Å leve er nok

Judith Hermann: Lettipark. Fortellinger. S. Fischer Verlage, 2016

Med noen få setninger kan Judith Hermann streife innom et helt liv.

Hilde Lindset
Lindset er novelleforfatter. hilde.lindset@hotmail.com

Berlin: Judith Hermann regnes som en av Tysklands viktigste forfattere og stilister. Hun er født i 1970 i Berlin, hvor hun fremdeles bor og skriver. For sitt forfatterskap har hun mottatt en rekke priser, blant annet Kleist-prisen og Friedrich-Hölderlin-prisen. Da hun debuterte med Sommerhaus, später (1998), ble hun rost for å ta pulsen på en tid og en generasjon unge voksne i Berlin. Allikevel er det ikke det tidsspesifikke og stedbundne som gjør henne til en viktig forfatter. Snarere tvert imot.

Hermanns prosjekt befinner seg utenfor tiden og rommet. Samtidslitteratur, javisst; den er skapt i dag – men det er ikke som samfunnskritisk prosjekt at den er viktig. Det er ikke derfor hun skal leses; hun skal leses fordi hun er en forfatter som skriver liv, mennesker som lever i dag, som levde i går, og som i likhet med Judith Hermanns litteratur, kommer til å leve om tretti år, om femti år. Her er et befriende fravær av moralisering og belæring. Hermann er aktuell fordi hun skriver godt, sant og presist om å være. Hun får oss til å tenke og føle og stille spørsmål ved våre egne liv, våre medmenneskers liv og de valg vi tar. Hvorfor velger vi å glemme? Hvorfor velger vi å huske? Hun får oss å se på hverandre med et nytt blikk: et mildere blikk. Her finnes en respekt både for enkeltmennesket og for det kollektive, og den betydningen vi kan ha for hverandre den avgrensede tiden vi er her.

Håpefull tristesse. Lettipark (på norsk: Lettiparken), hennes femte bok, består av 17 kortere fortellinger. I hver fortelling finnes det flere.

© www.pelikanen.no/presse

Litt sol, litt regn, litt mat, litt død, først kaffe, og sånn går dagene, går livet. Det var det. Hos Judith Hermann går livet nesten umerkelig av sted. For til tross for at menneskene kan ha gjennomgått store forandringer, som gjerne har skjedd før selve handlingen begynner, fortalt i små glimt, sitter jeg ofte igjen med en følelse av stillstand, og at det er karakterene selv som søker denne. Ikke som resignasjon, men som trøst. Som om de vil holde det forgjengelige, selve tiden, fast, i noen ritualer, eller i noe tilsynelatende trivielt og enkelt: i glasset med melk, i samtalen over et kjøkkenbord eller på en trapp, i de siste kakesmulene på en tallerken – og så, mens de venter på at noe skal skje, skjer livet.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.