Å snakke om døden

DØD: Måten vi dør på, betyr mye på livets siste oppløpsside. Denne antologien gir et godt inntrykk av hvordan vi snakker om døden i dagens samfunn.

Kjetil Korslund
Idéhistoriker og fast kritiker i Ny Tid.
Email: kjetkor@online.no
Publisert: 01.11.2019
           Alt som lever, må dø. Døden som tverrvitenskapelig kunnskapsfelt
Forfatter: Birgitta Haga Gripsrud Lisbeth Thoresen
Scandinavian Academic Press, Norge

Å snakke om døden er ikke lett, for man kan ikke være død i samme forstand som man er levende. Er du død, så eksisterer du ikke lenger, og dette katastrofale perspektivet er til bekymring for noen levende, og til trøst for andre. Vi har mange tanker og følelser knyttet til egen og andres død, uansett om vi gir uttrykk for dem eller ikke. Verden har ikke klart å slå seg til ro med Epikurs utsagn: «Det frykteligste av alle onder angår oss altså ikke. For når vi er, er døden ikke; når døden er, er ikke vi.»

Redaktørene av denne boken har bakgrunn i sykepleievitenskap, og har fått med seg forfattere fra andre disipliner til å belyse temaet fra forskjellige vinkler. Sykepleiere vil i jobbsammenheng møte døende og deres pårørende stadig vekk, men det viser seg at de i liten grad snakker om dette med kollegaer. Det fortrenges på et vis. Kan dette føre til at de blir mindre følsomme og lydhøre overfor døendes behov? Ja, kanskje det, men det er noe påfallende med sykepleievitenskapens oppmerksomhet på sykepleiernes egne følelser. Sykepleieren først. Hvis ikke sykepleieren har det bra med seg selv, så får ikke pasienten det bra heller.

Prester, humanister og imamer

Før i tiden var det sykehuspresten som tok seg av døende pasienters åndelige behov, i dag er livssynslandskapet mer sammensatt. Noen prester mener de har en allmenngyldig ferdighet som kan tilpasses alle mulige livssyn, andre ser et behov for sykehushumanister og sykehusimamer. Foreløpig finnes det få alternativer til prester, og alternativer er lite etterspurt, men de stedene alternativene finnes, er de flittig brukt. Tilbud skaper behov.

Arbeid med døende innebærer imidlertid ikke bare tunge stunder. Vi kan også lese om den palliative legen som forteller om hvordan det er å gå på visitt og vinne pasientens tillit, og å bli invitert inn i familiens innerste emosjonelle rom. Det «får blodet til å flyte i årene», gir ham «en sann glede» og «er fantastisk». Forfriskende ærlig.

… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Gratis prøve

Gi et svar

Please enter your comment!
Please enter your name here

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.