Petronella Barker
Priscilla Presley (Petronella Barker) plukker opp klærne sine.

Å skyte etter Faust med hagle

Det er mye lys, lyd og tidsriktig omfavnelse av #metoo i Vi må snakke om Faust. Men mindre Faust.

Kjetil Korslund
Idéhistoriker og fast kritiker i Ny Tid.
Email: kjetkor@online.no
Publisert: 01.02.2019

Foranlediget av Nationaltheatrets oppsetning av Thorleifur Örn Arnarsson og Mikael Torfasons stykke Vi må snakke om Faust, som hadde premiere lørdag 26. januar, har vi fått vår sjette oversettelse av Johann Wolfgang von Goethes Faust. Tragediens første del (1808). Elisabeth Beanca Halvorsens oversettelse er altså gjort i flukt med de to herrenes eklatante spin-off fra Goethes klassiker.

Jeg overvar prøven om kvelden onsdag 23. januar, og jeg har lest den nye oversettelsen. Regissør Arnarsson gjorde det klart for de rundt tretti tilskuerne at stykket langt fra var ferdig, og at vi bortsett fra begynnelsen kun ville få se deler fra oppføringen etter pause. Begynnelsen var i gang idet jeg entret salen sammen med resten av prøvepublikummet. Unge jenter spredt utover salen nynnet et tema som en innledning til en tramgjeng (med nesten bare jenter) som understøttet av tekstplakater projisert på scenen lanserte et manifest for en feministisk nylesning av Goethes Faust. Stykket blir av tramgjengen sagt å være typisk for en mannlig epos-tradisjon hvor kun menn er virkelige personer, og kvinner er henvist til å være attributter, begjærsobjekter og kulisser. Særs grotesk utlegges Faust-dramaets Gretchen-figur å være; en 14 år gammel jente som blir forført av Faust (det er Mefisto som muliggjør dette) — og som deretter blir desperat og dreper sitt eget barn.

Mefisto (Nader Khademi)
Mefisto (Nader Khademi) og hans bil.

Johann Wolfgang von Goethe: Faust. Tragediens første del
Oversatt til norsk og med forord av Elisabeth Beanca Halvorsen 220 sider Gyldendal, 2019.

Thorleifur Örn Arnarsson og Mikael Torfason: Vi må snakke om Faust, Basert på Goethes Faust del 1 og Faust del 2, Manusversjon 5.3 (24. januar 2019)

Tendensiøst

Kritikk av Goethes kvinneskikkelser har vært vanlig siden slutten av 60-tallet – i Tyskland, vel å merke. Her i Norge kjenner vi ikke Faust som vår egen bukselomme — Peer Gynt har den plassen hos oss. Denne kritikken har i liten grad beskjeftiget norske akademikere eller publikum, og det framstår derfor som rabiat nytt når Arnarsson og Torfason fillerister Faust for å bygge Gretchen om fra en flat til en rund rollefigur (for å bruke E.M. Forsters terminologi).

… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer. (Du har allerede lest 3 gratis artikler.)


Gratis prøve
Kommentarer