Abonnement 790/år eller 195/kvartal

Å kunne by på en positiv fremtidsvisjon

THOMAS HYLLAND ERIKSEN / NY TID bringer her ved sosialantropologen Thomas Hylland Eriksens bortgang et lengre essay om hans siste bok Det Umistelige – en bok som er både Jordnær og løfterik. Hans livsverk er en fullkommen illustrasjon av prinsippet om ‘individuasjon’: Du kan bare bli deg selv ved å forholde deg til et ‘vi’ – ved å samhandle med det kollektive.

Jeg husker en gang jeg kastet ut dreggen fra en liten båt ute mellom de ytterste skjær. Vannet var dypere enn noe sted jeg hadde prøvd å ankre opp tidligere, og tauet strømmet ut over ripa i en stadig villere fart. Mens jeg nervøst så på taukveilens om stadig ble mindre forsvant plutselig taustumpen med dreggen ned i dypet. Tauet i bøtta hadde to deler, og ingen hadde skjøtet dem sammen. Følelsen av å gripe etter den taustumpen i lufta, minner om følelsen da jeg fikk høre at Thoms Hylland Eriksen var død. Vi var midt i en setning, så å si, midt i en korrespondanse – midt i en lang tanketråd. Slik har også tusen andre av hans venner det, og den lange listen med takker og referanser i slutten av nettopp utgitte Det Umistelige vitner om alle samtalene.

Under en bok som denne ligger en vrimmel av tanketråder, et helt liv med forskning, observasjoner, intuisjoner og avveininger som gjør den til noe overpersonlig og nesten universelt. Samtidig bærer den hans unike preg. Thomas Hylland Eriksens livsverk blir en fullkommen illustrasjon av prinsippet om ‘individuasjon’, slik den franske filosofen Gilbert Simondon forsto det. Du kan bare bli deg selv ved å forholde deg til et ‘vi’, ved å samhandle med det kollektive. Det handler om å forhandle med historien, omgås naturens verden, bryte med språket og dets begrensninger – alt som har formet deg og som du kan være med på å forme. Boken handler om natur og kultur, om semiotikk og globalhistorie, og alt blir samtidig behandlet både som verdensproblemer og personlige, nesten intime problemstillinger. Boken er en kilde til undring og videre undersøkelse.

Ambivalens

Som sikkert mange andre har gjort, har jeg gått tilbake til gamle eposter og rekapitulert kontakten med Thomas, som var generøs i all sin korrespondanse. Brev fra Seychellene og Mauritius, fra Blindern og tverrfaglige konferanser rundt om i Europa – og innimellom og til sist, fra sykehuset. Lest sammen med boken, ser jeg hvordan den har blitt til og gradvis har vokst frem gjennom de siste årene. Følelsen av å fortvilet miste en taustump og gripe i tomme luften, blir i gjenlesningen av bok og brev erstattet av et rikt flettverk av levende tanketråder: noen av dem løse, slik bør det være. Men mange tråder er vevet inn i teksten, I de 400 sidene i Det umistelige – Fra global ensretting til nytt mangfold.

Svikter vi selve saken, ender det med en form for lek, en akademisk sandkasse der hver og en finner sin trygge plass i det ‘kulturelle stoffskiftet’.

Det ligger en spenning i denne undertittelen, en slags forpliktelse til å by på en positiv fremtidsvisjon. Jeg husker at jeg en gang leverte et essay som hadde en nokså entydig pessimistisk utgang, hvordan en av redaktørene litt betuttet kommenterte «men … du pleier jo alltid å komme med et håpefullt perspektiv på slutten!» Det å konkludere med noe løfterikt, og gjøre det på en troverdig måte, er en utfordring som presser seg frem for den som skriver om jordens og naturens tilstand i dag. Utfordringen blir ikke lettere for den som – slik Hylland Eriksen gjorde – også vil tematisere den kulturelle forflatningen og ensrettingen på verdensbasis. Finnes det noe som kjennetegner vår tid, er det ambivalens, skriver han. Og slike blandede følelser er nettopp det som må gjennomarbeides i et liv som også er en individuasjon – som våger seg på å være aktiv ikke bare i tidens debatter, men i kulturens brytninger. Det som er uavklaret og motsetningsfullt – og derfor levende og fullt av kreativt potensiale.

Klarhet og uklarhet

Det å feste noe til papiret betyr ikke at det er endegyldig, at svaret er funnet, selv om det ofte kan føles slik. Men når du uttaler deg om et tema – i denne bokens tilfelle tapet av biologisk og kulturelt mangfold i globaliseringens overopphetede fase – må du også prøve å ta stilling. En av diskusjonene fra epost-utvekslingen gjaldt klarhet og uklarhet. Mot svevende og metaforrike miljøtenkere som Bruno Latour, Anna Tsing og Donna Haraway står kritikerne, som forsvarer vitenskapelige kriterier om klarhet – slik som Jon Elster og den svenske antropologen Alf Hornborg, som var en nær samarbeidspartner for Hylland Eriksen.

Antropologen Alf Hornborg

Thomas sendte meg Hornborgs refsende kritikk av miljøhumaniora Dithering while the world burns: Anthropologists’ approaches to the Anthropocene (2017) – og innrømmet at han var ambivalent. For risikerer vi å ende opp med svevende utopier, poetiske anelser, uklare analogier og spekulasjon når vi gjør økologien til et tema for fri essayistikk? Svikter vi selve saken, ender det med en form for lek, en akademisk sandkasse der hver og en finner sin trygge plass i det ‘kulturelle stoffskiftet’ for å parafrasere filosofen Peter Wessel Zappfe – et stoffskifte der akutte verdensproblemer fordøyes og blir til underholdende sakprosa for skjønnånder? Det er en viktig kritikk, men å kaste ut både badevannet og babyen, kan ende med en avvisning av kreativitetens rolle, noe som blir absurd all den tid slaget om naturens fremtid finner sted i kulturens aktive forvandlingsprosess. Motsetningen er egnet til å skape videre ambivalens og i verste fall mer uproduktiv akademisk kiving. ‘Dithering’: Forfjamselse, kaving og nøling. Så hva skal man si?

‘Pluriversitetet’

I Det Umistelige ender Hylland Eriksen opp med å fiksjonalisere det vi må anta er hans egne blandede følelser overfor kreativ miljøfilosofi. I et av bokens små skjønnlitterære partier, handler det om akademiske kolleger på som møtes på Stellenbosch Institute for Advanced Research i Sør-Afrika. Her oppstår det en opphetet diskusjon mellom den mer rasjonalistiske antropologen Tommy, et tynt forkledt alter ego, og litteraturviteren Serenity. Tvisten gjelder Anna Tsings originale miljøbok The Mushroom at the End of The World. Tommy er fascinert og imponert, men også irritert og ambivalent til bokens viltvoksende assosiasjonskjeder. Serenity elsker den, og synes all motstand mot den frie vestkystprosaen fra hennes Santa Cruz-universitet er stivsinnet. Tsing heier på ‘pluriversitetet’, en ny og radikal tverrfaglighet.

I antropocen, tidsalderen der mennesket har blitt en global naturkraft, forandrer selvsagt også antropologien seg. En viktig del av Hylland Eriksens kreative brytning med kulturarven var visjonen om at antropologien kunne være – om ikke et universalfag – så et tverrrfaglig møtested. Når det kommer til metaforisk tenkning, er noe av Hylland Eriksens løsning å la metaforer være metaforer, og benytte seg av en billedlig tenkning på en uttalt leken, til og med på en spøkefull måte. Men tematikken krever samtidig nøkternhet og jordnærhet. Det å stikke fingeren i jorden betyr vitenskapelig sett å forholde seg til empirien og til dels også til sunn fornuft. Er alt mangfold bra? Nei, for kloakkutslipp gir bakteriemangfold trenger eksempelvis ikke å være av det gode. Og import av mengder av nye arter og ny kultur kan føre til økologiske og kulturelle forstyrrelser og tap av mangfold i neste omgang. Tenk på introduksjonen av kanin og rev i Australia.

Men er import av nye kulturelementer og nye arter ofte skadelig? Langt i fra, for det kan også føre til berikelse og både natur og kultur er i forandring. Det å overbeskytte kulturer og naturområder kan føre til stagnasjon. Denne dialektikken gir også en sunn motstand til de mest pessimistiske fremtidsperspektivene, situasjonsbeskrivelser vi bare kjenner alt for godt – der alle tendenser peker mot monokulturer, kulturell forflatning, erosjon og utarming. Hvis alt kulturelt og biologisk mangfold går tapt, mister vi også mulige fremtider – og forfallet blir identisk med fremtiden. Der alt som stikker seg ut eller er fremragende og enestående kollapser, visner og smuldrer bort.

Det gjaldt å nærme seg en utvidet forståelse av nåtiden som strekker seg inn i fortid og fremtid – i det lange nå.

Hylland Eriksen var en virkelig global tenker, og a propos de stadig større skogbrannene kunne han oppgitt sukke over norske medier og deres «ingen nordmenn kom til skade»-perspektiv på ulike klimakatastrofer. Tendensen til å snevre inn perspektivet er høyst menneskelig, og grunnene til å blokkere utsynet til fjernere steder og tider kan være mange. Men for ham gjaldt det å nærme seg en utvidet forståelse av nåtiden som strekker seg inn i fortid og fremtid – i det lange nå. Tidsdimensjonen er ikke et nåtidspunkt, men en tidshorisont.

Siden Hylland Eriksen nettopp ikke nøyde seg med å skrive en ensidig elendighetsrapport, er bokens siste del avgjørende. Her viser han at det å være ambivalent i forhold til fremtiden, i det minste innebærer å være halvt håpefull. Innimellom alle eksemplene på forfall og utjevning, ser han etter steder der et nytt mangfold spirer frem. Noe løfterikt. Det er verdt å merke seg at det å «avgi et løfte» har samme opphav som den oppadgående bevegelsen gi noe et løft. Det løfterike er oppløftende og det å finne, dyrke og avle frem slike tendenser er å inngå en uuttalt avtale med fremtidige mennesker, kanskje også dyr, som vi ikke kjenner. Avtemmingen av naturområder, altså steder der vi går fra overforvalting og utbygging til en natur som fritt gror til og fornyer seg er en slik tendens. Siden «rewilding» først ble et utbredt slagord på begynnelsen av vårt årtusen, har initiativene vokst og blitt til nettopp en løfterik og oppløftende bevegelse som kan komme til å prege resten av det tredje millenniet.

Ikke likhet, men komplementaritet

Fiksjonskarakteren – Hylland Eriksens alter ego ‘Tommy’ – ironiserer i bokens siste fiksjonsavsnitt over Francis Fukuyama, som avslutter sine betraktninger om politiske systemers historie ved å hevde at alle drømte om å komme til Danmark, «altså et ryddig, velorganisert og sunt samfunn med lavt sosialt konfliktnivå, høy levestandard», en liten befolkning som hovedsakelig tilhørte én etnisk gruppe, og hvor de fleste var i stand til å «komme til Danmark». ‘Tommy’ avfeier Danmark som et «hensynsløst konformt småborgerlig samfunn» og drømmer om en annen historie der historiens reise fører til Yorubaland i Vest-Afrika i stedet. Dette rimer med hovedtekstens avslutning – en påminnelse «om at alle steder er verdens midtpunkt, og at vi inngår i veven, koret, forbindelsen som kobler alt sammen med alt annet. Det er ikke likhet som er målet, men komplementaritet». Sagt med biologiens språk, gjelder det å tilrettelegge for så mange nisjer som mulig, som i en regnskog. Motsetningen er et sett av standardiserte moduler, satt sammen i en pseudo-variert legoklossvirkelighet, som i en nybygget kinesisk industriforstad.

Hylland Eriksen går inn for å åpne opp et vell av løfterike fremtider – i flertall.

En lineær historie som starter med Columbus og som går i retning av global utjevning, der alle historiens tidslinjer blir samlet til én, er en ‘supersynkronisering’ som også fører mot katastrofen (noe også den planetære filosofen Yuk Hui har skrevet om). En annen alternativ verdenshistorie som Hylland Eriksen går inn for, vil åpne opp et vell av løfterike fremtider – i flertall. Å se noe nytt spire frem fra jorden er en motsatt erfaring av tapserfaringen, enten det er naturtap eller det å miste en åndsfrende og inspirasjonskilde. Siden Hylland Eriksen tenkte så stort og åpent, og inviterte så mye av verden inn i sitt eget prosjekt, lever også mye av det han arbeidet med videre. I Det Umistelige ligger det også mengder av tanker i kim, som venter på å løftes frem og videre. Det er ikke konklusjoner og sluttstener – eller gravstener – som er det avgjørende, men åpninger, bevegelser og begynnelser – og en destabilisering av grenser som åpner for et stadig fornyet ‘vi’.

«There Are Many Alternatives»

Tittelen Det Umistelige er med sin fromt poetiske klang også et kamprop til en mer resolutt avvisning av tapet: både naturtap og kulturtap som stadig blir unnskyldt og forårsaket med henvisning til markedets ubønnhørlige logikk og statens (egentlig nasjonaløkonomiens) behov. Forflatningen som ligger bak alle forflatninger er kanskje sammenvalsingen av stat og marked, artikulert i Margareth Thatchers «There Is No Alternative», en doktrine Hylland Eriksen omtaler med akronymet TINA. Det motsatte prinsippet TAMA – «There Are Many Alternatives» åpner også for andre verdimålestokker enn pengeverdien – og andre imperativer enn de som skriver seg fra den økonomiske logikken.

Øko-aksiologisk revolusjon

Det er all grunn til å minne seg selv om at globaliseringen som startet for fullt med Columbus, begynte med en jakt på gull. Vi fortsetter i dag å tillate at skjøre og virkelig umistelige økosystemer som elvesystemer i Ghana og Brasil blir rasert i ulike former for utvinning. Samtidig er bankhvelv verden over proppfulle av gullbarrer som først og fremst har en symbolsk bytteverdi. Det er da vi skjønner at tiden er inne for det vi kunne kalle en øko-aksiologisk revolusjon. Aksiologi er læren om verdier, og det å erklære lokalt mangfold som umistelig er en grunnsetning som yter motstand. Men verdi-læren trenger fortsatt å veves inn (med tusen tråder) i et konkret politisk rammeverk og en mer selvsikker og kampklar planetær mangfoldskultur.

Rebecca Solnit

Hylland Eriksens vilje og evne til å tenke konkret og forbinde filosofiske refleksjoner med jordnære eksempler og innvendinger gjør Det Umistelige til alt annet enn svevende. Samtidig som det er filosofisk løft i prosjektet. Jordnærheten betyr også realisme, og realistisk sett går utviklingen fortsatt gal vei. Særlig den globale opphetingen stiller oss overfor helt ukjente og overveldende perspektiver – som en mulig kollaps i AMOC-systemet (Golfstrømmen), forårsaket av global oppheting, så tidlig som i … 2025.  Thomas skrev a propos dette: «Det burde stå et skilt her og der med påskriften «Unexplored beyond this point». Leste du forresten Rebecca Solnit i Guardian her forleden? Hun advarer mot fatalisme og defaitisme, som om vi allerede har tapt, liksom. Viktig korrektiv til opptil flere av oss!» Uten alternativer blir vi fatalister. Finnes ikke alternativene må de finnes opp. Det ligger et håp også i ambivalensen. I Det Umistelige behandles håpet som en konkret politisk oppgave og samtiodig en skattejakt – en leting etter nye former som må oppspores, oppfinnes, utforskes, deles og videreformidles.

 

Se en artikkel redaktør Truls Lie tidligere skrev om Hylland Eriksen.
Se også 7 artikler i NY TID som berører Hylland Eriksen.



Følg redaktør Truls Lie på X(twitter) eller Telegram

Anders Dunker
Anders Dunker
Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid. Oversetter.

Relaterte artikler