Å sette punktum

Én gang i livet har jeg også smakt skikkelig på skam og stigma. Det var da jeg sto frem som homo i Brumunddal.

Det kan fort bli stygt når man faller utenfor det uniformerte fellesskapet. FOTO: Jørn H. Moen / NTB / Scanpix

Årets prideparade i Oslo i sommer ble en kjempesuksess. Til og med lederskikkelser fra partier som tidligere brukte homofobi for å vinne velgere, var med og gikk. Det var en parade jeg så på avstand. Som funksjonshemmet har jeg en del dårlige dager, paradedagen var en av disse.

Jeg er straks 39 år gammel, og da jeg var 20, sto jeg frem som homse. Jeg gikk fremdeles på videregående, jeg bodde fremdeles i barndomshjemmet utenfor Brumunddal. Den sosiale kostnaden ved å ha en synlig funksjonshemning ble gjort enda større ved at skolens rådgivere anbefalte meg å bruke flere år på å gjennomføre videregående. Dette for å forhindre at jeg skulle få for stort fravær på vitnemålet.

Jeg følte meg fanget på et sted jeg skulle videre bort fra. Det som holdt meg der, var funksjonshemningene.

Dette var seks år etter at Brumunddal hadde blitt landskjent som et ormbol for rasister og nynazister, der det hele kulminerte med det såkalte Brumunddalsslaget høsten 1991. Her ble blitzere og andre raddiser fra Oslo kjeppjagd fra tettstedet av en kompleks gjeng av lokalbefolkning, innvandringsmotstandere, rasister, nazister og hooligans.

På dette stedet valgte jeg altså å stå frem som homse. Og jeg gjorde det aktivistisk – jeg skrullet, jeg delte ut brosjyrer. Jeg kledde meg homo. Jeg gjorde alt, sett i retrospekt, galt. Jeg ante ikke hvor truende min oppførsel ville være i en skolekultur bygd opp rundt konformitet, konkurranse, regelfølging og en intens redsel for å falle utenfor. En kultur og konkurranse jeg selv var falt ut av, grunnet mine funksjonshemninger.

Skam. Min homoaktivisme på det lille tettstedet var et forsøk på å etablere en sosial rolle som jeg kunne passe inn i. Det jeg var for ung til å forstå, var at denne sosiale rollen samtidig utdefinerte meg fra det større fellesskapet som jeg ønsket meg inn i.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

1 kommentar

  1. Hei Bjørn. Du husker nok ikke meg, men jeg husker deg. Og jeg husker så altfor godt det som skjedde den gangen. Vi var noen som sa ganske klart ifra til gutta som gjorde dette, at det var langt ifra greit. I etterpåklokskapen er jeg ganske sikker på at vi burde gjort veldig mye mer enn bare det.
    Det hjelper nok ikke nå, men jeg er lei for at vi ikke gjorde mer for deg.

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.