«Å grave hull i havet med spade»


Sosialrealismen er ikke vår tids mest banebrytende uttrykksform.

Email: bbjornoy@gmail.com
Publisert: 2016-06-16

Temaet for årets kritikerseminar på Lillehammer var «Kritikkens historier. Ideologi, litteratursyn, normer». Som en del av det øvrige festivalprogrammet arrangerte Klassekampen en samtale om postmodernismen mellom kritiker Tom Egil Hverven og forfatteren av boken Da postmodernismen kom til Norge, Bjarne Riiser Gundersen. Denne samtalen kom som en forlengelse av en debatt som allerede har pågått i flere uker, og som har vært preget av tabloide motsetninger og karikeringer. Mer enn én litteraturviter har opplevd at teoriene de satt og leste om i Sophus Bugge og på Nygårdshøyden – mens kinnene ble røde og kaffen i termokoppen ble kald – har blitt dratt ned i en nypositivistisk søle. Jeg skal ikke legge skjul på at denne kommentaren er preget av at undertegnede var nettopp en slik student, og at jeg etter noen år med sterk tvil har kommet frem til at disse teoriene fortsatt har noe å lære oss, selv om det kan oppleves som medieprofessor Anders Johansens metafor: Å grave hull i havet med spade.

Ideologikritikk og litteratur. I postmodernismedebatten nevnte Gundersen det (kanskje ikke så overraskende) faktum at nesten ingen av postmodernismetilhengerne i Norge er født før 1950. Han mente dette kunne spores tilbake til krigserfaringene og nødvendigheten av å stole på språkets evne til å fortelle sannheten. Kanskje har ikke vi som bare har levd i fredstid, opplevd at noe virkelig står på spill i samfunnet? Det er ikke vanskelig å se hvordan postmodernismens språkkritikk kan fremstå som både arrogant og luftig, i hvert fall de sidene av den som har vært betonet i den norske offentligheten (kroneksempelet må være den mildt sagt lite nyanserte fremstillingen av at Jean Baudrillard har hevdet at Gulfkrigen ikke fant sted).

Det nærmeste man kommer den postmodernistiske arven, er når en politiker uttaler at «vi må kunne ha to tanker i hodet samtidig».

Som fagforeningsaktivist var jeg spesielt interessert i å høre om arbeiderlitteraturen og hvordan man kan bedrive ideologisk kritikk i dag. I politikken er det nødvendig med noen etablerte kategorier for å skape endringer. Dette har for eksempel vært et stridstema innen feminismen, hvor debatten ofte står mellom likhets- og forskjellsfeministene. Det var derfor litt overraskende å høre litteraturkritikeren Rasmus Landström snakke om samtidens svenske arbeiderklasselitteratur. De mest synlige og anerkjente …


Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?

Abonnement halvår kr 450

Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)