Å sette punktum

Én gang i livet har jeg også smakt skikkelig på skam og stigma. Det var da jeg sto frem som homo i Brumunddal.

Det kan fort bli stygt når man faller utenfor det uniformerte fellesskapet. FOTO: Jørn H. Moen / NTB / Scanpix
Bjørn Hatterud
Writer, Critic, Curator, Musician. epost megaeldar@hotmail.com

Årets prideparade i Oslo i sommer ble en kjempesuksess. Til og med lederskikkelser fra partier som tidligere brukte homofobi for å vinne velgere, var med og gikk. Det var en parade jeg så på avstand. Som funksjonshemmet har jeg en del dårlige dager, paradedagen var en av disse.

Jeg er straks 39 år gammel, og da jeg var 20, sto jeg frem som homse. Jeg gikk fremdeles på videregående, jeg bodde fremdeles i barndomshjemmet utenfor Brumunddal. Den sosiale kostnaden ved å ha en synlig funksjonshemning ble gjort enda større ved at skolens rådgivere anbefalte meg å bruke flere år på å gjennomføre videregående. Dette for å forhindre at jeg skulle få for stort fravær på vitnemålet.

Jeg følte meg fanget på et sted jeg skulle videre bort fra. Det som holdt meg der, var funksjonshemningene.

Dette var seks år etter at Brumunddal hadde blitt landskjent som et ormbol for rasister og nynazister, der det hele kulminerte med det såkalte Brumunddalsslaget høsten 1991. Her ble blitzere og andre raddiser fra Oslo kjeppjagd fra tettstedet av en kompleks gjeng av lokalbefolkning, innvandringsmotstandere, rasister, nazister og hooligans.

På dette stedet valgte jeg altså å stå frem som homse. Og jeg gjorde det aktivistisk – jeg skrullet, jeg delte ut brosjyrer. Jeg kledde meg homo. Jeg gjorde alt, sett i retrospekt, galt. Jeg ante ikke hvor truende min oppførsel ville være i en skolekultur bygd opp rundt konformitet, konkurranse, regelfølging og en intens redsel for å falle utenfor. En kultur og konkurranse jeg selv var falt ut av, grunnet mine funksjonshemninger.

Skam. Min homoaktivisme på det lille tettstedet var et forsøk på å etablere en sosial rolle som jeg kunne passe inn i. Det jeg var for ung til å forstå, var at denne sosiale rollen samtidig utdefinerte meg fra det større fellesskapet som jeg ønsket meg inn i.

Reaksjonen lot vente på seg. Jeg oppfattet dette som en stilltiende aksept. I ettertid er lett å le av denne dumheten. Stormer bygger seg opp i det stille. Jeg skulle få straffen for min dumhet noen få uker senere.

Jeg gikk på skolen med friskt mot. Hver dag jeg gikk forbi gjengen på mekaniske fag, fikk jeg dritt slengt etter meg. Men jeg gikk der, stolt! Jeg var nysgjerrig, deltok sosialt, jeg skulle endelig være russ.

Da en del gutter i klassen min, og på trinnet på allmennfag for øvrig, hadde investert i matchende t-skjorter med teksten «Sammen er vi sterke …», ville jeg også ha en sånn t-skjorte. Jeg fikk vite at punktumene i teksten skulle stå for «øl, damer og fotball». Men ingen ville fortelle meg hvor man fikk kjøpt disse t-skjortene.

Et par uker gikk. Jeg fikk en lapp av ei jente i en time. «Jeg vet du har fått høre om t-skjortene, jeg vil bare at du skal vite at alle ikke er like homofobe som dem.» Jeg forsto ikke. Noen måtte gjøre kalkuleringen for meg: T-skjortene guttene bar, var mot meg. Punktumene i teksten stod for «hetero». En intern uniformering for at guttene skulle kunne markere sin heterofili og avstand til meg. De var sterke sammen – mot meg.

Jeg sank sammen. Et hult mørke åpnet seg i meg. Alle hadde visst. Klassestyrer. Rektor. Klassekamerater. Venner. I ukevis. Saken ble forsøkt ordnet opp i uten at jeg skulle få vite. Guttene fikk ingen straff. De fortsatte sin strake vei fremover i samfunnet. Jeg følte meg som en dritt. Jeg skjønte fort hva skam er.

Konformitet. Jeg fikk et fravær som må være av norgeshistoriens høyeste. Når jeg nærmet meg inngangen på skolen, opplevde jeg at en stemme i en gruppe på 30 elever ropte: «Nå kommer Hatterud-homoen, nå tør jeg ikke være her lenger». Og alle gikk inn. Folk ble kvalme av meg, fikk jeg høre. I russetoget, der jeg gikk og solgte aviser, ble jeg ropt etter. Bedt om å dra til helvete. Om å fjerne meg. De trengte ikke be to ganger. Jeg flyttet fra Brumunddal ikke lenge etter.

Guttene med t-skjortene ba aldri om unnskyldning. De fortsatte, som sagt, sin vei videre opp og frem. I politikk. I næringsliv. I konformitet og konkurranse. I dag, når det knapt koster noe å være homovenn, heier de sikkert også på prideparaden i Oslo.

---
DEL