Å la ting ta tid

I en global økonomi manisk opptatt av effektivisering, gir østerrikske Nikolaus Geyrhalter oss tidkrevende portretter av mennesker som strever med å tilpasse seg en ny tid.

Endre
Underviser filmvitenskap på NTNU Epost endreeid@gmail.com

Over the Years
Regi og foto: Nikolaus Geyrhalter

Man defineres av sitt arbeid. Er man arbeidsledig, defineres man av sin arbeidsledighet. I dokumentaren Over the Years møter vi en rekke østerrikere som må tilpasse seg et liv som arbeidsløse. Den over tre timer lange filmen gir oss ikke bare innsyn i konkrete skjebner i dagens Østerrike, men stiller også generelle spørsmål om arbeid og fritid, om eldre og nyere produksjonsforhold, og om livskvalitet kontra produksjonseffektivitet.

Filmen starter i Waldviertel, Østerrike, i 2004: Vi befinner oss på en tekstilfabrikk som lenge har vært døende. De få arbeiderne som er igjen, fremstår som iherdig på vei til sin egen spøkelsestilværelse. Det er som om fabrikklokalene er i ferd med å forlate dem, heller enn omvendt. Store totalbilder og en skarp direktelyd understreker stedets kalde tomhet og gir en sterk fornemmelse av at det tilhører en forgangen tid. Som formannen noe spøkefullt uttrykker det, har han drevet en nedlagt fabrikk i 36 år.

«Biler er alltid bedre enn tekstiler,» sier en av arbeiderne, som mener at venninnen har valgt en mer fremtidsrettet karrierevei. Verden har ikke lenger tid til håndlagde bleier. Etter Østerrikes inntreden i EU og åpningen av landets grenser, har den lokale tekstilfabrikken fått konkurranse i en verden der Pampers er den opplagte vinneren. En arbeider hevder at sansen for pris har erstattet sansen for kvalitet.

Ikke-psykologiserende. Fabrikken legges ned i løpet av året, og vi følger flere av de ansatte gjennom det neste tiåret. Hvordan takler de arbeidsledigheten? Har de funnet seg noen ny jobb? Hvordan er i tilfelle den nye jobben sammenliknet med den gamle? Hvordan er i det hele tatt livet blitt? Regissør Nikolaus Geyrhalter, som har regissert, produsert, skrevet og filmet mange kritikerroste dokumentarer siden 90-tallet, gir oss med Über die Jahre (Over the Years) en usentimental og ikke-psykologiserende observasjon av mennesker som må forlate sine gamle liv.

En tradisjonell problemstilling i portrettsjangeren er om man skal fremstille mennesker som privatpersoner eller som yrkesutøvere; en annen gjelder i hvilken grad man skal tolke menneskene man portretterer. Geyrhalter er forsiktig og relativt passiv bak kamera, og stiller svært generelle spørsmål. Disse avslører ikke så mye et bestemt perspektiv – det være seg moralsk, politisk eller personlig – som de legger opp til at de portrettertes distinkte personligheter, tilstedeværelse og kommunikasjonsstil skal komme til syne. Geyrhalter tegner samtidig opp en tydelig tolkningsramme der skillelinjen mellom privatperson og yrkesutøver utviskes. Spørsmålene hans, og totalbildene han velger – som hele tiden viser menneskene i omgivelsene som omslutter dem – gjør at vi først og fremst ser hans objekter i lys av arbeidsforholdene de lever under.

Verden har ikke lenger tid til håndlagde bleier.

Enten Geyrhalter tar for seg enkeltindivider eller familier, er han systematisk med hensyn til hvordan han fremstiller dem strengt innrammet av sitt miljø – et miljø de defineres ut i fra, men også behersker. I likhet med den kinesiske dokumentaristen Wang Bing (Three Sisters, 2012; Til Madness Do Us Part, 2014) unngår Geyrhalter å isolere sine hovedpersoner fra de omgivelsene de lever i; arbeidsplassen, hjemmet eller naturen trer frem som ubrytelige grunnvilkår og får en helt sentral plass i filmen. Hadde personene vandret ut av bildene, hadde det som sto igjen liknet på uforskjønnede landskapsmalerier.

«Tidstrykk». Men de står her altså, disse menneskene, og de står her lenge. De fleste av dem er ytterst fåmælte – men regissøren insisterer på sine langtrukne takninger – som uthever stillheten, pausene, positurerene og den usikre blikkretningen – som om tiden vil dra det mutte inn i et talende uttrykk. Det er som om både den lange tidsperioden opptakene foregår i, og disse dvelende sekvensene, vil sørge for at noe ved de portrettertes personlighet og leveforhold – noe viktig og underfundig – på et eller annet tidspunkt og på en eller annen måte vil avleire seg.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here