Å spre makten

Vaccaros samfunnskritikk er først og fremst rettet mot finanskapitalismen som tjener den ene prosenten på bekostning av de 99 øvrige. 

Occupy-bevegelsen: Politiet inntar posisjon under Occupy Wall Street-demonstrasjonen i San Francisco i september 2012. FOTO: Justin Sullivan/Getty Images/AFP

Salvo Vaccaro
Anarchist studies: Una critica degli assiomi culturali
Elèuthera, 2016

Salvo Vaccaro (red.)
Agire altrimenti: Anarchismo e movimenti radicali nel XXI secolo
Elèuthera, 2014

«Er anarkismen en filosofi?» spør Salvo Vaccaro i sin lille bok av året, Anarchist studies. Og svarer at anarkismene (i flertall) ikke lar seg redusere til den formen for tenkning som kalles filosofi. Men vi skjønner at han spør. Vaccaro er nemlig svært så filosofisk i sin tilnærming til anarkisme.

Kanskje ikke så overraskende når man vet at han har spesialisert seg på Michael Foucault, Jacques Derrida og Gilles Deleuze. Han omtaler disse filosofene som «poststrukturalister», og vi kan derfor trygt plassere Vaccaros egen tenkning i båsen «postanarkisme», den formen for (teoretisk) anarkisme som tar opp i seg poststrukturalistisk filosofi som premissgiver og analytisk verktøykasse. Vaccaro bruker selv begrepet «postanarkisme», samt «nyanarkisme».

Occupy Wall Street-demonstranter i California Street i San Francisco i september 2012. FOTO: Justin Sullivan/Getty Images/AFP
Occupy Wall Street-demonstranter i California Street i San Francisco i september 2012. FOTO: Justin Sullivan/Getty Images/AFP

Spørsmålet om teori og praksis melder seg fort. «Med unntak av Godwin og Stirner […] finnes det ikke i den anarkistiske tenkningens noen teoretiker som ikke også har vært aktiv hovedperson i historien om den politiske anarkismebevegelsen», skriver Vaccaro. Men hva så med ham selv? Det er åpenbart at han, med sin forrige utgivelse Agire altrimenti (Handle annerledes) – en antologi fra 2014 som samlet tekster og intervjuer med blant annet David Graeber, Noam Chomsky og John Holloway – forsøker å yte sin skjerv som «aktivist». Men i årets utgivelse forblir det hele svært teoretisk.

Mangfold. Undertittelen til Anarchist studies, som tilsier at vi har å gjøre med en kritikk av «kulturelle aksiomer», bør forstås i den filosofiske betydningen av «aksiom» – her er det forståelsen av grunnprinsipper av typen arkhe, som negeres i ordet «anarkisme», det dreier seg om. Også værensmetafysikk og ulike former for essensialistisk ontologi kritiseres. Vaccaro vil fremheve mangfold fremfor enhet, å bli fremfor å være.

Vaccaro ser nemlig Deleuzes forskjellsontologi, med vekt på immanens, flerfoldighet, heterogenitet og bliven, som særlig kompatibel med anarkisme. Også Foucault og Derrida preger boken – deres kritikk av kategorier som «subjekt», «historie», «makt» og «tid», samt av den tradisjonelle forståelsen av tegn, ligger til grunn for Vaccaros gjennomtenkning av grunnpremissene for politisk tenkning. Men det er langt fra kritikken av enhver statisk tenkning og til de eventuelle politiske implikasjonene.

Disiplinering. Minst er kanskje denne avstanden når vi kommer til Foucault. Stikkord er biopolitikk og dispostiv. Vaccaro har her mye til felles med Giorgio Agamben (en av få italienske filosofer han nevner), der han analyserer overgangen fra en hobbesiansk territorialstat til en stat som kontrollerer egen befolking – fra samfunnskontrakt til sikkerhetspakt, som Vaccaro sier.

Bruken Vaccaro gjør av den biopolitiske Foucalt er i det hele tatt typisk for en rekke tenkere i dag. Hensikten er ikke minst å vise hvordan makt eller dominans er innvevd i en rekke komplekse samfunnsmessige relasjoner. Sentral for Vaccaro, som for så mange andre moderne teoretikere, er Foucaults forelesningsrekke ved Collège de France i 1978, «Sikkerhet, territorium, befolkning» (Sécurité, territoire, population). Her utvikler Foucault begrepet gouvernementalité for å omtale den utvidete «formen for styring/regjering/herredømme/maktutøvelse» som preger det moderne samfunnet, der det slett ikke bare er tradisjonelle former for militærmakt eller politimakt som er operative, men der det har oppstått komplekse sammenhenger mellom skolevesen, helsevesen, fengselsvesen og overvåkning – av ikke bare kontroll over, men også disiplinering av borgerne.

Maktesløshet normen. I antologien fra 2014 har Salvo Vaccaro en introduksjon der han forsøker å være enda mer eksplisitt politisk. Her kunngjør han at målet for en ny anarkisme må være å tenke seg politiske omveltninger for det 21. århundre, som kan erstatte – eller «følge opp» – de liberale revolusjonene fra 1700- og 1800-tallet, og de – som Vaccaro skriver – «(mer eller mindre) autoritære» sosialistiske revolusjonene fra 1900-tallet.

Vaccaro avviser ikke muligheten for en mer tradisjonell klassekamp, men mener den i så fall må finne sted med utgangspunkt i fabrikkarbeiderne i Øst-Asia. Muligheten for en slik klassekamp nevnes bare denne ene gangen. Vaccaros tenkning befinner seg tydelig innenfor det han kaller «postpolitikk» – «hvis vi med politikk helt banalt mener tilgangen på politisk makt i dens institusjonaliserte utgave». De vesentligste protestbevegelsene fra de siste 20 årene, skriver Vaccaro, representerer like gjerne en motpolitikk, en antipolitikk, en impolitikk.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.