Det kan fort bli stygt når man faller utenfor det uniformerte fellesskapet. FOTO: Jørn H. Moen / NTB / Scanpix

Å sette punktum


Én gang i livet har jeg også smakt skikkelig på skam og stigma. Det var da jeg sto frem som homo i Brumunddal.

Email: megaeldar@hotmail.com
Publisert: 2016-08-18

Årets prideparade i Oslo i sommer ble en kjempesuksess. Til og med lederskikkelser fra partier som tidligere brukte homofobi for å vinne velgere, var med og gikk. Det var en parade jeg så på avstand. Som funksjonshemmet har jeg en del dårlige dager, paradedagen var en av disse.

Jeg er straks 39 år gammel, og da jeg var 20, sto jeg frem som homse. Jeg gikk fremdeles på videregående, jeg bodde fremdeles i barndomshjemmet utenfor Brumunddal. Den sosiale kostnaden ved å ha en synlig funksjonshemning ble gjort enda større ved at skolens rådgivere anbefalte meg å bruke flere år på å gjennomføre videregående. Dette for å forhindre at jeg skulle få for stort fravær på vitnemålet.

Jeg følte meg fanget på et sted jeg skulle videre bort fra. Det som holdt meg der, var funksjonshemningene.

Dette var seks år etter at Brumunddal hadde blitt landskjent som et ormbol for rasister og nynazister, der det hele kulminerte med det såkalte Brumunddalsslaget høsten 1991. Her ble blitzere og andre raddiser fra Oslo kjeppjagd fra tettstedet av en kompleks gjeng av lokalbefolkning, innvandringsmotstandere, rasister, nazister og hooligans.

På dette stedet valgte jeg altså å stå frem som homse. Og jeg gjorde det aktivistisk – jeg skrullet, jeg delte ut brosjyrer. Jeg kledde meg homo. Jeg gjorde alt, sett i retrospekt, galt. Jeg ante ikke hvor truende min oppførsel ville være i en skolekultur bygd opp rundt konformitet, konkurranse, regelfølging og en intens redsel for å falle utenfor. En kultur og konkurranse jeg selv var falt ut av, grunnet mine funksjonshemninger.

Abonnement kr 195/kvartal

Skam. Min homoaktivisme på det lille tettstedet var et forsøk på å etablere en sosial rolle som jeg kunne passe inn i. Det jeg var for ung til å forstå, var at denne sosiale rollen samtidig utdefinerte meg fra det større fellesskapet som jeg ønsket meg inn i.

Reaksjonen lot vente på seg. Jeg oppfattet dette som en stilltiende aksept. I ettertid er lett å le av denne dumheten. Stormer bygger seg opp i det stille. Jeg skulle få straffen for min dumhet noen få uker senere.

Jeg gikk på skolen med friskt mot. Hver dag jeg gikk forbi gjengen på mekaniske fag, fikk jeg dritt slengt etter meg. Men jeg gikk der, stolt! Jeg var nysgjerrig, deltok sosialt, jeg skulle endelig være russ.

Da en del gutter i klassen min, og på trinnet på allmennfag for øvrig, hadde investert i matchende t-skjorter med teksten «Sammen er vi sterke …», ville jeg …


Kjære leser. Du har nå lest månedens 3 frie artikler. Så enten logg inn hvis du har abonnement, eller støtt oss gjerne ved å tegne et abonnement for fri tilgang?