunger (2010). Han kaster fram forskjellige perspektiver – uten å forene dem i noen syntese. Og han skiller ikke mellom fiksjon og sakprosa.

Shields åpner friskt med et sitat fra realityserien The Apprentice (ledet av Trump fra 2004 til 2015) – en kilde han siterer 20 ganger, uten hensyn til kildens sjanger. Trump sier: «Ingen tar ting mer personlig enn meg. Hvis noen sier noe personlig om meg, hater jeg dem for resten av livet.» Det er typisk for kollasjmetoden at Shields ikke forteller noe om konteksten til sitatet, nemlig episode 12 i sesong 5: Tre kvinner vurderes for dårlig innsats, og én skal sparkes. Trumps datter Ivanka mener en av dem tar ting for personlig, men da avbryter Trump – siden han selv tar ting personlig, kan han ikke «knock them for that»: At man tar ting personlig, er ikke en grunn til å bli sparket. Er ikke denne konteksten relevant? Det blåser Shields tilsynelatende i, for han har bestemt seg for at Trumps hat er en projeksjon av et enormt selvhat.

Assosiative sammenhenger har tatt over for fakta.

Trump har også stilt opp mange ganger i radioprogrammet The Howard Stern Show. Shields siterer stadig vekk fra disse programmene, igjen uten kritisk innstilling til sjangeren. Før Trump går inn i studioet i 1992, sier han: «I must be crazy to be here, but I like Howard.» Stern er monomant opptatt av Trumps seksualliv; han prøver ofte å provosere uttalelser fra Trump og å legge ham ord i munnen. Denne konteksten forholder ikke Shields seg til.

Steeles mappe

Den engelske eks-agenten Christopher Steeles mappe om Trump ble offentliggjort av BuzzFeed i januar 2017. Her påstås det blant annet at Trump hadde leid to prostituerte til å pisse på madrassen i presidentsuiten på hotell Ritz-Carlton i Moskva i november 2013 fordi Barack og Michelle Obama hadde sovet der. Den russiske føderale sikkerhetstjenesten (FSB) skal angivelig ha et opptak av denne seansen som kan brukes til å presse Trump. Hva sier så Shields om «the pee tape»?

Med utgangspunkt i at Trump ved en begivenhet kalte den demokratiske senatoren og jussprofessoren Elizabeth Warren for «Pocahontas», hevder Shields at Trump «is incapable of leaving a gorgeous moment alone». Og så kommer det: «He always needs to empty it out, flatten it, piss on it (paying Moscow prostitutes to piss on a bed on which Obama slept; visiting a Vegas club called The Act, at which simulated golden showers were the lure […]).» Her går det for fort i svingene. Assosiative sammenhenger har fullstendig tatt over for fakta, og gjennom postmoderne hallusinasjoner Trump blir «assosiativt skyldig».

Hva var kildegrunnlaget til Steeles dossier datert 20.06.16, om Trumps angivelige utskeielser i Moskva i november 2013? Steele påsto at russerne ville utnytte Trumps «seksuelle perversjoner» for å skaffe kompromitterende materiale. FSB overvåket Ritz-Carlton med kameraer og mikrofoner. Steele baserte rapporten på fire anonyme kilder, deriblant ansatte ved hotellet og en tidligere høytstående russisk etterretningsoffiser. Republikanerne har prøvd å så tvil om Steeles troverdighet, men den tidligere MI6-agenten er ingen hvem som helst: Før han begynte for seg selv i 2009, var han sjef for Russland-avdelingen av den britiske etterretningstjenesten. Dessuten har Robert Muellers etterforskning vist at flere av Steeles påstander om Trump-administrasjonens samrøre med russerne slått til. Den beste vurderingen av Steeles karakter og kompetanse jeg har lest hittil, er Jane Mayers lange artikkel i The New Yorker 12.03.18.

Modernismen og postmodernismens formeksperimenter er ikke lenger befriende.

Tidligere FBI-sjef James Comey sier i sin bok A Higher Loyalty (2018) at Trump var «besatt» av beskyldningene om episoden på hotellet i Moskva. Han var engstelig for at hans kone skulle tro episoden hadde funnet sted, og ba Comey bevise at saken var oppspinn. Trump skal også ha sagt til Comey at episoden ikke kunne være sann, siden han ikke overnattet på hotellet. Dette er motbevist av David Corn og Michael Isikoff i boken Russian Roulette (2018), som dokumenterer at Trump faktisk overnattet der. I april 2018 svarte Comey «I honestly don’t know» på spørsmålet om hvorvidt hotellepisoden hadde funnet sted eller ikke.

Corn og Isikoff kommenterer også besøket på nattklubben i Las Vegas. Klubben skal ha hatt et show der «one female stands over the other female and simulates urinating while the other female catches the urine in two wine glasses». Men innholdet i showet den kvelden Trump var der, er ikke dokumentert. Og hvor mange nattklubber har ikke Trump vært på opp gjennom årene? Dette indisebeviset er ytterst svakt.

Så har vi pressekonferansen fra møtet i Finland 16.07.18 der Putin og Trump ble stilt direkte spørsmål: “Does the Russian government have any compromising material on President Trump or his family?” Putin sa at han ikke hadde hatt kjennskap til at Trump var i Moskva i 2013, fordi han var der som privatperson. Flere har bemerket som påfallende at hverken Trump eller Putin svarte eksplisitt nei på spørsmålet.

Iscenesettelse av hat?

I artikkelen «I’m a Peeliever and You Should Be, Too» (New York Magazine, 13.04.18) gjør journalisten Jonathan Chait det Shields burde ha gjort: Han gir en kritisk vurdering av materialet. Et annet indisiebevis er at Trump har hatet Obama siden hans tale under korrespondentmiddagen i Det hvite hus 30. april 2011, der Obama latterliggjorde Trumps tvil om at han var født i USA og ironisk sammenliknet det med spørsmål som «landet vi faktisk på månen», «hva skjedde egentlig i Roswell» og «hva med Bigfoot». Men det er langt fra hatfølelsen til den konkrete episoden på hotellet i Moskva to år senere.

Hvis Trump har anstrengt seg for å pisse på Obama på denne måten, kunne man forvente at episoden ble fortolket. Handlingen har sterk mytologisk kraft, den likner det Freud ville kalt en urscene: Trump pisser via de prostituerte på sin rival i et slags magisk ritual. Hvorfor skulle Trump uttrykke sitt hat på denne måten? Her ligger det an til psykologisk fortolkning. Men Shields nøyer seg med å insinuere sammenhenger i stedet for å diskutere fortolkningsmuligheter og å vekte dem mot hverandre. Et sted snakker han nedsettende om psykobabbel, men hans egne analyser av Trumps barndom når aldri utover banale sjablonger. Forfatteren svikter både på det kildekritiske og på det symbolske eller litteraturvitenskapelige området. Dette skyldes at han ikke holder disse to områdene atskilt, men programmatisk blander fiksjon og fakta.

Avslutningsvis gir Shields et portrett av seg selv like mye som av Trump: «En av de unike måtene Trump snakker på, er at han alltid lytter til seg selv når han snakker og er i en aktiv, evinnelig, tragikomisk dialog/debatt med det han nettopp har sagt – han mangler med andre ord evnen til å tro noe som helst. (Montaigne: ‘Vi har, jeg vet ikke hvordan, en dobbelthet i oss, med det resultat at vi ikke tror det vi tror og ikke kan kvitte oss med det vi fordømmer.’) På en måte har Trump tilbøyelighetene til en (svært dårlig) personlig essayist.» Shields’ nye kollasjbok demonstrerer at manifestet fra Reality Hunger har spilt fallitt.

Virkeligheten dekonstrueres av folk som Trump og Shields hele tiden.

Det er gått lang tid siden Picasso og Eisenstein innførte kollasjteknikken i henholdsvis maleri og film. Nå har teknologien gjort at alle klipper og limer hver eneste dag, derfor trenger vi ikke ufordøyde kollasjbøker av Shields’ varemerke. Vi trenger folk som syr sammen en fragmentert virkelighet. Modernismens og postmodernismens formeksperimenter er ikke lenger befriende. Virkeligheten dekonstrueres av folk som Trump og Shields hele tiden. Derfor trenger vi rekonstruksjoner.

Shields siterer James Parker, som i en artikkel i The Atlantic i 2016 hevdet at Trumps retorikk var fra framtiden: «En kommende tid der menneskelig bevissthet er brutt ned til små flytende atavistiske splinter av subjektivitet og overtro og vitser som egentlig ikke er vitser.» Dette er også en god karakteristikk av Shields’ kollasjbok. Den postmoderne forfatteren fra Reality Hunger har i møte med Trump møtt seg selv i døren.

Kommentarer