«Å grave hull i havet med spade»

Sosialrealismen er ikke vår tids mest banebrytende uttrykksform.

Birgitte Bjornoy

Temaet for årets kritikerseminar på Lillehammer var «Kritikkens historier. Ideologi, litteratursyn, normer». Som en del av det øvrige festivalprogrammet arrangerte Klassekampen en samtale om postmodernismen mellom kritiker Tom Egil Hverven og forfatteren av boken Da postmodernismen kom til Norge, Bjarne Riiser Gundersen. Denne samtalen kom som en forlengelse av en debatt som allerede har pågått i flere uker, og som har vært preget av tabloide motsetninger og karikeringer. Mer enn én litteraturviter har opplevd at teoriene de satt og leste om i Sophus Bugge og på Nygårdshøyden – mens kinnene ble røde og kaffen i termokoppen ble kald – har blitt dratt ned i en nypositivistisk søle. Jeg skal ikke legge skjul på at denne kommentaren er preget av at undertegnede var nettopp en slik student, og at jeg etter noen år med sterk tvil har kommet frem til at disse teoriene fortsatt har noe å lære oss, selv om det kan oppleves som medieprofessor Anders Johansens metafor: Å grave hull i havet med spade.

Ideologikritikk og litteratur. I postmodernismedebatten nevnte Gundersen det (kanskje ikke så overraskende) faktum at nesten ingen av postmodernismetilhengerne i Norge er født før 1950. Han mente dette kunne spores tilbake til krigserfaringene og nødvendigheten av å stole på språkets evne til å fortelle sannheten. Kanskje har ikke vi som bare har levd i fredstid, opplevd at noe virkelig står på spill i samfunnet? Det er ikke vanskelig å se hvordan postmodernismens språkkritikk kan fremstå som både arrogant og luftig, i hvert fall de sidene av den som har vært betonet i den norske offentligheten (kroneksempelet må være den mildt sagt lite nyanserte fremstillingen av at Jean Baudrillard har hevdet at Gulfkrigen ikke fant sted).

Det nærmeste man kommer den postmodernistiske arven, er når en politiker uttaler at «vi må kunne ha to tanker i hodet samtidig».

Som fagforeningsaktivist var jeg spesielt interessert i å høre om arbeiderlitteraturen og hvordan man kan bedrive ideologisk kritikk i dag. I politikken er det nødvendig med noen etablerte kategorier for å skape endringer. Dette har for eksempel vært et stridstema innen feminismen, hvor debatten ofte står mellom likhets- og forskjellsfeministene. Det var derfor litt overraskende å høre litteraturkritikeren Rasmus Landström snakke om samtidens svenske arbeiderklasselitteratur. De mest synlige og anerkjente forfatterne, eksempelvis Jenny Wrangborg, formidler kunsten sin på en måte som ville fått Deleuze til å sprette entusiastisk opp av graven dersom naturvitenskapens lover ikke hadde vært så fordømt absolutte. Wrangborg tar i bruk både digitale og mer tradisjonelle formidlingsmetoder, og poesien hennes beveger seg som en jordstengel gjennom nettsider, ører og øyne.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.