Å skyte etter Faust med hagle

Foranlediget av Nationaltheatrets oppsetning av Thorleifur Örn Arnarsson og Mikael Torfasons stykke Vi må snakke om Faust, som hadde premiere lørdag 26. januar, har vi fått vår sjette oversettelse av Johann Wolfgang von Goethes Faust. Tragediens første del (1808). Elisabeth Beanca Halvorsens oversettelse er altså gjort i flukt med de to herrenes eklatante spin-off fra Goethes klassiker.

Jeg overvar prøven om kvelden onsdag 23. januar, og jeg har lest den nye oversettelsen. Regissør Arnarsson gjorde det klart for de rundt tretti tilskuerne at stykket langt fra var ferdig, og at vi bortsett fra begynnelsen kun ville få se deler fra oppføringen etter pause. Begynnelsen var i gang idet jeg entret salen sammen med resten av prøvepublikummet. Unge jenter spredt utover salen nynnet et tema som en innledning til en tramgjeng (med nesten bare jenter) som understøttet av tekstplakater projisert på scenen lanserte et manifest for en feministisk nylesning av Goethes Faust. Stykket blir av tramgjengen sagt å være typisk for en mannlig epos-tradisjon hvor kun menn er virkelige personer, og kvinner er henvist til å være attributter, begjærsobjekter og kulisser. Særs grotesk utlegges Faust-dramaets Gretchen-figur å være; en 14 år gammel jente som blir forført av Faust (det er Mefisto som muliggjør dette) — og som deretter blir desperat og dreper sitt eget barn.

Tendensiøst

Kritikk av Goethes kvinneskikkelser har vært vanlig siden slutten av 60-tallet – i Tyskland, vel å merke. Her i Norge kjenner vi ikke Faust som vår egen bukselomme — Peer Gynt har den plassen hos oss. Denne kritikken har i liten grad beskjeftiget norske akademikere eller publikum, og det framstår derfor som rabiat nytt når Arnarsson og Torfason fillerister Faust for å bygge Gretchen om fra en flat til en rund rollefigur (for å bruke E.M. Forsters terminologi).

Det framstår som rabiat nytt når Arnarsson og Torfason fillerister Faust for å bygge Gretchen om fra en flat til en rund rollefigur.

Nationaltheatret omtaler dette som en dekonstruksjon av Faust, men det er det ikke. En dekonstruksjon har ikke noe mål. I herværende stykke er målet er å bygge ut og gjenskape en virkelig Gretchen av det naive offeret i Goethes stykke.

Arnarsson og Torfason går imidlertid ikke inn i ovennevnte kritikk av Goethes kvinnefigurer; de har heller tendensiøst grepet fatt i metoo-bevegelsen. Som oversetter Halvorsen skriver i sitt forord: «[E]n privilegert hvit, middelaldrende mann utnytter sin posisjon og har sex med en jente som knapt har fylt fjorten år (datidens seksuelle lavalder). I kjølvannet av MeToo-bevegelsen sto Faust fram for dem som vår tids verste mannlige trakasserer og en representant for et patriarkat som må rives ned.»

Feminist som garnityr

Her er det mange spørsmål som blir stående ubesvart. Hvilken relevans har det at Faust er hvit og middelaldrende? I hvilken forstand kan Faust sies å utnytte sin posisjon til å forføre Gretchen ettersom det er Mefisto som manipulerer ham til det? Hva har fiktive Heinrich Faust med det virkelige fenomenet metoo 210 år senere å gjøre? Arnarsson og Torfason maler med bred pensel i sitt påstått feministiske kampstykke mot patriarkatet, men det kan virke som om dette kun er en ad-hoc-legitimering for å få lage en lekende pastisj av Goethes berømte drama. For eksempel siteres ekstremfeministen Andrea Dworkin flere ganger av tramgjengen, og navnet hennes projiseres på veggen bak. Bortsett fra at Dworkins navn konsekvent feilstaves «Andrea Dworking». Jeg tror ikke Arnarsson og Torfason våkner og legger seg med Dworkins fanatiske syn på verden, menn og porno i hodet, jeg tror snarere de har klasket på denne radikale feministen som et garnityr på sitt fluoriserende Faust-show. Det er alltid gøy med sirener og blinkende lys, og hvis man endatil kan få det til å framstå som kvinnefrigjøring, kan man bli dagens helt. Da blir banale stavefeil så smått, så smått.

Elvis og Priscilla

Gretchen (og andre roller) spilles av flere skuespillere. Petronella Barker er en av dem, og hun gestalter også Priscilla Presley og hennes mor. 24 år gamle Elvis Presley traff Priscilla da hun var 14 år gammel, og moren grep ikke inn i kurtiseringen. Priscilla intervjues av Mefisto i dramaturgi à la amerikanske kjendisfylte TV-serier som Pimp my Ride og MTV Cribs. Kontrasten mellom naive Priscillas beretning om hvordan hun opplevde Elvis, og omgivelsene, inkludert den sleazy intervjueren, er ment å fungere grotesk, men blir mer latterlig enn skremmende. Faust selv i Mads Ousdals skikkelse står lenger bak på scenen og sliter med en ståbass.

Hva har fiktive Heinrich Faust med det virkelige fenomenet metoo 210 år senere å gjøre?

Det er ikke helt enkelt å skjønne hvorfor oversetter Halvorsen mener man «må lese originalen» for å leve seg inn i dette 2019-stykket. Hun argumenterer i sitt forord fram og tilbake for hvorfor hun noen steder har opprettholdt rim, andre ikke; hvorfor Faust snakker konservativt og andre ikke. Denne tempererte pietet framstår som uforståelig siden den Faust vi skal snakke om, har veldig lite til felles med hovedpersonen i Goethes stykke, en mann som representerer menneskets dilemma i møte med framskrittets muligheter til å handle både godt og ondt. For i motsetning til renessansens Faust-skikkelse, som kun søkte visdom, har Goethes Faust tatt opp i seg opplysningstidens Faust, som gjennomgående var en advarsel mot menneskets hybris, og han mynter ut romantikkens Faust i flukt med den skikkelsen hvis tanker dominerte både britisk og tysk romantikk, nemlig Jean-Jacques Rousseau. Hans Emile — eller om oppdragelse (1762) innledes slik: «Mennesket […] ønsker intet slik naturen har skapt det, ikke engang mennesket selv. Det skal dresseres som en sirkushest; det skal vris og fores etter hans hode, lik et tre i hans have. // Uten dette ville alt ha vært enda verre, og menneskeslekten ønsker ikke å formes halvveis. Slik tilstandene er nå, ville et menneske som fra fødselen av var overlatt til seg selv, blitt det mest forkvaklede av alle.»

Mennesket er altså utlevert til å endre seg selv og sine omgivelser. Slik sett har vi gjort all natur til kultur. Goethe så ingen uforenlighet i dette. Så lenge mennesket streber etter å gjøre det gode, lover Herren å bringe det til klarhet, selv om det handler feil og ødelegger underveis. Det er først når mennesket ikke lenger streber etter å bli bedre at dets sjel overdras til djevelen.

Faust er i liten grad et portrett av individet Faust — det er et av de siste dramaene som motstår det psykologiske. Faust er i stor grad en utviklingstragedie: Det handler om menneskets konfliktfylte forhold til moderniteten. Når Thorleifur Örn Arnarsson og Mikael Torfason behandler Faust som en patriarkalsk Ibsen-figur, skyter de etter ham med hagle. Og bommer.

Les også: Surrealistisk selvfremstilling, intervju med Ginka Steinwachs som brukte Faust i sin surrealistiske diktning.