Å la ting ta tid

I en global økonomi manisk opptatt av effektivisering, gir østerrikske Nikolaus Geyrhalter oss tidkrevende portretter av mennesker som strever med å tilpasse seg en ny tid.

Endre Eidsaa Larsen

Underviser filmvitenskap på NTNU
Epost endreeid@gmail.com

Over the Years
Regi og foto: Nikolaus Geyrhalter

Man defineres av sitt arbeid. Er man arbeidsledig, defineres man av sin arbeidsledighet. I dokumentaren Over the Years møter vi en rekke østerrikere som må tilpasse seg et liv som arbeidsløse. Den over tre timer lange filmen gir oss ikke bare innsyn i konkrete skjebner i dagens Østerrike, men stiller også generelle spørsmål om arbeid og fritid, om eldre og nyere produksjonsforhold, og om livskvalitet kontra produksjonseffektivitet.

Filmen starter i Waldviertel, Østerrike, i 2004: Vi befinner oss på en tekstilfabrikk som lenge har vært døende. De få arbeiderne som er igjen, fremstår som iherdig på vei til sin egen spøkelsestilværelse. Det er som om fabrikklokalene er i ferd med å forlate dem, heller enn omvendt. Store totalbilder og en skarp direktelyd understreker stedets kalde tomhet og gir en sterk fornemmelse av at det tilhører en forgangen tid. Som formannen noe spøkefullt uttrykker det, har han drevet en nedlagt fabrikk i 36 år.

«Biler er alltid bedre enn tekstiler,» sier en av arbeiderne, som mener at venninnen har valgt en mer fremtidsrettet karrierevei. Verden har ikke lenger tid til håndlagde bleier. Etter Østerrikes inntreden i EU og åpningen av landets grenser, har den lokale tekstilfabrikken fått konkurranse i en verden der Pampers er den opplagte vinneren. En arbeider hevder at sansen for pris har erstattet sansen for kvalitet.

Ikke-psykologiserende. Fabrikken legges ned i løpet av året, og vi følger flere av de ansatte gjennom det neste tiåret. Hvordan takler de arbeidsledigheten? Har de funnet seg noen ny jobb? Hvordan er i tilfelle den nye jobben sammenliknet med den gamle? Hvordan er i det hele tatt livet blitt? Regissør Nikolaus Geyrhalter, som har regissert, produsert, skrevet og filmet mange kritikerroste dokumentarer siden 90-tallet, gir oss med Über die Jahre (Over the Years) en usentimental og ikke-psykologiserende observasjon av mennesker som må forlate sine gamle liv.

En tradisjonell problemstilling i portrettsjangeren er om man skal fremstille mennesker som privatpersoner eller som yrkesutøvere; en annen gjelder i hvilken grad man skal tolke menneskene man portretterer. Geyrhalter er forsiktig og relativt passiv bak kamera, og stiller svært generelle spørsmål. Disse avslører ikke så mye et bestemt perspektiv – det være seg moralsk, politisk eller personlig – som de legger opp til at de portrettertes distinkte personligheter, tilstedeværelse og kommunikasjonsstil skal komme til syne. Geyrhalter tegner samtidig opp en tydelig tolkningsramme der skillelinjen mellom privatperson og yrkesutøver utviskes. Spørsmålene hans, og totalbildene han velger – som hele tiden viser menneskene i omgivelsene som omslutter dem – gjør at vi først og fremst ser hans objekter i lys av arbeidsforholdene de lever under.

Verden har ikke lenger tid til håndlagde bleier.

Enten Geyrhalter tar for seg enkeltindivider eller familier, er han systematisk med hensyn til hvordan han fremstiller dem strengt innrammet av sitt miljø – et miljø de defineres ut i fra, men også behersker. I likhet med den kinesiske dokumentaristen Wang Bing (Three Sisters, 2012; Til Madness Do Us Part, 2014) unngår Geyrhalter å isolere sine hovedpersoner fra de omgivelsene de lever i; arbeidsplassen, hjemmet eller naturen trer frem som ubrytelige grunnvilkår og får en helt sentral plass i filmen. Hadde personene vandret ut av bildene, hadde det som sto igjen liknet på uforskjønnede landskapsmalerier.

«Tidstrykk». Men de står her altså, disse menneskene, og de står her lenge. De fleste av dem er ytterst fåmælte – men regissøren insisterer på sine langtrukne takninger – som uthever stillheten, pausene, positurerene og den usikre blikkretningen – som om tiden vil dra det mutte inn i et talende uttrykk. Det er som om både den lange tidsperioden opptakene foregår i, og disse dvelende sekvensene, vil sørge for at noe ved de portrettertes personlighet og leveforhold – noe viktig og underfundig – på et eller annet tidspunkt og på en eller annen måte vil avleire seg.

Geyrhalter synes å jobbe ut fra Andrej Tarkovskijs idé om et «tidstrykk» (time-pressure) i filmbildet. Tarkovskij mente at «tiden renner gjennom bildet på tross av – og ikke på grunn av – klippingen». «Klipping bringer sammen bilder som allerede er fylt med tid.» I Over the Years synes dette å være et ledende prinsipp. Hver og en av bildene er tunge av tid, som om de i seg selv blir eldre sammen med personene de avbilder.

Ett av de mest interessante møtene skjer med filmens langsomste person – et menneske med en spesielt tilbaketrukket væremåte. Møtene med ham stiller noen grunnleggende spørsmål om tiden vi lever i: det ene om den moderne «feilen» i å være asosial, og det andre om å være fornøyd med at ting tar tid. Denne mannen likte sitt arbeid på tekstilfabrikken, og ytrer tidlig bekymring over hvordan det vil gå med ham i et annet yrke. I det moderne arbeidslivet er sosiale ferdigheter viktig for å lykkes, og denne mannen definerer seg selv som asosial. Han tar hånd om moren sin, og bruker ellers dagene på hobbyer som å skrive ned tekstene til de 13 000 sangene han har i cd-samlingen. Han feller også trær som han benytter som ved, og kan bruke mer enn ti timer på ett av dem. Det handler ikke om lønnsomhet, svarer han på et spørsmål fra Geyrhalter; dette er noe han liker å gjøre. Dessuten: Å se veden brenne i peisen etterpå, etter alt slitet, gir en helt egen tilfredsstillelse.

Geyrhalter er ikke argumentativ, men med sin konsekvente fastholdelse av langsomhet avstedkommer den en stille kritikk av en moderne økonomi som presser ut det som ikke går kjapt unna. I vårt moderne, (post)industrielle samfunn mister vi noe av nærheten til materialene vi benytter og produktene vi forbruker. Og mister vi ikke muligens her, i det uendelige kravet om større effektivitet og bedre konkurranseevne, en menneskelig omstendelighet som gir tingene en viss vekt av tid og omtanke?

Hver og en av bildene er tunge av tid, som om de i seg selv blir eldre sammen med personene de avbilder.

De siste tiårene har Østerrike, et tradisjonsrikt industriland, gjennomgått store økonomiske endringer. Landet har slitt med underskudd på handelsbalansen og mange industriarbeidere har mistet jobben. Geyrhalter klarer å gi et verdig og medfølende uttrykk til de rammedes stille pågangsmot – deres utholdende og stedegne eksistens i en verden som i sin utrettelige jakt på tidsbesparelse presser ut det håndlagde og lokale.

Geyrhalters portrett er litt som mannen med trærne: Han går sakte frem – stiller seg utenfor kravet om effektivitet og finner der nærhet til og tidsmessig fylde ved sitt materiale, slik at resultatet preges av det gode strev.

Regissøren har selv uttalt at prosjektet, med sin langvarige innspillingsperiode, ikke ville blitt finanisert i dag. Østerrikes offentlige kringkaster ORF viste velvilje og utsatte fristen år etter år, fordi de hadde tro på at tiden ville øke filmens kvalitet. Noe å ta med seg i vår hjemlige filmpolitikk, som ikke tilrettelegger for å la filmskapere undersøke sine temaer over tid. Over the Years igangsetter tanker om hvordan tiden brukes, og hvordan samfunnet og yrkesroller organiserer vår tid.

Kontakt info@geyrhalterfilm.com for forespørsel om dvd-kjøp.


Eidsaa Larsen er filmkritiker i Ny Tid.
endreeid@gmail.com

---
DEL