Å snakke om døden

Alt som lever, må dø. Døden som tverrvitenskapelig kunnskapsfelt
DØD / Måten vi dør på, betyr mye på livets siste oppløpsside. Denne antologien gir et godt inntrykk av hvordan vi snakker om døden i dagens samfunn.

Å snakke om døden er ikke lett, for man kan ikke være død i samme forstand som man er levende. Er du død, så eksisterer du ikke lenger, og dette katastrofale perspektivet er til bekymring for noen levende, og til trøst for andre. Vi har mange tanker og følelser knyttet til egen og andres død, uansett om vi gir uttrykk for dem eller ikke. Verden har ikke klart å slå seg til ro med Epikurs utsagn: «Det frykteligste av alle onder angår oss altså ikke. For når vi er, er døden ikke; når døden er, er ikke vi.»

Redaktørene av denne boken har bakgrunn i sykepleievitenskap, og har fått med seg forfattere fra andre disipliner til å belyse temaet fra forskjellige vinkler. Sykepleiere vil i jobbsammenheng møte døende og deres pårørende stadig vekk, men det viser seg at de i liten grad snakker om dette med kollegaer. Det fortrenges på et vis. Kan dette føre til at de blir mindre følsomme og lydhøre overfor døendes behov? Ja, kanskje det, men det er noe påfallende med sykepleievitenskapens oppmerksomhet på sykepleiernes egne følelser. Sykepleieren først. Hvis ikke sykepleieren har det bra med seg selv, så får ikke pasienten det bra heller.

Prester, humanister og imamer

Før i tiden var det sykehuspresten som tok seg av døende pasienters åndelige behov, i dag er livssynslandskapet mer sammensatt. Noen prester mener de har en allmenngyldig ferdighet som kan tilpasses alle mulige livssyn, andre ser et behov for sykehushumanister og sykehusimamer. Foreløpig finnes det få alternativer til prester, og alternativer er lite etterspurt, men de stedene alternativene finnes, er de flittig brukt. Tilbud skaper behov.

Arbeid med døende innebærer imidlertid ikke bare tunge stunder. Vi kan også lese om den palliative legen som forteller om hvordan det er å gå på visitt og vinne pasientens tillit, og å bli invitert inn i familiens innerste emosjonelle rom. Det «får blodet til å flyte i årene», gir ham «en sann glede» og «er fantastisk». Forfriskende ærlig.

Det er vanlig å beklage betingelsene vi dør under i dag: stuet bort og glemt på sykehjem. Mens man før i tiden døde naturlig – hjemme blant sine kjære. Denne romantiseringen glemmer at gamle dagers «hjemmedød» ikke hadde tilgang til samme medisinske behandling som i dag og derfor kunne være en ulekker og tung affære i mange tilfeller.

Arbeide med døende innebærer imidlertid ikke bare tunge stunder.

Det var dessuten mye som skulle gjøres, og dette var kvinnfolkarbeid. Sannsynligvis fordi liket ble ansett som urent. Siden kvinner var urene fra naturens side (menstruasjon og fødsel), var det naturlig at de vasket liket. Det var også kvinner som våket over døende og døde. At kvinner i en annen grad enn menn er bærere av sorg, er noe som har holdt seg frem til i våre dager, hvor vi i begravelser kan se kvinner med heldekkende slør og kapper, mens menn går i dress.

Høystemte nekrologer

I døden er vi alle like, sies det. Det må likevel modifiseres når vi ser på dødsannonser og nekrologer. I Norge har vi en lang tradisjon for kun å skrive pent om den avdøde. Det er kun panegyrikk. Alt negativt er visket bort. Det er dog ikke alle forunt å få nekrolog. Størst sjanse er det hvis du var en hvit velutdannet mann som har satt spor etter deg i næringsliv, politikk eller foreningsliv. Hvis du i tillegg har vært «tvers igjennom hel ved», er saken klar. Disse forblommede nekrologene sier selvfølgelig noe om hva vi mener er et fullverdig og ettertraktelsesverdig liv.

Et verdifullt liv forbindes med friheten til å kunne ta valg. Når man ligger for døden, er denne friheten redusert, siden handlingsrommet er redusert. Men det går an å se det annerledes. Innen studier av funksjonshemmede har man forsøkt å oppheve det grunnleggende skillet mellom funksjonsfriske og handikappede kropper. Der er poenget at vi alle i større eller mindre grad bruker proteser eller hjelpemidler. Dette kan være helt konkrete kroppsproteser, men også utvendige hjelpemidler som manualer og redskaper. Poenget er ikke hva du kan gjøre uten disse protesene, men hva du kan gjøre med dem.

Også språket kan ses som en slik protese. Slektninger som kjenner den døende godt, kan ved hjelp av minner, nedtegnelser, fotografier og annet tolke og aktivisere uttrykk fra den døende. Å konsentrere seg om muligheter i stedet for begrensninger kan gjøre en forskjell for alle involverte parter.

Dø skal vi alle uansett. Men måten vi dør på, viser seg å bety mye på livets siste oppløpsside. Det er ikke så komplisert.

Mennesker som viser tydelig uro og dødsangst, roer seg ned med en gang noen holder dem i hånden.

Abonnement kr 195 kvartal