– Din bok Metafysikk for vår tid (Metaphyzik zur Zeit, 2019 [2021]) kommer nå ut på norsk sammen antologien Akselerasjon (#Akzeleration, 2013). Hvor begynte ditt filosofiske engasjement i dette emnet?
– I perioden da jeg laget antologien, var det dukket det opp et spektrum av filosofi som hadde en spekulativ temporalitet – som så verden fra fremtidens utsynspunkt. Spekulativ filosofi har i dag mange forgreninger som noen ganger er i konflikt med hverandre, men de deler alle en realistisk eller materialistisk tro på vitenskapen.
I mer abstrakte termer er faren alltid at forskjellen mellom antagelser om fremtiden og fremtiden selv forsvinner, slik at fremtiden også går tapt for individet.
Jeg er særlig interessert i hva det kan bety å tenke på vår nåværende politiske situasjon på en optimistisk måte med et blikk fra fremtiden. Hvordan kan vi se nåtiden utenfra for å få øye på hva som er de mest lovende tendensene i vår moderne kapitalistiske verden? Antagelsen er at det finnes ubrukte vitenskapelige og teknologiske fremskritt, muligheter som kan utnyttes til å forvandle vårt samfunn på en mer opplyst måte. Til tross for at kapitalismen tilsynelatende beveger seg for hurtig, bremser den oss ned og holder oss tilbake.
Akselerasjonismen tillater oss å bryte «ligningen» som sitter fast i hodet vårt, nemlig at modernitet = opplysning = fremgang = vekst = kapitalisme = nyliberalisme. Når vi bryter opp dette idékomplekset, ser vi at fremskritt fortsatt er oppnåelig: Det er mulig å forbedre samfunnet vårt basert på rasjonelle kriterier som er til beste for flertallet. Vi må se etter utviklingstrekk som kan og bør akselereres. En slik innsats finnes i det som kalles «venstre-akselerasjonisme».
Akademia og tenkning
– Ditt eget bidrag til akselerasjon-antologien handler om akademia. Er akademisk tenkning rett og slett ikke rask nok til å være på høyden av sin egen tid?
– Jeg spurte meg om det finnes det noe slikt som en akselerasjonistisk måte å omgås akademia på? Jeg ønsket ikke bare å skrive om akselerasjonisme, men å gripe fatt i politikken i mitt eget arbeidsmiljø. I min bok Overwrite (2017) prøver jeg å vise at visse kapitalistiske kategorier, som innovasjon, kreativitet, konkurranse og merkevarebygging, alltid har spilt en rolle i akademiske institusjoner – selv i de tidligste ideene som formet det moderne forskningsuniversitetet. Jeg ønsket å motstå den naive offerrollen som ofte inntas av akademikere som lider under økonomisering, hele den nyliberale forvaltningen av universitetet. Selv om disse problemene er virkelige og vanskelige, må vi også innse at markedet og teoriutviklingen er historisk dypere sammenvevd, og at vi kan gripe konstellasjonen mer offensivt an.
– Du fremhever ofte den tenkningen som skjer utenfor universitetene. I kunstverdenen, for eksempel?
– Det er likevel ikke slik at filosofisk tenkning bare trives utenfor akademia; jeg vil anslå at rundt femti prosent av alle de berømte filosofene i vår kanon var akademikere. Likevel, etter at jeg hadde redigert akselerasjons-antologien, fortsatte vi bokserien med bøker om nye bevegelser som xenofeminisme og etnofuturisme, en polemikk i randsonen av den akademiske filosofien. Medredaktørene av de nevnte bøkene ble stadig yngre – og forfatterne ble mindre og mindre akademiske.
Regjeringer plaget av pengemangel er også ivrige etter å omfavne enhver teknologi som kan gi effektivitetsgevinster.
Flere av bidragsyterne til for eksempel etnofuturisme-antologien er visuelle kunstnere og DJ-er. Det forteller deg noe om hvordan filosofi og tenkning rundt begreper blir brukt utradisjonelt og gjort produktive i en bredere diskusjon og politisk sammenheng. For meg er kraften og retningen i et prosjekt ofte mer interessant enn nitidige filologiske lesninger eller det å historisere tankestrømninger.
– Kan vi si at akselerasjonismen dreier seg om å snu kapitalismens ville produktive kraft mot den selv?
– En av provokasjonene til akselerasjonistene er henvendt til kapitalistiske profeter for liberalisering som snakker om deregulert flyt av varer og tjenester. Det er klart at alt dette er hyklersk, siden vi fortsetter å bruke grensene til fordel for de få og til skade for de fleste av oss. Så akselerasjonistene sier: La oss ta dere på ordet, la oss virkelig åpne grensene, også for mennesker!

Flyktningen og fremtiden
– Dette høres ut som en akselerasjon av selve migrasjonskrisen. Du har tidligere omtalt flyktningen som en figur som kan og må gis en positiv, progressiv betydning?
– For meg er migrasjon ikke bare teoretisk, gitt min familiebakgrunn, men også noe personlig. Men utover det er migrasjonen selvfølgelig et stort politisk spørsmål, og det kommer til å bli enda større i fremtiden på grunn av økt global ulikhet, men også global oppvarming og resulterende klimakriger.
Det er viktig å påpeke at «migrasjonskrise» er en misvisende etikett, siden en krise i medisinen betegner et avgjørende øyeblikk, der vi enten overlever eller omkommer. Hvis vi ser migrasjonen fra fremtidens synspunkt, blir det klart at dette ikke er en forbigående krise. Vi vil se stadig flere mennesker på flukt og vandring, så vi må slutte å behandle det som et midlertidig problem som kan løses med murer og stenging av grenser.
– Så hva kan flyktningens skikkelse fortelle oss – som en budbringer av fremtiden?
– Migrantene minner oss om hva politikk egentlig handler om. Jeg studerte under Jacques Rancière i Paris, og for ham handler ikke politikk om denne eller hin gruppe som krever to prosents lønnsøkning og slikt. Det handler heller om å skape nye politiske subjekter, som de som banker på døren og tvinger seg inn på den demokratiske og politiske arena (polis). Dette skjedde tidligere med borgerskapet mot aristokratene, deretter hos arbeiderne og kvinnene – som i århundrer ikke hadde en stemme. Så kom etniske minoriteter og så videre. Nå er det flyktningene som banker på vår dør og krever retten til å komme inn. De har også en slags rett til å bli ønsket velkommen, siden det var klimaendringene som indirekte skapte konflikten i Syria. Vår måte å forbruke på gjorde at deres avlinger mislykkes, så de ble tvunget på flukt.
Kapitalismen selv, til tross for dens tilsynelatende hurtighet, bremser oss ned og holder oss tilbake.
Dette vil kunne forvandle vårt politiske system radikalt, for migrantene må ikke bare inkluderes i vårt politiske system, men også i vår politiske tenkning og fantasi. Det som står på spill politisk i vår nåtid, sett fra fremtiden, er fremtidige generasjoner. I våre politiske handlinger må vi snarest begynne å inkludere mennesker som ikke engang er født. Også de må få en stemme. Så hvis du ser vår egen tid fra fremtiden, er det klart migrasjon og global oppvarming bli mer og mer relevant, men dagens politikk klarer ikke å virkelig forholde seg til dette.
– Så hvordan kan vi etablere oss selv i fremtiden for å se nåtiden tydeligere?
– I Tyskland er vi en samtidig Zeitgenosse – bokstavelig oversatt en «kamerat av vår egen tid». Vi trenger å utvikle et kameratskap med fremtiden. I dag ser vi for mange kamerater av fortiden som lengter tilbake.
Også politikere ser bakover og inn i en imaginær fortid, som de ønsker å modellere nåtiden over: en forestilt fortid som antagelig var mer autentisk med hensyn til kultur, eller raser, religioner eller land. Men som Quentin Meillassoux har sagt: «Fortiden er uforutsigbar.» Målet må være å se på nåtiden som fremtidens fortid, i stedet for å skue tilbake etter en innbilt og tapt idyll.
– Men dette er vel mer komplekst?
– I Metafysikk for vår tid er en av hovedideene at ikke bare lever vi i nye tider, men at tiden selv har endret seg. Den kan ikke lenger følges lineært og kronologisk fra fortiden til fremtiden. Vi er en del av en kompleks og sammensatt tid full av andre aktører enn de menneskelige. Ikke bare må vi forholde oss til dyr og planter, men også til maskiner og algoritmer som alle opererer i forskjellige temporaliteter. Vi kan ikke tvinge alle andre parter til å følge vår tidsorden. Jeg prøver blant annet å knytte en spekulativ tenkning til vår nåværende økonomi, som er preget av spekulativ og automatisert finans. Her blir selve tiden gjort til gjenstand for kalkulasjon og analyse som kan hjelpe oss til bedre å forstå oss selv og utvikle oss som art: Vi bør lære av algoritmene som lærer av oss.
Sette nåtiden under press
– Men når fremtiden griper direkte inn i nåtiden og tvinger oss til å reagere på alt som er underveis, mister vi ikke da evnen til å handle på eget initiativ?
– Det er mange måter å tenke på forholdet mellom nåtid og fremtid på, som prediksjon, forebygging, men i dag også i økende grad det vi kaller «preemption» – som i forebyggende angrepskriger. I Future Metaphysics (2019, omtalt av NY TID her) diskuterer jeg mange problematiske eksempler på forebyggende politiarbeid eller digital personalisering. I mer abstrakte termer er faren alltid at forskjellen mellom antagelser om fremtiden og fremtiden selv forsvinner, slik at fremtiden også går tapt for individet.
Avstanden mellom fremtidig nåtid (hva vi forestiller oss vil skje) og nåværende fremtid (hva som faktisk viser seg å skje) må verken undertrykkes eller forsvinne. I dag kan algoritmene kjenne fremtiden vår bedre enn vi selv gjør, siden de foregriper handlingene våre. Den ujevne fordelingen av kunnskap om fremtiden blir et maktproblem: Eierne av Facebook og Google får dermed et farlig overtak.
– I et mer langsiktig handlingsrom har den politiske venstresiden lenge anklaget seg selv for å ha mistet sin politiske fantasi. For mange virker det som om den åpne fremtidshorisonten har lukket seg så vi ikke klarer å forestille oss et radikalt annerledes og bedre samfunn. Ligger det en ny utopisk impuls i prosjektene dine?
– Jeg er ingen futurolog og skriver ikke om hvordan samfunnet eller filosofiske institutter i fremtiden bør eller kan bli. Jeg prøver å gripe inn i filosofiske, akademiske og kunstneriske praksiser i nåtiden for å mobilisere og sette nåtiden under press fra fremtiden.
I boken mener jeg også at andre metafysiske begreper som sannhet og virkelighet, form og materie eller liv og død må revurderes med hensyn til vår moderne verden. La oss for en gangs skyld, i stedet for å dekonstruere fortidens tankesystemer og være melankolske over at vi ikke blir kvitt metafysikken, heller bruke disse konseptene på nytt – prøve dem ut, så å si. Jeg tror det viser seg at alle disse begrepene betyr noe radikalt annet i dag, men at de kanskje nettopp derfor fortsatt er svært nyttige.
Få med deg boklansering på Facebook Live tirsdag 16.3 (gratis arr.)
Les utdrag av boken Akselerasjon her.