Middelaldrende menn fra samme homogene jødiske forstadsmiljø på Long Island eksponeres med folder, føflekker, grånende hår og hengemage. Fotografen har fått et dusin menn fra vennegjengen The Boys til å ta av seg på overkroppen. Gjennom storformatkameraets detaljrike, skarpe gjengivelse er de ikke bare avkledd fysisk, men også psykisk. Status og tilhørighet er strippet vekk. Tilbake står den aldrende mannen naken og sårbar, merket av tidens tann, men også av den uvante kroppslige eksponeringen.
Fotograf med bar brystkasse og mage
Rick Schatzberg (født 1954) mister to av vennene fra kameratgjengen i løpet av ni måneder. Den ene dør av hjerteinfarkt, den andre av overdose. Det brå tapet får ham til å ville fotografere de gjenlevende. Han velger å ta med seg et storformatkamera (4 x 5 cm) og reiser hjem til alle i The Boys.
Det at han utleverer seg selv foran kameraet, har unektelig vært en pådriver for å få de andre til å stille opp. Samtidig ligger noe av svaret på deltagelsen i sjargongen og omgangsformen som har blitt finslipt gjennom livslangt vennskap. Det er lite disse gutta ikke har delt.
Gjengen ble dannet i tenårene, da gutta fra ulike forsteder på Long Island møttes på skolen. Bokens cover er en hyllest til det pregløst uniforme ved disse forstedene: en brunsvidd gressplen i en bakhage avgrenset med et gjerde med en port. Bildet har fanget typiske symboler på vestlig middelklasse i etterkrigstiden. Denne gangen i Amerika, nærmere bestemt North Woodmere – et sted ute i ingenmannsland. På dette stedet uten bysenter og kulturtilbud søkte de sammen i skogen og hos hverandre:
«North Woodmere was constructed as a modern extension of the older town of Woodmere. There was no town center, no public gathering place or square. No local economy. As teenagers we hung out in bedrooms and basements to smoke pot and listen to music.»
Ikke nostalgisk
Boken inneholder også snapshots fra 70-tallet. De viser tiden da gutta ble kjent. Brusende afrohår, slengbukser, dop og kvinner er gjennomgående. Schatsberg har samlet disse inn fra de respektives fotoalbum.
Folder, føflekker, grånende hår og hengemage.
Fokuset er på relasjonen mellom gutta, på livslangt vennskap mellom menn. Velskrevne tekster gir innsikt i deres liv da og nå. Synsvinkelen er ikke nostalgisk. Schatzberg er utdannet antropolog (1978), og yrkesblikket er sterkt til stede. Samtidig er det hans egen stamme og seg selv han ømt og grundig gransker: middelklassemannen fra gode kår, hans bånd til andre menn og til hans kropps uunngåelige forfall. Felleskapsprosjektet skinner igjennom der alle gutta var med på billedutvalget.
Fotoboken har en innovativ og tankevekkende layout. Øyeblikksbilder fra ungdomstiden og stramme portretter tatt i dag – kontrasterer nåtid og fortid og skaper et større rom for refleksjon. Jeg tar meg s i å brette frem og tilbake, sammenligne kropper, ansikter, men også reflektere over eget liv. Denne boken er langt mer personlig enn Schatzbergs første bok Twenty Two North, som omhandlet livet og landskapet langs den amerikanske gjennomgående riksveien fra nord til syd.
Selvpålagt ærlige refleksjon
På engasjerende vis undersøker Schatzberg hva det vil si å ha flere livslange vennskap og en større flokk å dele mange tiår med. Gutta fra The Boys har tilsynelatende klart å holde sammen helt inn i livets høst. Et siste måltid er livlig beskrevet. En fuktig kveld med billig og dyr whisky i overflod akkompagnert like raust med asiatiske dampende retter. Minnestunden i Bensonhurst i Brooklyn for en nylig avdød venn skildres, og vi får innblikk i en tett sammensveiset gruppe med egne koder og kutymer.
Schatzberg bruker bokprosjektet til både dokumentasjon og erkjennelse. Han tar et oppgjør med egne blindsoner i vennskapene. Det er lett å kjenne seg igjen i flere av tekstene hans, blant annet etterpåklokskap: Den bittersøte erkjennelsen av at irriterende telefonsamtaler var noe langt mer enn ordene som sagt. At der han selv oppfattet at vennen hadde lite å by på, var det han selv som ikke evnet å fange opp den umistelige verdien av omtanke og kontakten før den var tapt.
Brusende afrohår, slengbukser, dop og kvinner er gjennomgående.
Fotoboken er en hyllest til den godt modne mannen og livslangt vennskap. Men den selvpålagte ærlige refleksjonen løfter boken til noe langt mer. Med årene er følgesvennene fra ungdommen blitt langt mer verdt. I deres selskap oppheves tiden, vi kan oppføre oss som i de unge år.
Som de sier det selv: «Vi undersøker et nytt landskap hvor følgesvenner fra ungdommen er stadig færre og mer dyrebare. Humor er vår medisin; når vi er sammen, er vi fortsatt en gjeng med stand-up-komikere.»
