Å leve i økosystemet Jorden

Forestillingen om naturen som harmoniens kilde sitter dypt i den økologiske bevegelsen. Trenger vi nå nye fortellinger om arten vår skal overleve?

Erland Kiøsterud
Forfatter og essayist.
Email: ekio@online.no
Publisert: 01.11.2018

Intetanende om at en sulten krokodille lå i mudderet og ventet, kom den kjente australske økologen Val Plumwood en dag padlende i kano ned nasjonalparken Kakadus brede elv. Krokodillen gikk til angrep, veltet kanoen og fikk seg et jafs av henne. Da forsto Plumwood at hun, sett fra krokodillens perspektiv, kun var et stykke kjøtt, ren mat.

Behovene vi har, styrer forestillingene våre, også hvordan vi oppfatter vår plassering i økosystemet. Mange av oss lever i den tro at vi befinner oss på toppen av systemet. Det er feil. I et økosystem er alle avhengig av hverandre. Plumwood fikk seg en støkk, men fortsatte å forsvare artsmangfoldet livet ut.

Livet har sjel

Val Plumwoods inngang til økologien, i et Australia preget av den hvite, vestlige mannens dominans, var romantisk og feministisk: Naturen, dyrene og plantene ble utnyttet på samme måte som den australske arbeideren, kvinnen og urbefolkningen. Men frigjøring – og harmonisk samliv – var mulig. På tross av kunnskap om at naturen ikke er spesielt harmonisk, har drømmen om å leve i pakt med den forblitt en vesentlig impuls for den økologiske bevegelsen i Australia.

Arne Næss og økofilosofen Arne Johan Vetlesen har et naturromantisk utgangspunkt.

Også Freya Mathews, en annen australsk økofilosof med skarpe analyser av hvordan Vestens tenkning og naturovergrep har ført Jordens økosystem mot et vippepunkt, har en idealisert naturopplevelse som utgangspunkt for sin filosofi. Hennes beskrivelse av seg selv som syvåring, der hun en tidlig morgen, før de andre i huset har stått opp, tar ponnien sin og rir inn i en duggfrisk natur som er i ferd med å våkne til liv, gjør dette høyst forståelig. Mathews’ behov for å gjenoppleve barnets skjellsettende erfaring av å være så å si uformidlet i naturen, styrer også hennes løsning på problemet: Livet har sjel, alt er liv, og vi er alle en del av denne selvkommuniserende psyken, naturen: Det er med dette utgangspunktet vi må handle.

Økofilosofi

Forestillingen om naturen som harmoniens kilde sitter dypt i den økologiske bevegelsen, uansett hvor vi vender oss. For pioneren Arne Næss, hvis dypøkologi har satt markante spor i økologisk tenkning verden over, er det fjellblomstene rundt Tvergastein, hytta hvor han sitter og filosoferer 1500 hundre meter over havet, som blir bildet på livet som må vernes. I den sarte, hvitfiolette blomsten, der den vakker og sårbar klamrer seg fast under bergnabben, leser han livets utsatthet og forstår umiddelbart at alt liv har egenverdi og må beskyttes.

Også økofilosofen Arne Johan Vetlesen har et naturromantisk utgangspunkt. I sin bok The Denial of Nature tar han et beundringsverdig oppgjør med sine forbilder, Frankfurterskolens blinde rasjonalister, som ser på naturen som et dødt objekt til fri utnyttelse for mennesket. Et møte med en storfugl inne i skogen og samvær med sønnen på hytta skal bli impulsen som setter det hele i gang – erfaringen som fører til Vetlesens brudd med forgjengerne og til hans filosofiske vending; lenger inne i teksten skimter vi behovet for en dypere livstilknytning.

Bare i USA lever 180 000familier Off the Grid, i økologiske fellesskap.

Bakteppet for dette natursynet finner vi i romantikken og hos de store, banebrytende amerikanske naturvernforkjemperne John Muir (1838–1914) og Aldo Leopold (1887–1948), som lot seg inspirere av Henry David Thoreau og Ralph Waldo Emerson. Muir og Leopold så dypkontakt med naturen som løsningen på menneskets indre uro i møte med moderniteten. Med et dypt og livslangt engasjement for naturen, mot industriens og motorveienes ødeleggelser, forsvarte de dyrenes og menneskenes livsgrunnlag.

Det er ikke noe galt med dette. Alle nevnte tenkere – og mange flere kunne nevnes – har bidratt med uvurderlig inspirasjon til å ta vare på kloden, biotopen vi har arvet og som vi deler med alt levende. Den tidlige økologiske bevegelsen fødes så å si av lengselen etter å leve i harmonisk pakt med naturen, en metafysisk lengsel med røtter i menneskenes religiøse fortid. Også økologens varhet for det moderne samfunnets vold har hatt betydning.

Opplysningstid

Fra 1700-tallet og utover trer en ny kraft inn i den religiøst forankrede menneskekulturen – en kraft, et regime som langsomt skal bryte med forestillingen om naturen som gudegitt og harmonisk. Denne kraften er naturvitenskapen.


… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Gratis prøve
Kommentarer