Å spre makten

Vaccaros samfunnskritikk er først og fremst rettet mot finanskapitalismen som tjener den ene prosenten på bekostning av de 99 øvrige. 

Occupy-bevegelsen: Politiet inntar posisjon under Occupy Wall Street-demonstrasjonen i San Francisco i september 2012. FOTO: Justin Sullivan/Getty Images/AFP

Salvo Vaccaro
Anarchist studies: Una critica degli assiomi culturali
Elèuthera, 2016

Salvo Vaccaro (red.)
Agire altrimenti: Anarchismo e movimenti radicali nel XXI secolo
Elèuthera, 2014

«Er anarkismen en filosofi?» spør Salvo Vaccaro i sin lille bok av året, Anarchist studies. Og svarer at anarkismene (i flertall) ikke lar seg redusere til den formen for tenkning som kalles filosofi. Men vi skjønner at han spør. Vaccaro er nemlig svært så filosofisk i sin tilnærming til anarkisme.

Kanskje ikke så overraskende når man vet at han har spesialisert seg på Michael Foucault, Jacques Derrida og Gilles Deleuze. Han omtaler disse filosofene som «poststrukturalister», og vi kan derfor trygt plassere Vaccaros egen tenkning i båsen «postanarkisme», den formen for (teoretisk) anarkisme som tar opp i seg poststrukturalistisk filosofi som premissgiver og analytisk verktøykasse. Vaccaro bruker selv begrepet «postanarkisme», samt «nyanarkisme».

Occupy Wall Street-demonstranter i California Street i San Francisco i september 2012. FOTO: Justin Sullivan/Getty Images/AFP
Occupy Wall Street-demonstranter i California Street i San Francisco i september 2012. FOTO: Justin Sullivan/Getty Images/AFP

Spørsmålet om teori og praksis melder seg fort. «Med unntak av Godwin og Stirner […] finnes det ikke i den anarkistiske tenkningens noen teoretiker som ikke også har vært aktiv hovedperson i historien om den politiske anarkismebevegelsen», skriver Vaccaro. Men hva så med ham selv? Det er åpenbart at han, med sin forrige utgivelse Agire altrimenti (Handle annerledes) – en antologi fra 2014 som samlet tekster og intervjuer med blant annet David Graeber, Noam Chomsky og John Holloway – forsøker å yte sin skjerv som «aktivist». Men i årets utgivelse forblir det hele svært teoretisk.

Mangfold. Undertittelen til Anarchist studies, som tilsier at vi har å gjøre med en kritikk av «kulturelle aksiomer», bør forstås i den filosofiske betydningen av «aksiom» – her er det forståelsen av grunnprinsipper av typen arkhe, som negeres i ordet «anarkisme», det dreier seg om. Også værensmetafysikk og ulike former for essensialistisk ontologi kritiseres. Vaccaro vil fremheve mangfold fremfor enhet, å bli fremfor å være.

Vaccaro ser nemlig Deleuzes forskjellsontologi, med vekt på immanens, flerfoldighet, heterogenitet og bliven, som særlig kompatibel med anarkisme. Også Foucault og Derrida preger boken – deres kritikk av kategorier som «subjekt», «historie», «makt» og «tid», samt av den tradisjonelle forståelsen av tegn, ligger til grunn for Vaccaros gjennomtenkning av grunnpremissene for politisk tenkning. Men det er langt fra kritikken av enhver statisk tenkning og til de eventuelle politiske implikasjonene.

Disiplinering. Minst er kanskje denne avstanden når vi kommer til Foucault. Stikkord er biopolitikk og dispostiv. Vaccaro har her mye til felles med Giorgio Agamben (en av få italienske filosofer han nevner), der han analyserer overgangen fra en hobbesiansk territorialstat til en stat som kontrollerer egen befolking – fra samfunnskontrakt til sikkerhetspakt, som Vaccaro sier.

Bruken Vaccaro gjør av den biopolitiske Foucalt er i det hele tatt typisk for en rekke tenkere i dag. Hensikten er ikke minst å vise hvordan makt eller dominans er innvevd i en rekke komplekse samfunnsmessige relasjoner. Sentral for Vaccaro, som for så mange andre moderne teoretikere, er Foucaults forelesningsrekke ved Collège de France i 1978, «Sikkerhet, territorium, befolkning» (Sécurité, territoire, population). Her utvikler Foucault begrepet gouvernementalité for å omtale den utvidete «formen for styring/regjering/herredømme/maktutøvelse» som preger det moderne samfunnet, der det slett ikke bare er tradisjonelle former for militærmakt eller politimakt som er operative, men der det har oppstått komplekse sammenhenger mellom skolevesen, helsevesen, fengselsvesen og overvåkning – av ikke bare kontroll over, men også disiplinering av borgerne.

Maktesløshet normen. I antologien fra 2014 har Salvo Vaccaro en introduksjon der han forsøker å være enda mer eksplisitt politisk. Her kunngjør han at målet for en ny anarkisme må være å tenke seg politiske omveltninger for det 21. århundre, som kan erstatte – eller «følge opp» – de liberale revolusjonene fra 1700- og 1800-tallet, og de – som Vaccaro skriver – «(mer eller mindre) autoritære» sosialistiske revolusjonene fra 1900-tallet.

Vaccaro avviser ikke muligheten for en mer tradisjonell klassekamp, men mener den i så fall må finne sted med utgangspunkt i fabrikkarbeiderne i Øst-Asia. Muligheten for en slik klassekamp nevnes bare denne ene gangen. Vaccaros tenkning befinner seg tydelig innenfor det han kaller «postpolitikk» – «hvis vi med politikk helt banalt mener tilgangen på politisk makt i dens institusjonaliserte utgave». De vesentligste protestbevegelsene fra de siste 20 årene, skriver Vaccaro, representerer like gjerne en motpolitikk, en antipolitikk, en impolitikk.

«Postdemokratisk» kaller Vaccaro dagens system. Han ser anarkismen som tilsvar til den «demokratiske fiksjonen», der folkets maktesløshet ikke er noe unntaksmessig, men har blitt selve normalen. De økonomisk-administrative elitene trumfer gjennom konsensus i valg bygd over markedsføringsteknikker. De forholder seg til allmennviljen som noe som kan styres som varehandelen for øvrig.

Kroppene. Med henvisning til John Holloways Change the World Without Taking Power: The Meaning of Revolution Today (2002) understreker Vaccaro at et moderne revolusjonsforsøk ikke for enhver pris må dreie seg om å «ta makten», men snarere sørge for å spre politisk makt, unngå at den sentraliseres, stivner i en elites overoppsyn med teknokratiske strukturer.

Målet for en postanarkisme er et samfunn der politikken ikke manifesterer seg som enhetlig, opphøyd Makt, men spres ut i samfunnslegemets ulike deler. Slik sett trenger ikke anarkismen den tradisjonelle kommunistiske ideen om Den ene store revolusjonen, men kan vinne små seire simpelthen ved å bryte opp institusjonaliserte maktstrukturer.

Vaccaro understreker det kroppslige ved de bevegelsene han markerer støtte til: I epoken som ellers er kjent for nye medier og nettaktivisme er det like gjerne «kroppene på de offentlige torgene og i gatene, som fysisk okkuperer et rom» som klarer å gjøre motstand. Motstand ikke minst mot privat og offentlig ekspropriering av det offentlige rommet.

Nye bevegelser. Det blir teoretisk også dette? Vel, Salvo Vaccaro er tydelig på at det finnes en rekke faktiske opprørsbevegelser som eksemplifiserer den formen for anarkistisk opprør han ser for seg: Han henviser til zapatisene og til motstanden mot WTO, til opprørene i Cochabamba i Bolivia 2005, i Oaxaca i Mexico i 2006.

Tekstene i antologien fra 2014 dreier seg for en stor del om Occupy-bevegelsen og om los Indignados i Spania. For den som er vant til det norske nyhetsbildet, med dets voldsomme oppmerksomhet om alt nordamerikansk, er det kanskje tekstene oversatt fra spansk som har størst interesse her. Blant annet et åpent brev datert 2011, fra «noen spanske anarkister og anti-autoritære», om nettopp los Indignados. Også her understrekes poenget at folk faktisk fysisk har tatt offentlige plasser i besittelse: «Mange av oss støtter ingen av 15M-bevegelsene, Democracia real yá, Indignados, et cetera, men hvis vi måtte forestille oss hvordan en revolusjon ville vært, ville vi forestilt oss den nøyaktig slik: med folk i gatene som deltar i folkemøter, organiserer seg og diskuterer problemene sine uten at det finnes politikere der til å gjøre det for dem.»

Etter at denne boka kom ut har jo også Nuit debout i Franrike fremstått som en tilsvarende spontan protestbevegelse.

Idealisert heterogenitet. Hvordan skal vi oppsummere Salvo Vaccaros postanarkistiske tenkning? Mye av Vaccaros samfunnskritikk koker ned til den med tiden ganske utbredte avvisningen av «finanskapitalismen» som tjener den ene prosenten på bekostning av de 99 øvrige. Med «anarkisme» menes her særlig vektlegging av grasrotfundamentet i politiske bevegelser, flat struktur i beslutningsprosesser, «spredt og mobilt lederskap». Mer konkret nevnes tilbakekallingsrett for politiske representanter. Vi har kort sagt å gjøre med politiske tiltak og mål som forbindes med et uttrykk som «direkte demokrati».

Mye av venstresidens tradisjonelle og mye omtalte sekterisme blir mindre problematisk så lenge vi holder et klart fiendebilde for øyet: kapitalismen.

Så langt alt vel. Faren med denne formen for teori er at et ord som «heterogen» blir det eneste kriteriet for å vurdere hvor vellykket en politisk bevegelse er: Stadig er det opprør preget av karnevalesk feiring og fargerikdom – «heterogenitet» – som idealiseres. Det er utvilsomt en motstand mot den tradisjonelle, organiserte sosialistiske kampen til det italienske kommunistpartiet som viser seg her, som så ofte i nyere venstreradikal italiensk litteratur.

Vel og bra med fargerike opprør, det er ikke dét! Men innholdet i kampene står tidvis i fare for å vannes ut i dette stadige heterogenitetsidealet.

Nå er det utvilsomt mye å vinne på å la opprørsbevegelsen finne sin form uavhengig av faste politiske institusjoner. Det kan være vanskeligere å nedkjempe grupper som opprettholder sin autonomi, og det kan derfor være ønskelig å sørge for at bevegelsen bevarer uavhengighet og dermed uforutsigbarhet. Kort sagt: Autonomi er fullt fattbart som politisk-organisatorisk ideal. Spørsmålet blir snarere om et slikt autonomt opprør egentlig trenger særlig mye teori: Det er som om selve teorien blir enten 1) dogmatisk og således ikke-autonom, eller 2) autonom og således nokså innholdstom.

Antikapitalisme. Så lenge anarkistisk teori bare blir en omfavnelse av opprør for opprørets egen skyld, av det «festivalaktige» ved mer eller mindre spontane massemønstringer og det fargerike fellesskapet som oppstår når folk fra ulik bakgrunn samles, står man i fare for å dyrke avmektighetens trassige uttrykk. Veien blir da kort til en dyrkelse av nederlaget – til en i navnet politisk bevegelse som i realiteten har berøringsangst med praktisk politikk, og likner mer på en religiøs bevegelse preget av renhetslengsel.

For å forstå at det likevel finnes et viktig progressivt og revolusjonært potensial i postanarkismen, er det viktig å forstå også den som en form for antikapitalisme. I det hele tatt blir mye av venstresidens tradisjonelle og mye omtalte sekterisme mindre problematisk så lenge vi holder et klart fiendebilde for øyet: kapitalismen. Når det heter at «en annen verden er mulig», er heldigvis underteksten klar nok: Det menes en antikapitalistisk verden.

Vi må radikalisere selve kritikken av det kapitalistiske samfunnet. Så lenge vi holder oppmerksomheten om det som må endres, er det bare et gode at det finnes en rekke mangfoldige grupperinger som ivrer for forandring. Når det gjelder en teoretiker som Salvo Vaccaro, er det å håpe at han ved neste korsvei er tydeligere på selve kapitalismekritikken.

---
DEL