A star is born – nye franske Emmanuel Macron

Han er ung, kjekk og veltalende. Med sin energi og utstråling er Emmanuel Macron Frankrikes John F. Kennedy. Men har han en politikk? 

Emmanuel Macron i Lyon i februar. FOTO: AFP PHOTO / JEAN-PHILIPPE KSIAZEK
Paal Frisvold
Skribent, Brussel.

Frankrikes femte republikk fra 1958 var skreddersydd for og av general Charles de Gaulle. Han mente at et land med flere oster enn dager måtte ha en sterk leder – som sto over og ga føringer til folkets parlamentarisme. Siden 1965, da presidentembetet ble valgt direkte av folket og ikke lenger av Senatet, skapte de Gaulle sin tids realityshow: Hvem som helst, så lenge de kan manøvrere ut rivaler og fiender, kan fremme sitt kandidatur til maktens høyborg – og flytte rett inn i slottene de halshuggede kongene etterlot. Slik kom flamboyante fyrster til makten, som Valéry Giscard d’Estaing, Francois Mitterrand og Nicolas Sarkozy. Dagens franske president, sosialisten Francois Hollande, kunne som alle sine forgjengere ha stilt til nok en periode. Men rekordlav oppslutning på meningsmålingene tok motet fra ham. Frankrike trengte en ny debatt, mente han. Nye kandidater med nye ideer. Det kan være Hollandes beste ettermæle. For i dag, tre måneder før presidentvalgets første runde, er fransk politikk vitne til et generasjonsskifte. De tradisjonelle partiene på venstre- og høyresiden ligger i ruiner. Siden 1974 har sosialistene og de konservative smashet hverandre i hjel som i en politisk pingpong-match – svært underholdende for observatører av fransk politikk, men til stor skade for øvrig, med budsjettunderskudd og arbeidsløshet som resultat. Nå er festen over. De får ikke flere sjanser. Folket vil ha noe nytt. Og det har de fått – til de grader.

Et under. De mest populære på venstresiden er Jean-Luc Mélenchons bevegelse «Frankrike som ikke lar seg undertrykke». På den andre siden av det politiske spekteret finner vi Nicolas Dupont-Aignans «Reis deg, Frankrike». De Grønnes Yannick Jadot og velkjente Front Nationals Marine Le Pen gjør racet komplett, bredt og variert.

Men så kom overraskelsen. Så sent som i høst kastet den unge «svigermors drøm» Emmanuel Macron seg inn med en egen, splitter ny bevegelse: «På vei !» (En Marche !). Mange fnøs av den kortvokste wonderboyen med et sjarmerende «hår på tungen» – som på fransk henviser en lett lesping, et hederstegn hos et folk med et språk som snakkes  i munnviken. Macrons oppslutning er rett og slett et under. Som Napoleons 100 dagers ferd fra Nice til Paris i 1815 har den 38-årige Macron gått fra å være den lille, illojale og opportunistiske snørrungen som dolket president Hollande i ryggen, til å bli hele folkets yndling. De siste meningsmålingene bærer bud om brakseier i presidentvalgets andre runde (valget har to runder, hvor de to kandidatene med størst oppslutning møtes i nummer to). Møter han Marine Le Pen i andre og avgjørende runde, slår han knockout med godt over 60 prosents margin, ifølge meningsmålingene. Det samme skjer om han møter Le Pens motpart på venstresiden, den populære proletaren Mélenchon. Emmanuel Macron har klart dét sentrumskandidaten Francois Bayrou aldri klarte – å fremstå som et kredibelt alternativ til høyre–venstre-aksen.

Linedans. Men racet er tett, og Macrons største utfordring er å komme til andre runde, av i alt seks kandidater som har god sjanse til dette søndag den 23. april. At Marine Le Pen ligger best an på meningsmålingene til å sikre seg finaleplass søndag 7. mai, gjør at velgerne må tenke taktisk: Hvilken kandidat vil ha størst sjanse til å samle folket og redde Frankrike fra Le Pen? En form for valgpolitisk drama er på trappene, fordi mange vil stemme på kandidaten som har størst mulighet til å vinne over Le Pen. Frankrike står overfor det mest spennende presidentvalget noensinne.

Som Napoleons 100 dagers ferd fra Nice til Paris i 1815 har den 38-årige Macron gått fra å være den lille, illojale og opportunistiske snørrungen som dolket president Hollande i ryggen, til å bli hele folkets yndling.

Janteloven er ikke bare norsk. Macrons rivaler benytter enhver anledning til å peke på hans manglende erfaring, populisme og «blingbling-taktikk». Spørsmålet er hva Macron tilbyr: Det er ennå ikke godt å si, for hans konkrete politiske program kommer ikke ut før i midten av februar. Hittil er han kjent for president Hollandes brutale «Macron-pakke», som introduserte fleksibilitet på arbeidsmarkedet og liberalisering av beskyttede sektorer. Han har også uttalt at han vil videreføre Frankrikes solide offentlige sektor samt den sosiale dialogen, og fremme en sterk fransk stemme i verden. «Bla, bla, bla,» vil nok mange si. Men nøye planlagte strategiske lekkasjer fra hans politiske program viser konturene av en linedans mellom høyre- og venstrepolitikk: Macron vil fornye og modernisere, uten å rive ned. Han vil beholde den mye omdiskuterte 35 timers arbeidsuken, men gi større frihet til å forhandle arbeidstid sektor for sektor, bedrift for bedrift. Han vil videreføre og forsterke reduksjonen av de skyhøye arbeidsgiveravgiftene som har tynget fransk konkurransekraft. For ikke å øke budsjettunderskuddet vil han gjøre om skattefradrag til avgiftslette. Det gir bedrifter bedre forutsigbarhet. Macron forsøker med andre ord å vise seg som næringslivsvennlig, mens han samtidig er opptatt av et sterkt sosialt sikkerhetsnett. Han er født sosialist, sier han, men tar gjerne Uber og heier på delingsøkonomien fordi den fanger opp handlingslammede langtidsledige og gir dem verdifull jobberfaring. Han anklager sosialistenes kandidat Benoît Hamon for ensidig fokus på distribusjon av goder i motsetning til produksjon: «Verdier må skapes før de kan deles ut» er hans mantra.

Ny dynamikk. Mens andre konkurrerer om å svartmale internasjonalt samarbeid og kaster bensin på Brussel-bålet, trekker Macron frem EU-samarbeidet som den fremste arenaen for å finne løsninger som takler globaliseringens trusler. «Vi må ikke overlate kritikken mot EU til EUs motstandere,» hamrer han løs til store folkemengder. Når India og Kina dumper stålmarkedet, må de straffes – og dét hardt. Macron vil reforhandle Maastrichtavtalen, noe Mélenchon også krever, og tvinge Tyskland til å øke forbruket eller godta at andre land øker budsjettunderskudd og gjeld. På en beundringsverdig måte fremstår han som en motpol til Theresa May og Donald Trump ved å gjøre et intensivert EU-samarbeid til en vinnersak – en holdning som kan få norske politikere til å kaste opp bare ved tanken. Klarer han det og vinner, vil det udiskutabelt bidra til en helt ny dynamikk i Europa.

Mange strenger. I tillegg er Macron nærmest en fest å lytte til. Med presist, kjapt ordelag snakker han ikke bare i korte, absolutte og nasjonalromantiske sound bites, men tar seg tid til å fremstille komplekse politiske og økonomiske resonnementer. Og dette gjør han uten konstant referanse til sin egen fortreffelighet, slik andre franske politikere så ofte tyr til.

Macron er utvilsomt elitistisk. Filosofistudier og det legendariske Science Po (statsvitenskap i Paris, der Støre som kjent gikk), etterfulgt av det klassiske eliteakademiet École nationale d’administration, den nasjonale administrasjonsskolen hvor alle toppbyråkrater, diplomater og bedriftsledtere har gått.

Kvinnen i hans liv vekker stor oppsikt. Allerede som 15-åring skal han ha forelsket seg i sin 24 år eldre teaterlærer på ungdomsskolen. Hun så geniet og potensialet i ham – og skal være hans nærmeste rådgiver. Macron er også en habil pianospiller og dyktig i kickboksing. Slik spiller han på mange strenger – og blir han valgt, kan han overgå Obama og Stoltenberg i både eleganse og medietekke.

På en beundringsverdig måte fremstår han som en motpol til May og Trump ved å gjøre et intensivert EU-samarbeid til en vinnersak.

Femte republikk. Den største innvendingen mot Macron er at han ikke har et politisk parti som kan fremme hans syn i den franske nasjonalforsamlingen. Per i dag har Marine Le Pen kun én representant, men et bredt, landsomfattende partinettverk. Macrons «På Vei !» vil stille valglister i alle distrikter under parlamentsvalget i juni. For uten klart flertall i nasjonalforsamlingen svekkes hans handlekraft. Likevel – general de Gaulles intensjon med den femte republikk var nettopp dette. Og både Mitterrand og Chirac styrte landet ganske godt, sett i etterkant, med sin politiske erkerival som statsminister og parlamentarisk flertall.

Les også Revolusjon i motvind. 

---
DEL