Regissør Tonje Hessen Schei har tidligere studert digital medieavhengighet hos barn i dokumentaren Play Again (2010) og har gitt et innblikk i autonome våpensystemer i Drone (2014). Med bakgrunn i denne brede kunnskapen utvider hun i iHUMAN perspektivet til et panorama over ulike tendenser innen kunstig intelligens (KI). Gjennom en rekke ekstraordinære utsagn og forklaringer fra framstående eksperter blir vi vitne til begynnelsen på et skred av endringer idet vårt globale nettverkssamfunn blir gjennomsyret av algoritmer som dikterer tilværelsen vår.
For fem år siden skrev den svensk-amerikanske programmereren Max Tegmark en artikkel sammen med Stephen Hawking, Frank Wilczek og Stuart Russell hvor de advarte om at filmer der kunstig intelligens tar over verden, ikke burde avvises som ren fiksjon.
I åpningen av iHUMAN forsikrer den samme Tegmark oss om at kunstig intelligens er et historisk hasardspill: Den kan tenkes å løse alle våre problemer, men den kan også føre til total katastrofe. Filmen handler mye om den siste muligheten, siden digital teknologi allerede fører oss inn i en ny virkelighet som vi hittil har assosiert med science fiction.
Gud-faren
Den sveitsiske informatikeren og ingeniøren Jürgen Schmidhüber lar seg villig portrettere som en arketypisk megaloman oppfinner. Hans siviliserte, men likevel liksom-amoralske begeistring kan virke som et uhyggelig déjà vu for dem som kjenner Anthony Hopkins’ karakter fra TV-serien Westworld: dr. Ford, robotingeniøren som i det stille planlegger opprøret blant sine egne skapninger.
Schmidhüber leker med sin søte barne-robot, en moderne Pinocchio, i alpelaboratoriet sitt – og det føles nærliggende å avvise ham som en karikatur av et forskrudd geni. Men denne mannen er ingen ensom original; han er den moderne kunstige intelligensens far – den fremste på sitt felt. Vi bør derfor tro ham når han sier at vi snart vil instruere robotene slik vi lærer noe til et barn, ved å vise dem hvordan noe gjøres. «Så snart de har lært, vil de utføre oppgavene sine plettfritt», påpeker han og smiler fornøyd, «og så lager vi en million eksemplarer av dem.»
Hva vil folk velge å lære dem?
I en serie segmenter gjennom filmen møter vi Schmidhüber langt oppe i alpeskrentene, som om han betraktet menneskelivet fra et opphøyet perspektiv mens han utforsker egne visjoner om en udødelig silikon-intelligens. Selv er han bare et menneske og er tilfreds med å se seg selv som et trinn på veien i en kosmisk evolusjon, et middel høyere vesener kan ta i bruk for å skape seg selv. Kunstig intelligens er ikke nok, vi må også lage en kunstig nysgjerrighet, så maskinene kan lære av sin egen utforskning og omprogrammere seg selv.
Manipulasjon
Fra sitt minimalistiske hjem forklarer KI-utvikleren Ilya Stuskever innstendig hva utviklingen innebærer, mens han rusler på tredemøllen og samtidig jobber på datamaskinen. Han er overbevist om at datamaskinene ikke bare vil utkonkurrere oss i vanlige arbeidsoppgaver, men at en generell kunstig intelligens (GKI) er underveis. Selv om gjennombruddet simpelthen er betinget av prosessorkapasiteten, vil en slik GKI utvilsomt omprogrammere seg selv gjennom avanserte former for maskinlæring.
Den dystopiskframtiden som er dominert av kunstig intelligens, er åpenbart i ferd med å bli
en selvoppfyllende profeti.
«En slik intelligens», forklarer han med oppspilt bekymring, «kan lett bli i stand til å skape et uendelig stabilt diktatur.» Hans kontante og sjokkerende utsagn gir ham en aura av å være et plaget vitne med skjult informasjon, skjelven av profetisk visshet.
Elementer av en slik orwelliansk framtidsdystopi blir vist som en realitet fra vår egen samtid senere i filmen. I Kina blir den muslimske uigur-befolkningen underlagt ansiktsskanner, konstant overvåkning og digitale barrierer. En slik unilateral informasjonskrig avskjærer tilgangen og evnen til politisk deltakelse, samtidig som den gir overvåkerne adgang til intime data og evnen til å kartlegge befolkningens handlinger.
Algoritmemannen
Vi møter også Michal Kosinski, «vår tids mest kontroversielle informatikk-forsker», mannen bak algoritmene Cambridge Analytica benyttet som hjalp Donald Trump til seier ved det amerikanske presidentvalget. Ved å definere velgere på bakgrunn av psykologiske profiler basert på data høstet inn fra sosiale medier, kunne de bruke velgernes frykt, interesser og svakheter til å manipulere velgeratferden deres. Hans velinformerte bedømmelse av situasjonen? «Vi må ta inn over oss det ubehagelige faktum at privatlivet er en saga blott – for alltid.»
«Vi må ta inn over oss det ubehagelige aktum at privatlivet er en saga blott – for
alltid.» Michal Kosinski
Kosinski jobber for tiden med ansiktsgjenkjennelsesprogrammer som med stor presisjon kan skille mellom homofile og heterofile – og han fantaserer om å finne tilsvarende mønstre for å gjenkjenne kriminelle. Han insisterer på at han utforsker den kunstige intelligensens krefter for å hjelpe oss til å ligge et trinn foran og ta våre forholdsregler. Likevel – det er sikkert! – kan disse dataene og algoritmene misbrukes.
Som så ofte er tilfellet med dystopiske teknologi-futurister, høres de dramatiske advarslene mer ut som reklame.
Den farlige halvsannheten som stadig blir gjentatt av ekspertene i filmen – «det er umulig å stanse denne utviklingen» – burde kanskje ha blitt utfordret mer aktivt i filmen. Den dystopiske framtiden som er dominert av kunstig intelligens, er åpenbart i ferd med å bli en selvoppfyllende profeti. Ikke engang programutviklerne synes å ha noen tro på at de egentlig skaper en mirakuløs guddommelig kraft som kan redde oss. I stedet er de plaget av en sterk følelse av at det er en infam demonisk kraft de slipper ut. Så hvorfor gjøre det?
Uimotståelige krefter
Den spesielle science-fiction-stemningen i filmen er blandet med en klartenkt realisme, og det er tydelig at de uimotståelige kreftene som driver utviklingen av kunstig intelligens, i seg selv ikke er særlig mystiske. De militære og strategiske fordelene KI gir, forårsaker en intens konkurranse og fører til hemmelighold på både nasjonalt og internasjonalt plan. De økonomiske ressursene i informasjonsmarkedet gjør medieplattformene til globale etterretningsbyråer som spionerer på enkeltmennesker. Forretningssektoren og militæret samarbeider stadig mer, slik vi ser i de kritiske passasjene om Googles omdiskuterte Project Maven, som bruker KI-algoritmer for å lære droner å velge ut menneskelige mål. I hverdagslivet, framfor alt, blir KI brukt som et markedsføringsredskap: en smidig manipulasjon vi overgir oss til, slik at vi stadig oftere underkaster oss den kunstige intelligensens dominans. På slutten av filmen legger KI-geniet Schmidhüber til en avgjørende faktor: Du kan prøve å stanse forskerne, men de er simpelthen for nysgjerrige til å legge bånd på seg!
Til tross for all sin uttalte kritikk spiller filmen også på vår egen nysgjerrighet, og lokker oss inn i et kraftfelt av mørk fascinasjon som det er vanskelig å få en klar forståelse av. Kanskje fascinasjonen ligger i innsikten om at dette kan være den viktigste historien noensinne, og at filmen med sine mange og utmerkede kilder griper en gyllen anledning til å gjøre fortellingen uhørt spennende. Spenning, må vi kanskje minne oss selv om, er noe vi opplever i møtet med krefter som er sterkere enn oss selv – som vi lokkes til å utfordre, men som like gjerne kan sluke oss.
Følg redaktør Truls Lie på X(twitter) eller Telegram
