Å snakke om døden

DØD: Måten vi dør på, betyr mye på livets siste oppløpsside. Denne antologien gir et godt inntrykk av hvordan vi snakker om døden i dagens samfunn.

Idéhistoriker og fast kritiker i Ny Tid.
Alt som lever, må dø. Døden som tverrvitenskapelig kunnskapsfelt

DØD: Måten vi dør på, betyr mye på livets siste oppløpsside. Denne antologien gir et godt inntrykk av hvordan vi snakker om døden i dagens samfunn.

Å snakke om døden er ikke lett, for man kan ikke være død i samme forstand som man er levende. Er du død, så eksisterer du ikke lenger, og dette katastrofale perspektivet er til bekymring for noen levende, og til trøst for andre. Vi har mange tanker og følelser knyttet til egen og andres død, uansett om vi gir uttrykk for dem eller ikke. Verden har ikke klart å slå seg til ro med Epikurs utsagn: «Det frykteligste av alle onder angår oss altså ikke. For når vi er, er døden ikke; når døden er, er ikke vi.»

Redaktørene av denne boken har bakgrunn i sykepleievitenskap, og har fått med seg forfattere fra andre disipliner til å belyse temaet fra forskjellige vinkler. Sykepleiere vil i jobbsammenheng møte døende og deres pårørende stadig vekk, men det viser seg at de i liten grad snakker om dette med kollegaer. Det fortrenges på et vis. Kan dette føre til at de blir mindre følsomme og lydhøre overfor døendes behov? Ja, kanskje det, men det er noe påfallende med sykepleievitenskapens oppmerksomhet på sykepleiernes egne følelser. Sykepleieren først. Hvis ikke sykepleieren har det bra med seg selv, så får ikke pasienten det bra heller.

Kjære leser. Du kan lese én fri artikkel per dag. Kom evt. tilbake i morgen. Eller hva med å tegne abonnement? Da kan du kan lese alt (inkludert magasinene) for 69 kr. Om du er det allerede, logg inn i menyen (evt mobilmenyen) i toppen.

Abonnement kr 195 kvartal