Filosofen Hannah Arendts ufullendte siste verk er utkommet på dansk. Begivenheten innbyr til å spørre: Hva er bokens aktualitet, og har den et budskap som treffer oss spesielt i dag?
Vi kunne svare at hennes lærde og engasjerte lesning av filosofihistorien på leting etter tenkningen og viljens vesen uansett er høyst leseverdig i seg selv, at den er tidløs. Men på den andre siden vokser tenkningen hennes ut av en bestemt sammenheng – og boken er skrevet med erfaringen av andre verdenskrig litt nærmere innpå enn i dag. Samtidig har hun blikket rettet mot en framtid som vi nå har steget inn i.
Vi må ikke forveksle tenkning med psykologisk erkjennelse.
Bakgrunnen for undersøkelsen av tenkningen er dobbel. For det første tar Arendt i bruk en forståelse av tenkningen som slekter på Martin Heideggers verk Was Heisst Denken? («Hva betyr det å tenke?»). Den virkelige tenkningen består ikke i trivielle mentale operasjoner, men i noe som oppstår i møtet med det tankevekkende.
For det andre tar Arendt utgangspunkt i sin bok om Eichmann, nazisten som organiserte logistikken for konsentrasjonsleirene. Det var under observasjonen av Eichmann under rettssaken mot ham at Arendt utviklet det kjente begrepet «ondskapens banalitet». I åpningen av Åndens liv påpeker hun at han simpelthen var en mann som ikke lot seg vekke av det tankevekkende, som uten å stoppe opp og betrakte ting med kritisk distanse heller adlød, gjorde jobben sin og føyde seg inn i systemet, uten å demonstrere noen fri vilje eller et moralsk ansvar. Et viktig spørsmål som melder seg, er om vi ikke må lære denne leksen på nytt i dag – i automatiseringens, overvåkningens og den digitale distraksjonens tid.
Å stoppe opp
Arendts sporing av tenkningens vesen er framfor alt en tålmodig og oppmerksom gjenlesning av den antikke filosofien. Det avgjørende for Arendt er her at tenkningen er en tilbaketrekning fra verden, som gjør oss til tilskuere.
I en fascinerende tolkning av overblikket og synets viktige rolle for de gamle grekerne påpeker hun at det er en sammenheng mellom theos (gud), theoria (teori) og theatei (tilskuer). Tenkningens utsynspunkt gjør verden til et teater, og tilskueren er i en lykksalig og fri posisjon. Skuespilleren er derimot blind, ulykksalig oppslukt av sin rolle – som Eichmann når han utførte sine grusomme oppgaver til punkt og prikke.
Åndens liv er avhengig av en distanse til den verden vi sanser, og til oss selv – av å stoppe opp. Det er kanskje også derfor tenkningen er noe sjeldent: som regel er vi oppslukt, distrahert, travle med å utføre våre oppgaver – fanget inn av digitale og mentale assosiasjonsnettverk der mer og mer skjer av seg selv, i hyperraske prosesser som ikke gir rom for å stoppe opp og overveie.
I dag har mange til og med en begrenset tro på en fri tenkning og vilje, siden nevrovitenskapen overtaler oss til å forstå åndens liv, viljen og tenkningen som «kognitive prosesser», som synapsenes knitring og hjernebarkens kjemiske utsondringer. Debatten om determinismen, som Arendt vier mye plass til, er høyst levende i dag – og advarselen hennes om at vi ikke må forveksle tenkning med psykologisk erkjennelse eller «kognisjon», er høyst relevant også i 2019. Tenkningen er alltid en tenkning «over» noe, sier Arendt – og den er derfor alltid dialektisk – som en samtale. Tenkningen skaper sitt eget rom som verken kan reduseres til noe materielt eller biologisk.
Hegel og viljen
Arendt forstår altså tenkningen som en ren betraktning som oppretter et rolig rom der ånden kan utfolde seg. Viljen er derimot som et urolig barn som blir født inn i dette rommet og som gradvis våkner i mennesket. Hun framhever at innen virkelig tenkning er viljeshandlinger sjeldne. Historisk sett kom viljen sent inn som begrep og forestilling – hun insisterer på at grekerne ikke hadde noe politisk relevant viljesbegrep, da de anså verden som tidløs og relativt uforanderlig.
Samtidig er viljen en evne til ikke bare å kontemplere hvordan verden er, men også rastløst forholde seg til hvordan den burde være. Dialektikken mellom det som er og det som burde være, foregår i den enkelte og er det som gjør oss til ansvarlige vesener – et historisk spill mellom det nødvendige og det mulige eller tilfeldige.
Arendt påpeker at Hegel er den som virkelig etablerer framtiden som tidens dypeste mening. Uten menneskets bevissthet eller ånd ville det bare vært nåtid, en selvforglemmende dyrisk tilstedeværelse. Det ville ikke vært noe prosjekt. Hegel så den franske revolusjon som soloppgangen for menneskets historiske vilje, der vi kunne slutte å bøye oss for det som er, som om det var en nødvendighet. Likevel mener hun Hegel ikke tolererer tanken om det tilfeldige, mulige og mangfoldige, for han ville stadig tvinge historien tilbake i en fornuftig, logisk nødvendighet – mange opplysningstenkere med ham forutsette at framtiden realiserer fornuften, der alle tilsynelatende motsetninger og feilskjær er skritt på veien mot en fullkommen framtid.
Teknologisk banal ondskap
Arendt understreker at det i den senmoderne tid ikke lenger er Hegels idealister som spekulerer om en skjebnebestemt nødvendig utvikling: Det er heller materialistene og naturvitenskapen som snakker om kybernetikkens selvregulerende systemer og fantaserer om globale datasystemer som skaper en global bevissthet: «Sådanne opfattelser er hverken videnskab eller filosofi, men science-fiction; de er meget udbredte og viser, at den materialistiske spekulations ekstravagancer er den idealistiske metafysiks dårskaber jævnbyrdige», skriver hun i denne boken fra 1977. Hun foregriper her kritikken av Ray Kurzweils singularitet og mye av den transhumanistiske tenkningen.
Nettsamfunnets doble tendens til stadig å automatisere mer og gjøre alt tilgjengelig, kan være en trussel mot distansert tenkning. Globalisert teknologi binder historien til forestilte mål og tvinger mennesker sammen i falske felleskap. Men det kybernetisk-teknologiske samfunnet åpner også for nye former for banal ondskap – mens vold og frihetsberøvelse griper om seg. Tenkingen blir tilsidesatt og erstattet av elektroniske systemer, som i autonome våpensystemer eller et børsmarked regulert av algoritmer.
Ubehaget
Arendt påpekte at både filosofer og naturvitenskapelige teknokrater er utilpass med friheten, siden den er uforutsigbar. De foretrekker å lukke framtiden om et mål og lukke menneskeheten inn i en ufri og systematisk enhet. Hva et fritt og mangfoldig fellesskap kan bety, er spørsmålet hun diskuterer mest innstendig i bokens siste del, og her gir hun oss den oppløftende innsikten at tenkningen, viljen og felleskapet har en ting felles – de må stadig begynne på nytt. Livet – også åndens liv – er en stadig fødsel.
Følg redaktør Truls Lie på X(twitter) eller Telegram
