Berlin: Judith Hermann regnes som en av Tysklands viktigste forfattere og stilister. Hun er født i 1970 i Berlin, hvor hun fremdeles bor og skriver. For sitt forfatterskap har hun mottatt en rekke priser, blant annet Kleist-prisen og Friedrich-Hölderlin-prisen. Da hun debuterte med Sommerhaus, später (1998), ble hun rost for å ta pulsen på en tid og en generasjon unge voksne i Berlin. Allikevel er det ikke det tidsspesifikke og stedbundne som gjør henne til en viktig forfatter. Snarere tvert imot.
Hermanns prosjekt befinner seg utenfor tiden og rommet. Samtidslitteratur, javisst; den er skapt i dag – men det er ikke som samfunnskritisk prosjekt at den er viktig. Det er ikke derfor hun skal leses; hun skal leses fordi hun er en forfatter som skriver liv, mennesker som lever i dag, som levde i går, og som i likhet med Judith Hermanns litteratur, kommer til å leve om tretti år, om femti år. Her er et befriende fravær av moralisering og belæring. Hermann er aktuell fordi hun skriver godt, sant og presist om å være. Hun får oss til å tenke og føle og stille spørsmål ved våre egne liv, våre medmenneskers liv og de valg vi tar. Hvorfor velger vi å glemme? Hvorfor velger vi å huske? Hun får oss å se på hverandre med et nytt blikk: et mildere blikk. Her finnes en respekt både for enkeltmennesket og for det kollektive, og den betydningen vi kan ha for hverandre den avgrensede tiden vi er her.
Håpefull tristesse. Lettipark (på norsk: Lettiparken), hennes femte bok, består av 17 kortere fortellinger. I hver fortelling finnes det flere.
Litt sol, litt regn, litt mat, litt død, først kaffe, og sånn går dagene, går livet. Det var det. Hos Judith Hermann går livet nesten umerkelig av sted. For til tross for at menneskene kan ha gjennomgått store forandringer, som gjerne har skjedd før selve handlingen begynner, fortalt i små glimt, sitter jeg ofte igjen med en følelse av stillstand, og at det er karakterene selv som søker denne. Ikke som resignasjon, men som trøst. Som om de vil holde det forgjengelige, selve tiden, fast, i noen ritualer, eller i noe tilsynelatende trivielt og enkelt: i glasset med melk, i samtalen over et kjøkkenbord eller på en trapp, i de siste kakesmulene på en tallerken – og så, mens de venter på at noe skal skje, skjer livet.
Hvem er den nærmeste? Det finnes en omsorg mellom karakterene i fortellingene: «Ikke vær for lenge oppe, fru Rubinstein. Og ikke gråt så mye. Gå tidlig til sengs. Søvn lindrer alt. Vi sees i morgen. I morgen kommer jeg igjen.»
En kvinne besøker en annen, eldre kvinne. Vasker huset hennes, støvsuger, serverer henne mat, koker te, skifter på sengen hennes. Uten å få en takk. Uten å få et blikk, et smil. Uten engang å like den eldre kvinnen – som sitter stumt og ser inn i fjernsynsapparatet og tar imot – kommer hun tilbake igjen og igjen, gjennom mange år, helt til den gamle dør. Hvorfor bruker hun store deler av sitt liv med et fremmed menneske? Hva bunner denne omsorgen i?
Livet endrer seg; den som skulle være der for alltid, er ikke der for alltid, den trofaste er ikke den trofaste, den eneste er ikke den eneste. Noe forblir allikevel det samme hos menneskene i disse fortellingene. Behovet for den andre. Behovet for å være viktig for noen. Jeg ser deg. Du ser meg. Det er alt. Det er nok.
Det viktigste for karakterene er ikke nødvendigvis å være den som får nærhet; her kan det like gjerne handle om den som trenger å gi for å skape mening i eget liv. Og den nærmeste er ofte ikke den vi skulle forvente. For hvem er våre nærmeste, og er det viktig hvem som har denne rollen, så lenge det finnes noen? Må den nærmeste være ens beste venn, ektefelle, kjæreste, mor, bror, elsker? I Lettipark er det den som er der i øyeblikket som betyr noe, og dét kan endre seg fort. Den som er nærmest i dag, kan være lengst vekk i morgen, men i dette ligger også vissheten om det motsatte, og i dét finnes trøsten: Hos Hermann er nærheten viktigere enn hvem som er den nære.
Dette øyeblikket er alt vi eier; denne timen, denne solen, dette regnet, denne gaten, skyggen av dette treet.
Den egentlige historien. En kjølig vinterdag. Vincent hjelper noen naboer med å bære kull inn i en stall. Innimellom drikker de kaffe og snakker. Vincent er fire år, og har akkurat mistet sin mor. Hun beskrives som «et levende bevis på at man kan dø av kjærlighet». Da hun ble forlatt av Vincents far, låste hun seg inne i seg selv – og så døde hun. Hvor lenge varer døden, spør Vincent faren når moren er borte. Handlet det ikke nettopp om kull? Poesien hos Judith Hermann inntreffer ofte der beskrivelser av det forgjengelige, det dagligdagse, brått møter en tanke, en idé, overganger så effektivt og elegant utført at de tidvis skaper en rystende effekt. Det handler om døden, det handler om kull. Hos Judith Hermann handler det nemlig også alltid om dét det handler om. Og de bærer kull. «Kull», som er første novelle, setter an tonen som fortsetter hele samlingen igjennom: Lite skjer på det ytre plan, men det finnes en historie utenfor historien, og denne historien kan streife innom et helt liv: I noen få setninger kan alt åpnes opp, og slik kastes skygger langt utover tekstens rammer, men aldri til forkleinelse for det lille. Hos Hermann er nemlig den lille historien også den store. Her-og-nå-historiene føles ofte like viktige som den eventuelle innsikten, enten det handler om kullbæring, om å spise kake, om å brette papirfly, om å gi den gamle damen en kopp te, om å lytte til et menneske du aldri skal treffe igjen. Dette øyeblikket er alt vi eier; denne timen, denne solen, dette regnet, denne gaten, skyggen av dette treet – og nettopp gjennom å skrive om det hverdagslige uten å nedvurdere det, skriver Hermann frem en omsorg for det helt alminnelige livet.
Å leve er nok. Det er som om hver tekst vil si: Det er bra nok, det er godt nok, livet ditt slik det er. Visst finnes angst, visst finnes sorg og skuffelser, men du kan ha det godt allikevel, det er lov. Drikk kaffen din, les avisen din, gå turen din, ta telefonen din, snakk om ingenting, for hva er «ingenting»? For deg er det kanskje alt.
Bokens utgis nå på norsk fra Pelikanen forlag.
