Å komme til verden

FORELDRE: Når et barn blir født, kommer tre mennesker til verden.

Ranveig Eckhoff
Eckhoff er fast anmelder for Ny Tid.
Email: ranveige@gmail.com
Publisert: 09.07.2019
           Zur Welt kommen. Elternschaft als philosophisches Abenteuer
Forfatter: Svenja Flaßpöhler Florian Werner
Karl Blessing Verlag, Østerrike

I det øyeblikk to mennesker kan kalle seg foreldre, starter en ugjenkallelig transformasjon. De har blitt institusjoner, hver for seg og sammen. «Jeg» er blitt uskarpt. «Vi» er i fokus. Dette nyvinningsprosjektet tok ekteparet Svenja Flaßpöhler og Florian Werner for seg da deres datter, og senere sønn, kom til verden. Sammen og hver for seg har de skrevet boken Zur Welt kommen («Å komme til verden») med undertitelen Elternschaft als philosophisches Abenteuer («Det filosofiske eventyret å være foreldre»). Temaet ligger for hånden, da Flaßpöhler av yrke er forfatter, filosof og sjefredaktør for magasinet Philosophie Magazins. Werner er likeså forfatter samt litteraturviter og foreleser. Ved å skrive hver sine kapitler understreker de at denne foreldrealliansen ikke betyr å snakke med én tunge. Som nyfødte foreldre utfyller de hverandre, men de er også hverandres opponenter.

Gifte seg?

Meningsforskjellene illustrerer de i avsnittene om navn. Hvilket etternavn – hvilken slektsgren – skal barnet arve? I begynnelsen er begge skjønt enige om at datteren skal ha mors etternavn, for «menn har viderebefordret navnet sitt lenge nok». Men så drar det etter med Svenja. «Er det ikke så at med mors biologiske særstilling og suverene rangposisjon i barnets liv har hun allerede et naturgitt – om ikke moralsk – fortrinn? Fra et feministisk ståsted har dessuten kvinners biologiske rolle i familien og samfunnet [tenk Martin Luther: Kinder, Kirche, Küche / barn, kirke, kjøkken] uansett en overdimensjonert rolle.» Som emansipert kvinne vil Svenja følgelig skjenke Florian en ekstra symbolkraft som far. Hun lar barnets etternavn endres til fars navn, noe far bare går med på for å tekkes sin kone. For ham er navn kun navn.

Florians identitet er nærmere knyttet til den konkrete bindingen. For eksempel under babysvømming. Han er eneste mann i en urkvinnelig setting: nakne babyer, halvnakne, ammende kvinner, der Florian opplever seg som et usynlig intetkjønn. Kvinnene overser ham suverent. Hadde et basseng vært fullt av menn pluss en kvinne, reflekterer han, ville hun vært gjenstand for massiv oppmerksomhet. Florian slår selvironisk fast: «Med fødselen fordufter ikke bare min egen subjektivitet, jeg mister også kropp, seksualitet, kjønnsindividualitet. Som hvit, heteroseksuell mann er jeg en avgangsmodell.» 

SEPPH, PIXABAY

Svenja ser sitt eget identitetsprosjekt i forhold til sitt yrke. Hun siterer Friedrich Nietzsche: «Hvilke store filosofer er gift? Ikke Schopenhauer, Heraklit, Platon, Descartes, Spinoza, Kant. En gift filosof hører til i komedien.» Nietzsche forsvarer påstanden ved hjelp av begrepet askese. For å bli en stor tenker må man øve seg på avholdenhet. Ekteskap? Ut. Han snakker naturligvis utelukkende om menn. En kvinnelig filosof er dermed en enda større vits enn en gift filosof. Svenja gir Nietzsche så langt rett: For å skape et åndsverk må man tidvis stenge verden ute, hengi seg til en egosentrisk avholdenhet som gjør skaperverket mulig. Hun holder derimot døren åpen for to typer fruktbarhet – den kroppslige og den intellektuelle. Så langt kom aldri Nietzsche. 

Det finnes to typer fruktbarhet – den kroppslige og den intellektuelle.

Er barn kun en berikelse? Selvfølgelig ikke. De er også tyver. Som stjeler tid, krefter og penger. En av de utallige våkenettene som binder Florian til barnesengen, begynner han å regne: Hvor mye koster egentlig den lille skatten? Han summerer løpende utgifter
– uten å ta med poster som barnegrind, ombygging av barneværelse, barnehage etc. – og kommer til 584 euro i måneden. Når barnet har nådd myndighetsalderen, har kostnadene nådd 130 000 euro. Og alt dette uten noen som helst garanti for at det hele har lønt seg. At barnet vil takke for pianotimene, fotballtreningen eller for noe som helst: «Heldigvis. For i det øyeblikket ditt barn kommer til verden, slutter du å være homo oeconomicus Foreldreskapet blir med filosofen Georges Batailles’ ord til «en uproduktiv gave» – en størrelse med egenverdi.

Altruismen

Det finnes utvilsomt et rasjonelt grunnlag for denne moderlige/faderlige altruismen. Mange foreldre vil være kjent med arge utbrudd som: «Jeg ba ikke om å bli født!» Søren Kierkegaard spurte midt i det 19. århundre: «Hvordan kom jeg til verden, og hvorfor ble jeg ikke spurt?» 150 år senere spør filosof og kulturteoretiker Peter Sloterdijk (for øvrig gift fire ganger): «Råder mitt opphav over en eller annen komme-til-verden-kontrakt med meg?» Det synes med andre ord å være et problem for flere, dette, i det minste delvis – å kunne bestemme over slutten, men ikke over begynnelsen. Florian slutter seg til Immanuel Kant med konklusjonen: «Det er opp til gjerningsmennene (foreldrene) å gjøre alt de makter for å forsone ofrene (barna) med sin eksistens.» Florian svarer selv på sitt spørsmål om hvordan dette kan oppnås: «Ved å øse av vår erfaring med det mål å bibringe våre barn evnen til selvbestemmelse. Gjøre dem til mennesker som selv kan lykkes med å sette nytt liv til verden.»

Begrepet mestring går som en ildrød tråd gjennom hele boken. Det ekteparet Flaßpöhler/Werner på og mellom linjene også gjør glassklart, er at uten å ha funnet den riktige partneren – hva de selv anser seg som velsignet med – hadde de aldri våget seg på foreldreeventyret.

Leserens oppsummering: Å skape et nytt menneske er den naturligste sak i verden – og samtidig et irreversibelt sprang inn i det ukjente.

Gratis prøve