Å redusere verdenshistorien til Gini-koeffisienter

Et annet eksempel på historieskriving.
David Graeber
Graeber er professor i antropologi ved London School of Economics.
Email: davidgraeber@gmail.com
Publisert: 01.10.2018

Teksten er skrevet av David Graeber sammen med David Wengrow / Eurozine

La oss se nærmere på Ian Morris’ bok Foragers, Farmers, and Fossil Fuels: How Human Values Evolve. Her forsøker Morris å sette arkeologiske, historiske og antropologiske funn i dialog med arbeidet til økonomer, som for eksempel Thomas Pikettys teorier om ulikhetens årsaker i den moderne verden eller sir Tony Atkinsons mer praktisk orienterte Inequeality: What can be Done?.

Menneskehistoriens «dype tid», meddeler Morris, har noe viktig å fortelle oss om disse spørsmålene – men bare hvis vi etablerer en uniform målemetode for ulikhet som kan brukes over hele det historiske spennet. Dette gjør han ved å oversette «verdiene» til istidens jeger- og sankersamfunn og de neolittiske jordbrukerne til begreper som brukes av vår tids økonomer, for så å anvende disse til å stadfeste Gini-koeffisienter eller formelle ulikhetsrangering.  Morris har et helt og holdent materialistisk perspektiv. Han skiller menneskehistorien inn i de tre store F-ene fra bokens tittel, avhengig av hvordan mennesker produserer varme. Alle samfunn, hevder han, har et «optimalt» nivå av sosial ulikhet som henger sammen med samfunnets dominerende metode for energiutvinning.

Morris gir oss faktiske tall, kvantifiserte forhistoriske inntekter i amerikanske dollar festet til valutanivåene fra 1990, i en artikkel for The New York Times i 2015. Også han antar at jegerne og sankerne som levde i siste istid stort sett samlet seg i små grupper. Forbruket deres var svært lavt, tilsvarende cirka 1 dollar og 10 cent om dagen, og dermed nøt de en Gini-koeffisient på om lag 0,25 – altså omtrent så lavt som nivået kan bli – siden det var lite overskudd eller kapital en potensiell elite kunne kapre til seg. Jordbrukssamfunn – og for Morris inkluderer dette alt fra den 9000 år gamle neolittiske landsbyen Çatalhöyük til Kublai Khans Kina til Frankrike under Louis XIV – var mer befolkningsrike og velstående, hadde et gjennomsnittlig forbruk på mellom 1,50 og 2,20 dollar om dagen per person og kunne samle opp et overskudd av ressurser. Men de fleste jobbet også hardere, og under verre kår, og dermed hadde jordbrukssamfunn ofte en mye større grad av sosial ulikhet.

Fossilbaserte samfunn skulle egentlig ha forandret dette ved å frigjøre oss fra slitet ved fysisk arbeid, og dermed gitt oss mer rimelige Gini-koeffisienter som ligger tettere opp mot likhetsnivået til våre forhistoriske jeger- og sankerslektninger. Og en stund så det ut som om dette var i ferd med å skje, men av en eller annen grunn (som Morris ikke helt begriper) har vårt moderne samfunn reversert til at verdens rikdom ligger i hendene til en ørliten global elite.

La oss nå fokusere på et tall: den paleolittiske inntekten på 1,10 dollar per dag. Nøyaktig hvor kommer det tallet fra? Antakeligvis har kalkuleringene noe å gjøre med kalorinivået i det daglige matinntaket. Men hvis vi nå sammenlikner dette med en moderne dagsinntekt, ville vi ikke også måtte ta med i beregningen alt det de paleolittiske jeger- og sankerfolkene fikk gratis, som vi i dag må betale for: gratis sikkerhet, gratis konfliktløsning, gratis grunnutdanning, gratis eldreomsorg, gratis medisin, for ikke å snakke om kostnadene på underholdning, musikk, historiefortelling og religiøse tjenester? 

Også når det kommer til mat, må vi tenke på kvaliteten: Vi snakker tross alt om 100 prosent økologiske, frittgående produkter skylt ned med det reneste kildevannet du kan tenke deg. Mye av dagens inntekter går til boliglån- og leieutgifter, men se for deg prisen på en prima campingplass i de paleolittiske områdene langs Dordogne- eller Vézère-elven. For ikke å snakke om de flotte kveldskursene i naturalistisk hulemaling og elfenbeinsskjæring – og tenk på alle de eksklusive pelskåpene. Dette må da koste betraktelig mer enn 1,10 dollar dagen, selv i dollarkursen fra 1990. Det er ikke uten grunn at Marshall Sahlins kalte jeger- og sankermenneskene «det første velstående samfunnet». Et slikt liv i dag ville ikke ha vært billig.

Nå tøyser vi litt, men det er på en måte poenget vårt. Hvis man reduserer verdenshistorien til Gini-koeffisienter, vil det nødvendigvis resultere i tullball. Og dystre utsikter. Morris mener i hvert fall at noe er galt med vår tids galopperende økninger i global ulikhet. I kontrast har historikeren Walter Scheidel brukt Piketty-inspirerte lesninger av menneskets historie til å nå sin mest deprimerende konklusjon i boken The Great Leveler: Violence and the History of Inequeality from the Stone Age to the Twenty-First Century fra 2017 når han sier at vi ikke kan gjøre noe med ulikheten i verden. Sivilisasjoner overgir alltid makten til en liten elite som tar til seg en stadig større del av kaka. 

Det eneste som har lyktes med å felle dem, er katastrofale hendelser som krig, pest, lidelse og død. Halvhjertede tiltak fungerer ikke. Så, hvis du ikke vil gå tilbake til å bo i en hule eller dø i en atomkrig (som kanskje også resulterer i at overlevende må bo i huler), blir du bare nødt til å finne deg i at folk som Warren Buffett og Bill Gates eksisterer. 

Gratis prøve
Kommentarer