Iveren etter å beskylde innvandrere og muslimer for å være intolerante overfor skeive, fremstår som ganske besynderlig når man ser hva slags holdninger som fortsatt finnes blant såkalt norsketniske.
«Kan vi komme i kontakt med en homofil muslim? En som ikke tør å komme ut av skapet av frykt for reaksjoner fra andre muslimer?» Denne historien har stått på trykk mange ganger før. Likevel er dette nesten ordrett den samme forespørselen vi får av nesten alle journalister som henvender seg til oss i Skeiv Verden.
Én journalist ønsket til og med at vi skulle finne to homofile muslimske menn som ville holde hender på Grønland for å fremprovosere reaksjoner. Selv om de manglet frivillige til å påta seg oppgaven, virket konklusjonen på plass før saken var i nærheten av på trykk: Innvandrere, gjerne muslimer, utgjør en trussel overfor homofile.
Dette er en salgbar historie som nordmenn liker å lese – i alle fall tror journalistene det, og kanskje har de rett. Folk liker å få bekreftet forestillingene de allerede har. Leser man nyhetssaker som omhandler muslimer og homofili, er det ikke rart at denne forestillingen råder. Om det stemmer at mange muslimer har negative holdninger til homofile – er de da alene om dette i Norge?
Det er slett ikke bare norske journalister som tviholder på en slik vinkling. Saken jeg refererer til var nemlig inspirert av en nyhetssak i Danmark med følgende overskrift: «Jeg holder ikke min kæreste i hånden på Nørrebro.» Nørrebro er en bydel i København som kan sammenliknes med Grønland i Oslo på grunn av høyere tetthet av såkalte «nydansker» enn ellers i byen.
Ifølge Fahad Saeed som ble sitert, var hele saken bygget på misforståelser – han sa faktisk det stikk motsatte til journalisten: at han gjerne holder kjæresten sin i hånden på Nørrebro. Likevel endte overskriften med å bli som den ble, sannsynligvis som følge av en trang til å vinkle saken til å passe inn i en forestilling om Nørrebros befolkning som truende homofober. Dette er et narrativ vi kjenner godt igjen her hjemme: Homofobien skyldes intolerante innvandrere, gjerne med muslimsk identitet.
Ikke nødvendigvis uriktig. Fortellingen om den homofile muslimen som sliter med aksept i «egne» miljøer, er ikke usann. Problemet er at den heller ikke representerer en fullverdig sannhet.
En del sliter med aksept i deler av de muslimske miljøene, og en del gjør det ikke. Det er mange forskjellige historier og opplevelser blant skeive muslimer, og det er mange forskjellige holdninger blant ikke-skeive muslimer. Men den salgbare historien om den homofile muslimen som sliter med aksept blant sine egne, er blitt til Sannheten med stor S. I den optikken blir det en skarp kontrast mellom «dem» og «oss». De – muslimene – er intolerante og gammeldagse til forskjell fra oss – nordmennene – som er tolerante og progressive. Avstanden mellom en identitet som muslim og en identitet som norsk blir stor, og medias fantasiløshet i fremstillingen av skeive muslimer bidrar til å bekrefte denne avstanden.
Norsk toleranse. Ja, det finnes mye toleranse i Norge, og muligheter til å leve et fullverdig liv som skeiv, men det finnes også intoleranse blant såkalte norsketniske. Vi har for eksempel en integreringsminister som i en brennende tale fortalte hvor stolt hun var over at partiet hennes stemte mot felles ekteskapslov. Hun understreket at ekteskapet var skapt for mannen og kvinnen. Ikke så ulikt hennes nye kollega, justisminister Per-Willy Amundsen, som sa at homofile kidnapper det heterofile ekteskapet. Responsen Sylvi Listhaug fikk på talen – og liknende uttalelser fra hennes partifeller – tyder på at hun på ingen måte er alene om disse verdiene. Talen er filmet, så vi får høre hvordan hun i løpet av få minutter avdekker sitt negative syn på både innvandrere, muslimer og homofile. Dette var riktignok før hun ble minister, men hun har ikke beklaget uttalelsene i etterkant.
Intoleransen blant nordmenn avledes med krav om at innvandrere skal tolerere homofile.
På spørsmål om hva slags særlig ansvar hun som integreringsminister har for holdninger som formidles om homofile, svarer hun: «Homofile med innvandrerbakgrunn har det veldig vanskelig, og det er viktig å stå opp for deres mulighet til å benytte seg av friheten vi har i Norge til å elske den vi vil.»
Dette er en frihet Listhaug ikke har kjempet for, men tvert imot aktivt jobbet mot. Hennes partikollega barne- og likestillingsminister Solveig Horne oppfordret i sommer innvandrere til å gå i paraden. Intoleransen blant nordmenn avledes med krav om at innvandrere skal tolerere homofile. Det stilles særlige krav til toleranse fra innvandrere – som statsråder selv får fritak fra.
Overforenkling. Jeg får definitivt ingen varm følelse inni meg av Sylvi Listhaugs sympati med oss stakkars homofile innvandrere. Hun vil stå opp for vår mulighet til å leve fritt kun for å hamre innvandrere i hodet med at de ikke er tolerante nok. De står ikke for våre verdier. Det gjør vi i FrP – veldig plutselig. Sylvi: 1 – Innvandrerne: 0.
Å legge skylden på islam og muslimer er dobbeltmoralsk. Det overskygger det faktiske bildet.
Når journalister kontakter oss, foreslår jeg ofte en annen vinkling. De fleste mister da interessen, kun noen få takker ja.
«Homo» er stadig et hyppig brukt skjellsord ved norske skoler; hver sjette mann oppgir at han ikke vil sitte ved siden av homofile på bussen; og vi har statsråder som åpent har uttalt seg negativt om homofile. Hvis journalister hadde våget å utfordre den vante vinklingen, ville det kanskje vært lettere å se at holdninger til homofile fortsatt består av blanda drops, også blant såkalt norsketniske.