Å redde en rosa delfin

Dokumentaren A River Below tar deg med til Amazonasfloden for å møte den utrydningstruede rosa elvedelfinen, og inviterer til refleksjon rundt kapitalisme, markedskrefter og rovdrift på naturen.
Bianca-Olivia Nita
Nita er freelance journalist og kritiker for Ny Tid.
Email: olivianita@outlook.com
Publisert: 01.11.2018

A River Below

Mark Grieco

Nederland

A River Below er en film om et utrydningstruet, fantastisk dyr fra Amazonas: den rosa elvedelfinen. Filmen handler også om bildenes makt i vår verden. Utforskningen av disse temaene blir en mektig illustrasjon av at alt må ses i sammenheng; det er et nettverk av forhold – helt ned på mikronivå – som fører til miljøproblemer over hele verden. A River Below er en tankevekker, da den synliggjør årsakssammenhenger og hvorfor det er så komplisert å løse miljøproblemene.

Du får kanskje aldri anledning til å se en rosa elvedelfin. Det nydelige og intelligente pattedyret i Amazonasfloden brukes som agn for en flyndreliknende bunnfisk som heter piracatinga, en fisk som er populær og som selger godt. Bunnfiskens popularitet får hele fiskerisamfunn til å fange og drepe delfinen for å bruke den som agn, noe som er velkjent, men i stor grad oversett.

Så hva skal til for å endre tingenes tilstand og gi delfinen en sjanse til å overleve? Dette spørsmålet blir utforsket ved hjelp av en vitenskapsmann som er glad i delfiner, en karismatisk tv-personlighet, og et lokalt fiskerisamfunn som livnærer seg av å fiske piracatinga. Disse menneskene er svært ulike og drives av forskjellige motiver, men de knyttes sammen av sitt forhold til den rosa elvedelfinen.

Dyrevern

Kjærlighet og vitenskap synes ikke å være nok til å redde delfinen. Forskeren Fer-
nando Trujillo støtter seg til begge deler; han har forsket på delfinene i Amazonas i mange år, og mener at de er de flinkeste, mest intelligente og karismatiske pattedyrene i verden. De er «folk som oss, men under vann», sier han. I mange år har han advart om at barn i Colombia blir forgiftet av å spise piracatingaen, siden fisken – som er årsaken til at delfinene jaktes på – inneholder mye kvikksølv. Men i stedet for at advarslene dempet etterspørselen etter piracatinga, førte de til reaksjoner fra en fiskerisektor som følte seg truet: Trujillo mottok dødstrusler, mens salget av piracatinga fortsatte som før.

A River Below inviterer til refleksjon rundt «dem» og «oss».

I Brasil brukte Richard Rasmussen andre midler for å hjelpe delfinene: Rasmussen er biolog, og en karismatisk og populær programleder i National Geographic-programmet Mundo Selvagem – en tv-vennlig utforskning av villmark. Han har en eksplosiv personlighet og er tydelig vant til å være foran kameraet. Kjærlighet til naturen og sans for økonomien i det tabloide er viktige drivkrefter i ham, og det er vanskelig å skille mellom hans tv-personlighet og hans «ekte» jeg. Likevel fungerer Rasmussens hjelpemidler bedre enn Trujillos: I 2014 ba han noen fiskere vise ham hvordan de fanger delfinene om natten – og filmet prosessen. Selv om han hadde lovet ikke å vise opptakene offentlig, ble de kringkastet i et program som het Fantástico, med et publikum på om lag 20 millioner.

Komplekst

Rasmussens opptak hadde en helt annen virkning enn Trujillos advarsler: Å se en video der en delfin blir fanget og slaktet midt på natten – og som viser at det var en hunn-delfin med en bitte liten delfin inni seg – førte til en raseribølge som var så mektig at den brasilianske regjeringen forbød fisking av piracatinga umiddelbart. Over natten ble det slutt på en praksis som regjeringen lenge hadde lukket øynene for; loven ble iverksatt med stor besluttsomhet.

Handlet Rasmussen etisk korrekt? Kanskje ikke. Var det effektivt? Definitivt. Filmskaperne ser nærmere på den etiske siden ved «å få ting gjort for enhver pris», selv om målet er aldri så edelmodig og viktig. Og det hele tar en ny vending når det blir klart at fiskerne som ble filmet, mistet inntektskilden sin og begynte å motta dødstrusler fra andre fiskerlandsbyer.

Rasmussens reaksjon da han blir kjent med konsekvensene de kringkastede opptakene har hatt for fiskerne, er overraskende, og balanserer på den smale grensen mellom medlidenhet og skadekontroll. Det denne hendelsen peker på, er at bevaring er en luksus for de økonomisk sårbare. Det er så altfor lett å bebreide dem, og bare dem, selv om ting er så mye mer komplisert når det kommer til stykket.

Det vi står igjen med mot slutten av A River Below, er noen viktige spørsmål og en invitasjon til refleksjon rundt «dem» og «oss». Hvordan påvirker vi – hver enkelt av oss – naturen, og hva gjør vi for å skape forandring? Hvordan ble det slik at hele samfunn er avhengige av jakt på truede arter for å overleve? Hvorfor har fakta og forskning tilsynelatende så lite makt over mennesker og politikk? Og hva kreves det av menneskeheten for at den virkelig skal endre sine vaner?

Kommentarer