Emmanuel Macron i Lyon i februar. FOTO: AFP PHOTO / JEAN-PHILIPPE KSIAZEK

A star is born – nye franske Emmanuel Macron


Han er ung, kjekk og veltalende. Med sin energi og utstråling er Emmanuel Macron Frankrikes John F. Kennedy. Men har han en politikk? 

Skribent for NY TID på Europa-spørsmål.
Email: Pfrisvold@gmail.com
Publisert: 2017-02-16

Frankrikes femte republikk fra 1958 var skreddersydd for og av general Charles de Gaulle. Han mente at et land med flere oster enn dager måtte ha en sterk leder – som sto over og ga føringer til folkets parlamentarisme. Siden 1965, da presidentembetet ble valgt direkte av folket og ikke lenger av Senatet, skapte de Gaulle sin tids realityshow: Hvem som helst, så lenge de kan manøvrere ut rivaler og fiender, kan fremme sitt kandidatur til maktens høyborg – og flytte rett inn i slottene de halshuggede kongene etterlot. Slik kom flamboyante fyrster til makten, som Valéry Giscard d’Estaing, Francois Mitterrand og Nicolas Sarkozy. Dagens franske president, sosialisten Francois Hollande, kunne som alle sine forgjengere ha stilt til nok en periode. Men rekordlav oppslutning på meningsmålingene tok motet fra ham. Frankrike trengte en ny debatt, mente han. Nye kandidater med nye ideer. Det kan være Hollandes beste ettermæle. For i dag, tre måneder før presidentvalgets første runde, er fransk politikk vitne til et generasjonsskifte. De tradisjonelle partiene på venstre- og høyresiden ligger i ruiner. Siden 1974 har sosialistene og de konservative smashet hverandre i hjel som i en politisk pingpong-match – svært underholdende for observatører av fransk politikk, men til stor skade for øvrig, med budsjettunderskudd og arbeidsløshet som resultat. Nå er festen over. De får ikke flere sjanser. Folket vil ha noe nytt. Og det har de fått – til de grader.

Et under. De mest populære på venstresiden er Jean-Luc Mélenchons bevegelse «Frankrike som ikke lar seg undertrykke». På den andre siden av det politiske spekteret finner vi Nicolas Dupont-Aignans «Reis deg, Frankrike». De Grønnes Yannick Jadot og velkjente Front Nationals Marine Le Pen gjør racet komplett, bredt og variert.

Men så kom overraskelsen. Så sent som i høst kastet den unge «svigermors drøm» Emmanuel Macron seg inn med en egen, splitter ny bevegelse: «På vei !» (En Marche !). Mange fnøs av den kortvokste wonderboyen med et sjarmerende «hår på tungen» – som på fransk henviser en lett lesping, et hederstegn hos et folk med et språk som snakkes  i munnviken. Macrons oppslutning er rett og slett et under. Som Napoleons 100 dagers ferd fra Nice til Paris i 1815 har den 38-årige Macron gått fra å være den lille, illojale og opportunistiske snørrungen som dolket president Hollande i ryggen, til å bli hele folkets yndling. De siste …


Kjære leser. Du har nå lest månedens 3 frie artikler. Så enten logg inn hvis du har abonnement, eller støtt oss gjerne ved å tegne et abonnement for fri tilgang?


Abonnement kr 195/kvartal