Å plotte folk inn på kartet

Det tradisjonelle nomadefolket i Mongolia er i endring. Myndighetene plotter befolkningen inn på kart for å få grep om dem.

Foto: / AFP PHOTO / JOHANNES EISELE

 

Se for deg at du får levert en pakke til den helt korrekte kontorbygningen, parkeringsplassen, eller til og med sofaen du sitter i. Ganske bekvemt, eller hva? Dette kan bli mulig med det nye lokaliseringssystemet som er utviklet av what3words, et nystartet selskap i Storbritannia. I stedet for omstendelige GPS-koordinater gjør systemet deres det mulig å velge det 3×3 meter store arealet du (for øyeblikket) befinner deg på.

Dette er selvsagt utmerket dersom man for eksempel bestiller en pakke, men har tenkt å jobbe sent på kontoret. Eller enda bedre – det kan bli uunnværlig dersom man bor i et land der gatenavn er sjeldne, eller det finnes nomadestammer.

Det kommer ikke som noen overraskelse at Mongolia er det første landet som tar i bruk 3-wordssystemet for levering av post. Med litt over tre millioner innbyggere i et land  som er nesten halvparten så stort som hele EU (selv uten England), var det i mange år en utfordring å få levert post fra myndighetene til befolkningen.

Å gjøre det lettere for innbyggerne å få offentlige dokumenter, åpne bankkonto eller starte en bedrift er ikke den eneste grunnen til at (det 100 prosent statseide) Mongolia Post betaler hva What3words forlanger for å nå borgerne i landet ved hjelp av 3-wordsystemet.

Når du tenker på Mongolia, ser du kanskje for deg store stepper eller ridende barn som gjeter reinflokker. Eller kanskje fargerikt interiør i de typiske runde ettromsteltene (jurt eller ger) de gjerne bor i.

Dette har vært det dominerende bildet av dette store landet med relativt få innbyggere, men i årenes løp har mange mennesker flyttet til hovedstaden Ulan Bator. Mellom 2010 og 2015 flyttet i gjennomsnitt 2,78 prosent av befolkningen årlig. Det er over 10 prosent av den totale befolkningen på bare fem år.

Gruvearbeidere. Nå lever forbløffende 72 prosent av dette historiske nomadefolket i urbane områder. Over 1,3 millioner mennesker bor i Ulan Bator, noen i hus, andre i sine tradisjonelle jurter i utkanten av byen. Ifølge FNs utviklingsprogram er dette en stor forandring siden 1950-årene, da bare 20 prosent levde i urbane strøk. «Den kraftige veksten i hovedstaden har skjedd uten planlegging, og den raske migrasjonen har ført til mange utfordringer, som arbeidsløshet, trafikkaos, luftforurensning og utvidelse av ger-områdene.»

Likevel – det er nettopp utdannelse og arbeid som har fått folk til å flytte til storbyen, ifølge en rapport fra Development Progress. Tradisjonelt har det vært lite behov for videregående utdanning i Mongolia, men etter at det har blitt oppdaget mange mineraler i berggrunnen, blant annet olje, kull, molybden, tungsten, fosfater, nikkel, sink, fluor, gull, sølv og jern, trenger regjeringen arbeidskraft i gruvene. Det krever en mer utdannet befolkning.

Industrien står for 34 prosent av landets bruttonasjonalprodukt. Og når 21 prosent av folket lever under fattigdomsgrensen (2014), er det håpet om en bedre fremtid for barna som driver folk vekk fra nomadelivet.

Det har skjedd forbedringer i utdanningssystemet, men manglende kompetanse i arbeidsstyrken er fremdeles et problem for de i hovedsak utenlandske gruveselskapene, ifølge Development Progress.

Behovet for skolerte gruvearbeidere krever i sin tur en forbedret skatteinnkreving. Nettopp dét har myndighetene i Mongolia fått til, bekrefter en rapport fra Verdensbanken (2009). «Forbedringer av skatteadministrasjonen har ført til mer effektiv skatteinnkreving og høyere skatteinntekter.»

Nå lever forbløffende 72 prosent av dette historiske nomadefolket i urbane områder.

Grep om befolkningen. I lys av dette er det lett å forstå den mongolske regjeringens beslutning om å benytte 3-wordsystemet. For å si det enkelt: Hvis du kan finne innbyggerne dine, er det lettere å skattlegge dem, bruke pengene til å forbedre utdanningen og trekke til seg flere utenlandske gruveselskaper.

Bedre utdanning og økt velstand er bra for en fattig befolkning. Det er også en stor fordel for landet. Å optimalisere landets inntekter kan bare skje dersom folk styres mot jobber i gruveindustrien.

Ettersom gruveselskapene har klaget over mangelen på arbeidere med spesifikk kompetanse, er regjeringen nødt til å sikte den vesle befolkningen på tre millioner inn mot nettopp slike jobber. Og nomader har vansker med å få en ni-til-fire-jobb.

Å plotte folk inn på kart er en måte å få grep om befolkningen på, og øke tallet på arbeidere med ønsket kompetanse. I mange land ble kart innført først når det var utviklet et betydelig marked, som James C. Scott forklarer i boken Seeing Like a State.

«Landkart generelt og eiendomskart spesielt er beregnet på å gjøre den lokale situasjonen tydelig for en utenforstående. For rent lokale formål er eiendomskart overflødig. Alle visste for eksempel hvem som eide beitelandet ved elva, verdien på fôret det ga, og de føydale avgiftene som fulgte med. Det var ikke behov for å kjenne til de nøyaktige dimensjonene. […] Men et ordentlig kart ser ut til å ha blitt tatt i bruk særlig når et livlig eiendomsmarked utviklet seg.»

Å kartlegge land og befolkning øker kontrollen og potensialet for passende skattlegging fra statens side. Scott understreker at disse forbedrede statlige funksjonene bare vil tjene befolkningen dersom det blir tatt hensyn til deres synspunkter. Det vil dessuten bli stadig vanskeligere å opprettholde en nomadisk livsstil uten statlig støtte. Dette skyldes at ørkenspredning og gruveaktiviteter reduserer beitelandet som brukes av nomadene i Mongolia, og de trenger hjelp til å motvirke skadevirkningene.

Leve videre. Store infrastrukturprosjekter vil ytterligere begrense tilgjengelige landområder og mulighetene til flytte rundt med store kvegflokker. Prøv å se for deg hvordan det vil være å krysse en hovedvei med reinflokken din mens lastebiler med mineraler dundrer forbi til stadighet.

Jeg håper den mongolske regjeringen vil ta hensyn til befolkningens synspunkter, og la den tradisjonelle livsstilen leve videre. Og til deg, kjære leser, kan jeg bare anbefale et besøk i Mongolia før nomadekulturen og de vidstrakte steppene er noe som tilhører fortiden.

---
DEL