Where the Time Goes ville ikke blitt til med mindre David Pace hadde fått en sjelden form for lymfekreft, forteller initiativtaker og ektefelle Diane Jonte-Pace mot slutten av denne fotoboken. Den fanger meg ikke umiddelbart, men leses annerledes i lys av ventetiden før den varslede død. Øyeblikksbilder fra et halvt århundre med samliv, ekteskap, felles barn og reiser fra utallige breddegrader gir rom til refleksjon over at man kan være aldri så ressurssterk, men like fullt svakt rustet til å ta avskjed.
I møte med fotoboken er det ikke bildenes kvalitet, men prosjektets funksjon som fascinerer. Fotografiene blir for ekteparet Pace en portal til en annen tid, og innsamling og sortering en mulig mestringsstrategi idet de begge trenger et fellesprosjekt å samles om i møte med den uunngåelige kreften. Diane utdyper at fotografiene bevisstgjør hva som er i ferd med å gå tapt. Hennes formuleringer kan også tolkes som en insistering på at gjensyn aktiverer minner som kan gjenerobres.
Idet sykdommen tok tak, utløste David Paces fotografier stor støtte fra kollegaer og venner. Pace virket i de senere år som antropologisk fotograf i Afrika, og empatien kom derfor også langveis fra. I begge tilfeller var den syke bevisst at det dokumenterte skulle deles. Sosiale medier og vår relasjon til avsender styrket betydningen av de publiserte bildene. Men har private snapshots kraften som skal til for å gjøre dette interessant utover egen krets?
Fotoalbum?
Er denne fotoboken egentlig et redigert fotoalbum for de nærmeste og ikke et monument over levd liv som skiller seg fra det alminnelige og etablerte? Teksten refererer til et opprørsk og røft liv, turer i Death Valley med mer. En slik visuell formidling – om den hadde vært inkludert, ville virket kontrasterende på det som ellers er beretningen om en strømlinjeformet etablert tilværelse. Ikke fordi denne tilværelsen faktisk er slik, men fordi det er dette som formidles via fotoutvalget. Det mer genuine som finnes i ethvert levd liv, har muligens blitt redigert bort eller aldri vært fanget opp av kamera.
Med minner fra mange steder foreviget over fem tiår har Where the Time Goes et rikt utgangspunkt. Foto fra forholdets start til det som kunne vært slutten, danner rammen ispedd enkelte tekster. Bildene bærer preg av en annen tids patina. Like fullt er de fleste oppstilt og stive, til tross for at de har en annen ro enn samme type bilder fra i dag. Det oppstilte fotografiet fra femti år tilbake har ikke den samme ivrige insisteringen på å være prangende som dagens. Men det er noe som mangler, en gnist, en følelse, en sensitivitet for situasjon, relasjon. Selv fra Paces aktive fotokarriere i Afrika er bildene neddempet og liketil. Også disse kjennetegnes av en mer antropologisk tilnærming til fotografi. Dokumentasjonen har forrang fremfor det estetiserende eller autentiske. Enkeltmennesket sentralt plassert er fotografert gjennom fem tiår uten at jeg som tilskuer blir videre berørt.
Kjent sjanger
Fotografi eller film som metode for å klare å ta farvel er en etter hvert kjent metode og sjanger. Sist ut er den norske dokumentaren og Amanda-vinneren Selvportrett, hvor hovedpersonen dokumenterer sin egen anoreksi. I denne filmen opphever Lene Marie Fossen sin egen dødelige diagnose ved hjelp av usedvanlig sterk kunstnerisk kraft, som fotograf. Hennes fotografi sprenger seg igjennom alle fordommer og forestillinger og beveger meg som ved et uventet møte. I møtet med fotoboken til familien Pace skjer det lite for meg som leser. Ja, tiden går. Livet byr på smerte, men den griper meg i liten grad.
Fotografiet er allestedsnærværende og gjennomsyrer vår moderne samtidskultur. Det har muligheten til å fange øyeblikket og forevige det. Her i Where Time Goes er det ikke øyeblikket som er foreviget, men noe man har oppfattet kunne illustrere det. I en kultur overmettet med fotografier skal det svært mye til for å gripe tilskueren.
Samtidig forsvinner i vår digitale tidsalder fysiske fotoalbum. Minner fra tiår slettes. Kanskje er denne boken viktig nettopp for å minne oss alle om å gjenerobre disse ved hjelp av den taktile og nære følelsen det gir å bla i et flott album.
Alle foto fra boken
