Designing Disorder er resultatet av at arkitekten Pablo Sendra i 2009 leste boken The Uses of Disorder (1970) av sosiologen Richard Sennett. Han baserer seg på bokens ideer om et «uordnet, ustabilt og direkte sosialt liv» med urbane designeksperimenter i områder der det ikke foregår spontane aktiviteter og sosiale interaksjoner.
Bokens forslag om et mer sosialt storbyliv egner seg kanskje ikke under pandemiens tid, der folk blir oppfordret til å opprettholde sosial distanse og tilbringe mest mulig tid hjemme, men i en verden uten korona-restriksjoner. Under lesningen lengter jeg enda mer etter det sosiale storbylivet, som før pandemien var en stor del av hverdagen min.
Et åpent system
Designing Disorder foreslår også et urbant design der mennesker kan være ute sammen, men alene. Dette forslaget er mer aktuelt og gir meg håp om en bedre fremtid der vi kan takle en ny pandemi bedre, uten at det går utover folkehelsen – fysisk og psykisk.
I bokens første del, «Civil Society», reflekterer Sennett over hvorfor han skrev The Uses of Disorder og hvilken betydning den har i dag, og han foreslår en åpen storby som kan frigjøre gjemte og glemte områder.
Gjerder og vegger oppmuntrer ikke til sosiale samlinger og aktiviteter.
Sivilsamfunnet bør respektere forskjellene hos mennesker slik at vi kan være frie til å være oss selv ute alene, mener Sennett. Avstanden mellom folks leiligheter og hus bør respekteres, siden det gjør samfunnet i en tett og mangfoldig storby sivilt – i motsetning til en landsby der alle kjenner alle.
Bygatene skaper ensomhet i den forstand at du kan være ute blant mengden, men samtidig trekke deg tilbake fra andre mennesker. Storbyen komprimerer mennesker sammen, tettheten gjør det også mulig for oss å være helt alene.
Jeg opplevelser ikke ensomhet når jeg er alene i leiligheten min, men når jeg sitter ved et tomannsbord på en kafé midt i en storby. Det er noe jeg har forstått under pandemien. Opplevelsen av å være anonym når jeg spankulerer ned gatene i Wien eller Oslo midt iblant folk, er noe jeg ser veldig frem til når samfunnet åpner helt opp igjen.
«Byene alle vil bo i, bør være rene og trygge, tilby offentlige tjenester, ha en god økonomi, gi kulturell stimuli og gjøre sitt beste for å helbrede samfunnets inndeling av rase, klasse og etnisitet», skriver Sennett og understreker at ingen byer i verden er slik. Vi bygger derimot byer ved å segregere funksjoner og homogenisere befolkningen – byer får ikke tid og rom til å utvikle seg. Vi operer med et lukket system fremfor å åpne opp for at fremmede får mulighet til å interagere med hverandre.
Det var forfatteren og urbanisten Jane Jacobs (1916–2006) som først introduserte ideen om et åpent system med porøse vegger, kanter som grenser, ufullstendige former og ikke-lineær utbygging. Byer bør bygges ut ifra de historiske hendelsene som finner sted der – det er en dynamisk prosess, der historien ikke kan planlegges. Derfor kan vi heller ikke planlegge byarkitekturen.
Et åpent system er avhengig av konflikter og dissonans for å kunne utvikle seg – i likhet med Darwins evolusjonsteori. Et miljø som er statisk i formen, er dødt. På samme måte som biologisk mangfold fôrer naturen og gir nødvendige ressurser til forandring, fôrer det fysiske og sosiale bymangfoldet arkitekturen. Men Darwins økologiske visjon er dessverre ikke en del av vår tids kapitalistiske byplanlegging.
«Uorden i orden»?
Bokens andre del, «Infrastructures for Disorder», utgjør to tredjedeler av boken og er skrevet av Sendra. Her konkretiserer han Sennetts tanker fra bokens første del og foreslår sosiale designeksperimenter som utnytter tomme byområder.
Sendra mener den urbane overflaten må forstås med utgangspunkt i hvordan de ulike elementene snakker med hverandre. Hvordan kommuniserer granittbakken med parken ved siden av? Han ønsker å inkludere lokalbefolkningen i prosessen med å utbygge arkitekturen. Han nevner for eksempel at lukkede og inngjerdede parker gjør at folk føler seg trygge, men at det samtidig skaper en atmosfære der man frykter det ukjente istedenfor å stille seg åpen overfor det. Gjerder og vegger oppmuntrer ikke til sosiale samlinger og aktiviteter. Mange nabolag har klare fysiske grenser som skaper psykiske grenser – som isolerer og segregerer befolkningen. Infrastrukturen påvirker oss ubevisst.
I tredje del «Unmaking and Making» diskuterer Sennett og Sendra, sammen med Leo Hollis, hvordan man kan skape en mer kollektiv infrastruktur. Hvordan kan byarkitektene konstruere «disorder in order»?
Boken sår frø i jorden, og så er det opp til arkitektene å finne veien til liv og bærekraftig utfoldelse.
