Om å sitte i fengsel

Essay
Av Georg Johannesen
April 1967

Alle snakker om den stygge Lemmen. Vel å merke hvis de ikke har sittet i fengsel – og ikke regn krigsheltene som ordentlige fanger. Det heroiske erstatter smerten. Å sitte der som en annen fange, det er som å ligge på Lemmen, med en liten forskjell: Bare de beste fanger har kraft til å komme på Lemmen. Du er som de fleste, og da kommer du ikke dit. Det angår deg ikke. Sinnssykdommen er der, men du er lite interessert. Slik omtrent: Rommet er på vel ti kvadratmeter, kjøkkengrønt og dobrunt med veggseng, vindu med glass som skummet melk, og et par ting til. Pære i taket, bøtte med lokk. Du er der alltid, og du er alene, for du er ikke engang helt sammen med deg selv.

Først er det morgen. Noen kommer nedover gangen, skramler med kopper og kar, stanser her og der, nærmer seg. Det oppstår et plutselig hull i døren, og frokost langes inn: 1 stykke brød, en terning margarin, et krus med sjøbrun kaffe. Etterpå skal du arbeide. Du kan for eksempel linjere, ikke sant? Du får en tykk bunke med kort, som man dessverre har glemt å trykke noen linjer på. Disse linjene kan du lage, utstyrt med penn, blekk og linjal. Du streker, du klatter, du får unna ti–femten kort. Ute er det blitt nesten lyst.

Men så må du. Du er jo gal, så det er bare å gi etter. Du må bort til radiatoren og underholde deg litt. Bak radiatoren holder kakerlakkene til, der har du ditt lille Auschwitz. De er mange, de er gråbrune og knusktørre, på en fuktig og kravlende måte. I likhet med salig Obstfelder har du nylig funnet ut at Gud er en stor skaper, bare en meget lattermild herre kunne skape veggdyr, kakerlakker o.l. Gud er altså en skøyer og du er hans lille ape. Du tar derfor ned den store tavla med REG-
LEMENT, ordlyd omtrent som følgende: En fange er alltid kjekk og grei. Han står opp når han står opp. Han arbeider når han arbeider. Han spiser og drikker, og det motsatte. Han legger seg når han legger seg. En fange er alltid kjekk og grei.

Direktøren for styret.

(sign.)

Men det var guds kakerlakker. Du snur tavla med REGLEMENT, for på baksiden har du med din lille blyant laget følgende forsvarskommuniké:

Kakerlakker (drepte):

Knust IIIII II.

Druknet: IIII.

Brent: IIIII IIIII II.

Som det fremgår er brenning morsomt. Du setter en fyrstikk til et ulinjert kort, det oppstår en flammekaster, og den stikker du inn til murveggen under radiatoren. Og se, jødene kommer ut av ghettoen! De løper, de snubler, de brenner, de faller med ørsmå smell i gulvet og blir liggende. Det er som å være germaner. Det er som å være general.

Når du har lekt og krysset av dagens seire på baksiden av REGLEMENT, er det på tide å tømme bøtta. Og så skal du «luftes». Ned kortveggen på den seksetasjes kassen du lever i, henger trappen. Opp den skal du gå, og ifølge REGLEMENT passe på at det er fem meter mellom deg og nestemann, samt foregående skurk. Nede i første etasje står vokterne. Den store hop strømmer til fra alle avdelinger – lange gallerier med dører, rekkverk – og netting som skal hindre uorden og selvmord. Som i en kirke, sa Bergrav en gang i dyp beundring. (Derfor er kirkene tomme.)

Gud er altså en skøyer og du er hans lille ape.

På taket finnes sementbur på omtrent 20 kvadratmeter, og med hønsenetting i stedet for tak. Der oppe går vokterne på lange planker og skuer ned. Du går rundt, du står stille, du hopper, løper: Bruker kroppen. Den er ung og mør, og fremdeles glad på sin lille måte. Slike bevegelser er farlige. Det oppstår kanskje brå og vemmelig lyst på kvinnfolk. Egentlig hadde du glemt det. Hvordan var nå kvinnfolk? Det var visst bløtt og varmt, luktet godt, med hud og greier. Det smakte som karamellpudding og symfonimusikk. Men mer virkelig liksom – – – Du tenker og føler. – Hei du, har du tenkt å bli her oppe? Ekte menneskerøst fra toppen av buret. Du rusler ut og ned og får middag i aluminium. Så linjerer du, sover litt på gulvet. Hva så? Kanskje lese? Hver uke får du tre bøker. De kommer fra cellen til venstre for deg, mens dine tre vandrer videre, og inn til høyre. (Et enkelt system som burde innføres overalt. Bok er bok, og alt annet er snobberi og vrangskap.) Du har vært heldig denne uken. Første bok er nesten leselig. Roman av Christiansen. Neste er om radioteknikk. Det får så være. Og så – en prestebok, prest, som er noe for prester osv. Den kan en kanskje more seg med.

Man har da kropp og sjel, sjela di er elastisk. Det står ikke i REGLEMENT.

Klokken 19. Mer brød, et krus med melk. Klokken 19. Inspeksjonen. Dagens møte med samfunnet. Altså: Nøkler. Fet mann inn. Nøkler. Du reiser deg med usynlig lue i hånden. Fet mann: «God kveld». Du svarer det samme. Fet mann studerer ditt vindu. Nei, du har ikke filt det i stykker med skjeen eller linjalen. Flukt krever sin mann, og du har blitt en knehøne. Fet mann ser på deg. Fet manns blikk glir inn i øynene dine. God natt, sier samfunnet. Vent litt med å svare, slik at fet manns blodtrykk stiger. Og så: God natt igjen! Mekanisk, slik at det blir uforskammet. Vennlig, slik at han ikke kan gjøre deg noe. Fet mann: Mer blodtrykk. Fet mann dø fortere. Nøkler. Fet mann forsvinner. Nøkler. Du har blitt så merkelig våken av dette. Litt nervøs, kanskje, men våken og klar som gin og vann. Tenker du på en farge, ser du den på veggen. Gnir du pannen mot det riflede glasset, danser små soler, stjerner og raketter der inne. Et pussig univers for seg selv.

Men så kommer skrittene. En to, klikk. En to, klikk. Klokken er blitt halv ti, og lysene slukkes. En to, klikk. Men her er mange hundre lys å slukke. Derfor varer det en stund før skrittene nærmer seg. En to, klikk. De går der nede. Nå kommer de opp. Klikk – klikk. Der gikk altså lyset. Det er så. Man er ikke alltid herre over sin bryter her i livet. Men våken er man. Ingen gir deg sprøyten eller putter deg i kjelleren før du selv går amok. REGLEMENT forutsetter at du sover. Du klatrer opp i vinduet, du klatrer ned igjen, tar gymnastikk. Onanere eller skrive dikt. Litt av et valg. Man har da kropp og sjel, sjela di er elastisk. Det står ikke i REGLEMENT.

En vakker dag er du fri. Og så rart: Du kom inn med god samvittighet, men all straff virker rettferdig i det lange løp. Det oppstår skyldfølelse, den leter etter onde gjerninger, som du altså må begå. Du er blitt sosial. Brødrene Kain og Abel har tatt bolig i deg.

---
DEL