Å se menneskeheten i øynene

Med sin gigantomane enkelhet bringer kinodokumentaren og multimediaprosjektet Human oss litt nærmere hverandre. 

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Human
Regissør og fotograf: Yann Arthus-Bertrand

I 2009 vant Thomas A. Østbye Gullstolen, altså hovedprisen, på kortfilmfestivalen i Grimstad for sin 25 minutter lange dokumentarfilm Human. I filmen lot han et utvalg svært ulike mennesker snakke om livene sine mot en nøytral, sort bakgrunn, i en Jørgen Leth-inspirert dokumentar med et utpreget humanistisk budskap. Og som fikk tilskueren til å reflektere rundt hva det vil si å være menneske.

Stor skala. Østbyes film har flere likheter med Yann Arthus-Bertrands kinoaktuelle Human enn bare tittelen. I sin drøyt tre timer lange dokumentar lar den franske fotojournalisten og filmskaperen mennesker fra hele verden berette sine historier rett inn i kameralinsen, mot en nøytral, sort bakgrunn – riktignok i tettere og mer konsekvente nærbilder enn i den norske filmen. Også her er resultatet en dokumentarfilm som blir en slags appell til tilskuerens empati og medmenneskelighet, samt en betraktning om menneskeheten generelt og betydningen av menneskelighet spesielt.
Omfanget er dog betraktelig større i Arthus-Bertrands film, som er et prosjekt av en helt annen skala. Visstnok skal hele 2020 mennesker ha blitt intervjuet til denne filmen, samtlige stilt samme spørsmål, i løpet av en opptaksperiode som strakk over mer enn to år og 60 forskjellige land. Til tross for at filmen med sin lange spilletid inneholder svært mange mennesker, må dette bety at en enorm mengde materiale har blitt utelatt i den endelige kinofilmversjonen.

Multimediaprosjekt. Human er imidlertid også et multimediaprosjekt, hvor kortere så vel som lengre versjoner distribueres digitalt. Faktisk finnes den tilgjengelig gratis på YouTube i en utvidet versjon, fordelt på tre avsnitt på rundt halvannen time hver.
Det usedvanlig ambisiøse prosjektet er produsert av de idealistiske organisasjonene Bettencourt Schueller Foundation, som også har stått for finansieringen, og GoodPlanet Foundation. Human tilbys i ulike former for ikke-kommersiell distribusjon, i tillegg til ordinær kinolansering. I tråd med dette ble filmen vist for FNs generalforsamling i New York i september, parallelt med dens internasjonale premiere på filmfestivalen i Venezia. Filmversjonen vant hovedprisen på dokumentarfestivalen Eurodok på Cinemateket i Oslo forrige måned, og har før dette blitt vist på Bergen internasjonale filmfestival her hjemme, før den nå settes opp i ordinær kinodistribusjon i slutten av april.

Fugleperspektiv. Intervjuekvensene i Human brytes jevnlig opp av bilder som også i mer konkret forstand viser verden og menneskeheten fra et fugleperspektiv, og som fungerer som en slags kapittelinndelinger i filmen.
Arthus-Bertrand er en dreven luftfotograf, og de panorerende flyfotosekvensene filmet over hele kloden er nærmest pustberøvende praktfulle. Til dels får man følelsen av at disse bildene følger en utviklingskurve fra det naturlige til det menneskeskapte, selv om dette ikke er helt konsekvent gjennomført.
I likhet med landskapsbildene er også de ulike portrettfotoene av intervjuobjektene påfallende vakre, i all sin menneskelige mangfoldighet. Her er personer fra alle verdensdeler, som med blikket direkte i kameraet deler sine historier på sine mange språk – uten at vi gis noen mer konkrete opplysninger om hvem de er eller hvor de kommer fra. Slik tvinges vi til kun å forholde oss til ansiktene deres, og hva de faktisk forteller oss.

Gripende mangfold. Intervjuene favner om så mangt, men man merker likevel at de til en viss grad er tematisk inndelt. Ifølge filmskaperen har han valgt fattigdom, krig, immigrasjon og homofobi som filmens hovedtemaer, og med dette foretatt noen valg og lagt noen føringer. Ikke desto mindre lar han intervjuobjektene få uttrykke alt som sies i filmen, uten selv å legge til noen fortellerstemme eller å la oss få høre spørsmålene de har blitt stilt.
Ut av dette kommer noen særdeles gripende øyeblikk, fra en nokså mørk innledning hvor folk snakker om sine erfaringer med krig, drap og sågar folkemord.
De mange sterke førstepersonsberetningene inkluderer blant mye annet en mann som har fått et bedre liv etter han ble handicappet, og en annen som har oppdaget hva kjærlighet er i møte med pårørende til mennesker han selv har drept. En eldre, jødisk kvinne forteller om hvordan hun ble reddet som lite barn under andre verdenskrig av en tysk soldat. En palestinsk mann forteller om hvordan hans unge datter ble et uskyldig offer for konflikten med Israel, for deretter å forklare at det ikke er hans rett å skulle hevne henne. En kvinne forteller om å måtte livnære seg og familien sin gjennom prostitusjon, en annen om hvordan det er å bli gammel uten å ha stiftet familie. Vi får høre om sult, fattigdom og liv på flukt – men også om forelskelse, samhold og livsglede, fra et svært rikt utvalg mennesker: unge og gamle, fra mange ulike sosiale sjikt og kulturer, og med et mangfold av små og store erfaringer.

Det må da finnes politisk kraft i medfølelse, om folk helt opp på ministernivå uttrykker frykt for godhetens angivelige tyranni?

Skjebnefellesskap. Luftfotoene som deler inn de ulike bolkene med intervjuer, er på sin side akkompagnert av mektig og stemningsfull musikk, som også er hentet fra ulike deler av kloden. Gitt vårt nabolands evne til å markere seg på den internasjonale musikkscenen er det kanskje ikke så overraskende at en av disse er sunget på svensk, men de patriotisk anlagte kan i det minste trøste seg med at Norge er representert gjennom bilder fra Svalbard. Men nå er jeg ikke bare flåsete, jeg har endatil beveget meg ut i smålige sammenligninger som på et vis strider mot filmens budskap om enhet i skjebnefellesskap, og i vår delte menneskelighet.
De storslåtte panoramabildene skaper videre en effektfull kontrast til de langt mer nedstrippede og intime intervjuene, som igjen kan ses som en kontrast mellom det kollektive og det individuelle. Men i sin mangfoldighet og variasjon skaper også intervjuene en form for høyere enhet, hvor visse fellestrekk går igjen, og hvor menneskeheten portretteres nettopp som et kollektiv. Og slik lar filmen oss på et vis se menneskeheten i øynene.

Mektig. Som det fremgår, er det vanskelig å ikke ty til store ord når man skriver om denne filmen. Men så er den da også en særdeles vakker og mektig filmopplevelse, som i tillegg må sies å være ganske så unik – til tross for at den altså deler mer enn bare sin tittel med en norsk kortfilm fra 2009.
Som kinoopplevelse blir Human nesten utmattende, da man igjennom alle disse fortellingene og menneskemøtene tas igjennom et nokså bredt spekter av  følelser. Men dette får etter hvert også en viss rensende effekt hos tilskueren, som neppe blir like sterk om man ser den stykkevis og digitalt. I tillegg til at den sett i helhet nærmest uunngåelig skaper refleksjon om hva som egentlig er vesentlig her i livet.

Empatiens kraft. Human kan muligens sies å være litt «new age»-naivistisk, i tillegg et slikt prosjekt står i en viss fare for å tippe over i såkalt elendighetspornografi – hvor vi som publikummere får en tilfredsstillelse av følelsene de hjerteskjærende beretningene vekker i oss. Dette veies imidlertid opp av at portrettene i sin stilmessige nøkternhet er preget av verdighet fremfor sentimentalitet, samt at de påkaller en form for empati som igjen kan skape en genuin vilje til forandring. For det må da finnes politisk kraft i medfølelse, om folk helt opp på ministernivå – som for øvrig hadde hatt svært godt av å se denne filmen – uttrykker frykt for godhetens angivelige tyranni?
Human er et i sannhet humanistisk filmprosjekt, som i all sin gigantomane enkelhet bringer oss litt nærmere hverandre. Og det er ingen liten bragd.

Human har norsk kinopremiere 29. april.

---
DEL