Å lege moralske sår

Vi plikter å ta inn over oss de hjemvendte soldatenes krigserfaringer, uansett politisk ståsted, mener forfatter og filosof Nancy Sherman.

Nancy Sherman. Afterwar. Healing the Moral Wounds of Our Soldiers. Oxford University Press, 2015

Nancy Shermans bok Afterwar. Healing the Moral Wounds of Our Soldiers tar for seg de moralske og mellommenneskelige sidene ved hjemkomsten til amerikanske soldater som tjenestegjorde i Irak og Afghanistan. Sherman er filosof ved Georgetown University med antikkens etikk som spesialområde, og har også forelest i etikk ved United States Naval Academy i Annapolis, Maryland, som utdanner offiserer til den amerikanske marinen. Gjennom dette arbeidet har hun kommet i kontakt med en lang rekke veteraner og familiene deres. Afterwar forteller deres historier.

Distansering. «Thank you for your service» er standardfrasen som møter soldater når de vender tilbake til USA. Et uttrykk for takknemlighet, og avgjort bedre enn spissrotgangen og spyttklysene som ble Vietnam-veteranene til del da de igjen satte bena på amerikansk jord. Men likevel nokså tafatt. I likhet med de gule sløyfene som ble bundet rundt trær og lyktestolper da amerikanske soldater først ble sendt ut i krig for 14 år siden, blekner engasjementet fort. I stedet for å åpne en samtale om krigens pris og de ekstreme erfaringene som vanlige soldater tar med seg inn i hverdagen, er «thank you for your service» menigmanns måte å distansere seg fra krigens realiteter på. 2,6 millioner soldater har tjenestegjort i Irak og Afghanistan, de to lengste krigene i USAs historie. Det er mange, men samtidig under én prosent av USAs befolkning. «Vi har vært ute og kriget mens folk flest har vært ute og shoppet,» som en av Shermans informanter uttrykker det.

I kjølvannet. Hvilke plikter har sivilsamfunnet overfor soldatene som vender hjem? Hvilket ansvar har sivile samfunnsmedlemmer for å ta inn over seg de vanskelige fortellingene som soldatene har med seg, uavhengig av hvor de står politisk?
Etter at Michael Walzer ga ut Just and Unjust Wars i kjølvannet av Vietnamkrigen, har fokus vært på «jus ad bellum» – «rettferdig krig» – samt «jus in bello», eller «rettferdighet i krig». Når er det legitimt å ty til våpen? Hvilke regler gjelder for rettferdig krigføring når krigen først er et faktum? Shermans tema sorterer under kategorien «jus post bellum», eller «rettferdighet i kjølvannet av en krig». Denne merkelappen omfatter prinsipper for rettferdige krigsoppgjør, men kanskje vel så interessant er spørsmål som knytter seg til behandlingen av soldater som har tjenestegjort. Sherman mener at alle borgere har en plikt til å ta inn over seg konsekvensene av kriger som føres i deres navn, enten de støttet krigen eller ei. Det er vår fordømte plikt (Sherman sier «sacred duty») å hjelpe soldatene til å fordøye de inntrykkene de har hatt, og å innse krigens moralske kompleksitet. For ofte er det nettopp spørsmål om egne handlinger som volder veteranene de største kvaler. Var jeg ansvarlig for at bomben gikk av? Kunne jeg gjort mer for å beskytte mine underordnede? Mange holder dommedag over seg selv. Og dommen er ofte hard. Med ungdommens kullsviertro på høye idealer og prinsipper blir gjerne kontrasten til en innfløkt virkelighet stor. Kun de færreste føler at de har levd opp til de idealiserte forestillingene om militær dyd og heltemot som fikk dem til å verve seg. Mange føler skyld og skam, for å ha overlevd, eller for å ha sviktet andre. Mange føler sinne mot politikere og akademikere som diskuterer krig og intervensjon som om det var en intellektuell lek, uten noensinne å risikere noe som individer. Inkompetent ledelse, byråkratisk ondskap og krigens uklare mål legger sten til byrden. Denne ambivalensen, og gapet mellom soldatenes ekstreme erfaringer og sivilsamfunnets likegyldighet, gjør at veteranenes problemer forblir private. De lider av moralske sår – en indre konflikt mellom idealer og virkelighet som de ikke blir kvitt.

Skyld og skam. I boka møter vi Eduardo «Lalo» Panyagua, som vervet seg i 2008, og som ledet en avdeling på 35 US Marines og 15 afghanske soldater i Helmand-provinsen mens de amerikanske styrkene forberedte seg på opptrappingen av krigen mot slutten av 2009. Han var så vidt fylt 20 år. Under et tokt for å legge ut bakkesensorer måtte en av soldatene tre av på naturens vegne. Det ble det siste han gjorde. Området var fullt av bomber, og Lalo hadde advart soldatene gang på gang om at de måtte sikre området og passe på hvor de gikk hvis de skulle forlate de pansrede kjøretøyene. Men Korporal Justin Wilson, som kjørte i bilen foran, måtte virkelig på do. Han døde i Lalos armer. «Jeg holdt ham i hånden, og holdt rundt kroppen hans – beina var vekk.» Siden sanket Lalo sammen vennens kroppsdeler og puttet dem i det eneste han hadde for hånden – en søppelsekk. De måtte komme seg unna fort. «Jeg kunne ikke la følelsene ta overhånd. Jeg måtte bare plukke opp kroppsdelene.» I ettertid har han vært plaget av sterk skyldfølelse til tross for at han ikke kan klandres for det som skjedde.
Vi møter Major Jeffrey Hall, som tjenestegjorde i Irak. En hendelse i 2003 sitter fortsatt i ham. En irakisk familie på vei hjem fra kirken ble fanget i kryssilden mellom amerikanske soldater og et viktig mål. Moren og sønnen ble båret ut av bilen, men døde kort tid etter. Faren døde momentant. I etterkant ble Hall bedt om å finne de etterlatte for å gjøre opp for skaden. Men opplevelsen ble vond. Først ble ikke likene utlevert før de var gått i forråtnelse. Da Hall protesterte på at dødsattestene var stemplet med «enemy» – en fornærmelse – fikk han til svar at det var det de var. Og erstatningen for tapet av forsørgere og bil ble satt til 750 dollar. Hall ble kommandert til å levere konvolutten med pengene. Skammen brenner fortsatt.

Alle borgere har en plikt til å ta inn over seg konsekvensene av kriger som føres i deres navn, enten de støttet krigen eller ei.

Hjemkomstens problem. For hver av soldatene reiser krigen spørsmål om egne og andres handlinger, om lederskap, om de vurderinger som ble gjort, og om hva de burde gjort annerledes. Hva for slags menneske er jeg som begår slike feil, som ikke kan beskytte mine egne soldater eller behandle sivile ofre med den respekten de fortjener? Sherman mener at den beste terapien for soldatene er empatisk lytting, selvmedfølelse, og, i noen tilfeller, å tilgi seg selv. Først når handlinger settes inn i sin rette kontekst kan soldatene forstå at de ikke alltid kan beskytte alle, eller forutse hver eneste fare. Av og til er det begrenset hva man kan utrette, og noen prøvelser er rett og slett for store. I boken diskuterer Sherman ulike følelser gjennom historiene til soldater hun møter. De illustrerer skam, sinne, tillit og håp. Noen av følelsene forkludrer liv, andre peker fremover. Sherman har tidligere utgitt Stoic Warriors (2005) hvor hun tematiserer stoiske dyder som utholdenhet og følelsesmessig kontroll. Med utgangspunkt i historien til viseadmiral James Bond Stockdale, som overlevde sju og et halvt år med tortur i The Hanoi Hilton ved å gjenta den greske stoikeren Epiktets visdomsord, blottla hun den moderne krigerens ethos. Romersk stoisisme gjennomsyrer fortsatt idealene i den amerikanske hæren, selv om de færreste har lest Epiktet. Men det kan bli for mye stoisk selvkontroll. I Afterwar viser Sherman krigsmedaljens bakside, og de psykiske skadene soldatene tar med seg tilbake til det sivile liv. Tvil på egne og andres handlinger, og ikke minst en følelse av å ha kommet til kort i forhold til egne idealer, er vel så alvorlig som posttraumatisk stress og angstlidelser. Boken blir dermed et bilde på hjemkomstens problem: Nostos, slik den fremstilles i greske tragedier og heltedikt, er en vanskelig affære. Den blir ikke enklere ved at samfunnet snur seg bort.

Moralske sår. Hva så med menneskene i den andre enden, alle de hundre tusenvis av irakere og afghanere som er blitt drept, og alle de pakistanerne som fortsatt drepes av amerikanske droner? Uavhengig av hvilken holdning en har til Irak-krigen og krigen i Afghanistan, er det vanskelig å la være å føle sympati med Shermans informanter. Men at de moralske sårene kan gro før vi vet om ofrene var verdt det, er lite trolig. Derfor er det ikke vanskelig å se for seg at mange soldater vil klamre seg til illusjonen om at de har kjempet en rettferdig krig, til tross for dårlig lederskap. Da ISIS rykket frem i Irak var det nok mange Irak-veteraner som spurte seg om de hadde risikert livene sine for ingenting. Hittil har krigens arkitekter frikjent seg selv for ansvar. Bush og Cheney er fortsatt på frifot, og i England venter vi fortsatt på rapporten til Lord Chilcot om den britiske regjeringens rolle i opptakten til invasjonen av Irak i 2003. Høringene ble avsluttet i 2011, men siden den tid har en lang rekke utsettelser forhindret offentliggjøring. Å frigi rapporten rett før valget i 2015 ville være «upassende», hevdet Lord Wallace på vegne av regjeringen. I forordet til Shermans bok skriver generalløyntnant James M. Dubik: «Å kreve at soldater risikerer livene sine uten god grunn, er å bruke dem som gjenstander, og ikke som mennesker. Dette er kanskje den ultimate moralske skade, nok et uttrykk for krigens helvete.» Her gjenstår nok fortsatt den store samtalen.


Nielsen er førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Oxford, hvor hun er tilknyttet Somerville College.

karen.nielsen@philosophy.ox.ac.uk

---
DEL