«Å grave hull i havet med spade»

Sosialrealismen er ikke vår tids mest banebrytende uttrykksform.

Birgitte Gustava Røthe Bjørnøy
Litteraturkritiker i Ny Tid. epost bbjornoy@gmail.com

Temaet for årets kritikerseminar på Lillehammer var «Kritikkens historier. Ideologi, litteratursyn, normer». Som en del av det øvrige festivalprogrammet arrangerte Klassekampen en samtale om postmodernismen mellom kritiker Tom Egil Hverven og forfatteren av boken Da postmodernismen kom til Norge, Bjarne Riiser Gundersen. Denne samtalen kom som en forlengelse av en debatt som allerede har pågått i flere uker, og som har vært preget av tabloide motsetninger og karikeringer. Mer enn én litteraturviter har opplevd at teoriene de satt og leste om i Sophus Bugge og på Nygårdshøyden – mens kinnene ble røde og kaffen i termokoppen ble kald – har blitt dratt ned i en nypositivistisk søle. Jeg skal ikke legge skjul på at denne kommentaren er preget av at undertegnede var nettopp en slik student, og at jeg etter noen år med sterk tvil har kommet frem til at disse teoriene fortsatt har noe å lære oss, selv om det kan oppleves som medieprofessor Anders Johansens metafor: Å grave hull i havet med spade.

Ideologikritikk og litteratur. I postmodernismedebatten nevnte Gundersen det (kanskje ikke så overraskende) faktum at nesten ingen av postmodernismetilhengerne i Norge er født før 1950. Han mente dette kunne spores tilbake til krigserfaringene og nødvendigheten av å stole på språkets evne til å fortelle sannheten. Kanskje har ikke vi som bare har levd i fredstid, opplevd at noe virkelig står på spill i samfunnet? Det er ikke vanskelig å se hvordan postmodernismens språkkritikk kan fremstå som både arrogant og luftig, i hvert fall de sidene av den som har vært betonet i den norske offentligheten (kroneksempelet må være den mildt sagt lite nyanserte fremstillingen av at Jean Baudrillard har hevdet at Gulfkrigen ikke fant sted).

Det nærmeste man kommer den postmodernistiske arven, er når en politiker uttaler at «vi må kunne ha to tanker i hodet samtidig».

Som fagforeningsaktivist var jeg spesielt interessert i å høre om arbeiderlitteraturen og hvordan man kan bedrive ideologisk kritikk i dag. I politikken er det nødvendig med noen etablerte kategorier for å skape endringer. Dette har for eksempel vært et stridstema innen feminismen, hvor debatten ofte står mellom likhets- og forskjellsfeministene. Det var derfor litt overraskende å høre litteraturkritikeren Rasmus Landström snakke om samtidens svenske arbeiderklasselitteratur. De mest synlige og anerkjente forfatterne, eksempelvis Jenny Wrangborg, formidler kunsten sin på en måte som ville fått Deleuze til å sprette entusiastisk opp av graven dersom naturvitenskapens lover ikke hadde vært så fordømt absolutte. Wrangborg tar i bruk både digitale og mer tradisjonelle formidlingsmetoder, og poesien hennes beveger seg som en jordstengel gjennom nettsider, ører og øyne.

Festivalgjest Richard Ford trakk frem et Mallarmé-sitat som understreket sammenhengen mellom det litterære og det hverdagslige språket: «Writers are here to renew the language of the tribe.» På Litteraturfestivalen er de fleste enige i dette, og det er kanskje derfor festivalen føles som en frisk oase i en offentlighet som på sitt verste tenderer mot å bli både grå og brun. Det var i år som i fjor snakk om faren for fragmentering – at små grupper har sine egne rom for diskusjon, idémyldring og språkfornyelse. Disse rommene kan være berikende, men de bidrar ikke til å dytte opinionen i noen retning. Kanskje er det derfor en seig masse av nypositivistisk og nyliberalistisk språk svulmer opp fremfor å bli utfordret. Ord som «investere», «gevinst», «bærekraftig», «valgfrihet», «effektiv», «klient», «ressurs» og «optimalisere» gjenbrukes med en tilsynelatende fornyet styrke hver gang de opptrer på Dagsnytt 18, og det nærmeste man kommer den postmodernistiske arven, er når en politiker uttaler at «vi må kunne ha to tanker i hodet samtidig».

Omskiftelig og konkret. På kritikerseminaret var det også en samtale om den såkalt høye og lave litteraturen, hvor seriebokforfatter og tidligere VG-kritiker May Grethe Lerum mente vi burde ta serielitteraturen mer på alvor; at også den var en form for arbeiderlitteratur. Jeg vet at det er risikabelt å uttale seg om noe man ikke har lest, men jeg kan ikke se annet enn at foruten å underholde sementerer denne litteraturen bare gamle og altfor konforme kategorier, og blir et bilde på hvorfor sosialrealismen ikke er vår tids mest banebrytende uttrykksform. Det er kanskje også derfor disse bøkene som regel er historiske romaner: De bekrefter et bestemt verdensbilde hvor man alltid skal heie på den slitne og undertrykte arbeiderklassekvinnen.

Både i litteraturen og det offentlige ordskiftet omtales det store mirakelet som heter mennesket, hvis celler er like komplekse som små univers, og denne omtalen skjer gjennom et språk som formes av en vag og skiftende konsensus. Likevel kan en gruppe mennesker høre på Jenny Wrangborg og oppleve at setningene trenger seg inn i kroppen som små rhizomer (rotstengler). Likevel kan en sosialistisk litteraturviter som meg høre på økonomen Anwar Shaikhs foredrag om kapitalisme og bli rørt. Vi graver i vannet og får små glimt av erkjennelse, men vannet vil gli tilbake til sin store, blanke overflate. Jeg tror vi må prøve å anerkjenne språkets omskiftelighet samtidig som vi må tro på at både språklige og konkrete handlinger kan endre verden. Her kan vi stemme i litteraturfestivalens mottoleverandør Jan Erik Vold: «Det er håpløst, og vi gir oss ikke.»

 

---
DEL