«Håpet vårt kommer med regnet», sier en bonde i The Great Green Wall. Han har vært bonde i Senegal i 27 år, men på grunn av hyppigere tørkeperioder og økt ørkenspredning blir avlingene stadig mindre. Den semiaride Sahel-regionen grenser mot Sahara i nord og strekker seg som et belte over hele det afrikanske kontinentet. Regionen er blant områdene som så langt er blitt hardest rammet av klimaendringene; konsekvensene er ressursmangel, massemigrasjon og konflikter. De unge har fått et nytt mantra: «Dra til Europa eller dø i forsøket.» Mange risikere heller den svært farlige reisen via Libya framfor en framtid uten mat på bordet til verken seg selv eller familien.
Dokumentaren, som hadde verdenspremiere på den internasjonale filmfestivalen i Venezia i september, skisserer et tredje alternativ til sult eller eksil – et alternativ som forutsetter kollektiv handling: Great Green Wall er et pan-nasjonalt treplantingsprosjekt initiert av Den afrikanske union (AU). Tanken er at en grønn mosaikk av tilbakeført landbruksjord vil bekjempe klimakrisens konsekvenser.
Regissør for filmen er Jared P. Scott, men det er musikeren og aktivisten Inna Modja fra Mali som er dens ansikt. Vi følger henne på en 8000 kilometer lang reise gjennom Sahel, fra Senegal til Etiopia. Underveis søker hun etter samarbeid med musikere, med mål om å lage en plate som tar opp i seg regionens ulike kulturtradisjoner og som kan bidra til å samle inn penger til Great Green Wall-prosjekter. Filmen er støttet av FNs konvensjon om bekjempelse av ørkenspredning (UNCCD), og Fernando Meirelles (regissøren av City of God) er ansvarlig produsent. The Great Green Wall er med andre ord et pent innpakket multimediestunt for å belyse saken, med makten i ryggen.
Den afrikanske drømmen
«Hvordan skal vi skape en afrikansk drøm?» Modja stiller dette spørsmålet tidlig i filmen. Det hun ønsker, er å spre et mer optimistisk bilde av kontinentet samt å bedre framtidsutsiktene. Dette kan bidra til å stanse masseutvandringen fra en region der over 80 prosent av befolkningen livnærer seg gjennom en eller annen form for landbruk. Thomas Sankara – marxistisk revolusjonær, som ble president i Burkina Faso i 1983, men som ble drept av kuppmakere fire år senere, bare 34 år gammel – trekkes fram som ledestjernen for Great Green Wall-prosjektet. Sankara hadde visjoner om pan-afrikansk selvstendighet, og en plan om nyplanting av over ti millioner trær for å demme opp mot forørkningen i Sahel. «Vi skal våge å finne opp framtiden», sa han – et sitat filmen åpner med.
Great Green Wall er et pan-nasjonalt treplantingsprosjekt initiert av Den afrikanske union (AU).
Filmens idealistiske retorikk sikter mot å inspirere folket som bor i Sahel-regionen, slik at de begynner å tro på at selvhjelp faktisk kan beseire utnyttingen fra den selvopptatte globale elitens koloniale bedrifter. Men The Great Green Wall skjønnmaler på ingen måte de regionale motsetningene som stikker kjepper i hjulene for gjennomføringen av den grønne veggen (mange avviser nyplantingsplanen og mener den er altfor ambisiøs); tvert om insisterer filmen på at en holdningsendring er helt avgjørende for at planen skal iverksettes.
Modja møter og snakker med mennesker som er hardt rammet av regional ustabilitet i alle land hun stopper. Det faktum at Tsjadsjøen krymper, har fått enorme humanitære konsekvenser, inkludert økt sårbarhet for radikalisering av områdets innbyggere. I Nigeria har Boko Haram bortført tenåringsjenter, utsatt dem for tvangsekteskap og selvmordsangrepstrening. Jenter som har kommet seg fri, forteller om opplevelsene sine. Det samme gjør unge menn, tidligere opplært av militante grupperinger til å drepe. De unge sliter med samfunnets stigmatisering idet de forsøker å stable livet på bena igjen.
I Niger, som har verdens høyeste fødselsrate, sju barn per kvinne, møter vi nybakte mødre på en kvinneklinikk. Med babyen på armen snakker de om håpet også de bærer på – at barna skal slippe å vokse opp i fattigdom. På et sted hvor flyktninger krysser grensen, møter vi menn på vei tilbake, enten fra fengsel i Libya eller fra båter som kantret. Et bedre liv er fremdeles bare en flyktig drøm: «Det eneste vi fant, var havet», sier en. Noen har opplevd forferdelige ting i hendene på korrupte menneskehandlere. De befinner seg i limbo, skamfulle over å måtte komme enda fattigere tilbake enn de var da de dro.
Ørkenen kommer
En forkjemper for Great Green Wall siterer i forbifarten noe han en gang hørte: «Skogen kommer før mennesket, ørkenen kommer etter.» Han sier det ikke, men sitatet stammer fra Chateaubriand – en fransk aristokrat født i 1768, politiker og romantiker, som likte å skrive eksotiske romaner og fråtse i stek. Det er muligens lett å komme opp med korte, kyniske fraser, blottet for løsninger, når man får servert stek – og ikke sand – til middag.
Da Modja kommer til Etiopia, oppdager hun at 80-tallets marerittaktige sultkatastrofe, verdenskjent via tv, fremdeles er et traume hos befolkningen; ingen vil snakke om den. Men landet har gjennomgått en transformasjon i løpet av de siste tretti årene: En bonde i Tigray minnes hvordan de, gjennom hardt arbeid, lyktes med å gjøre jorden grønn og fruktbar igjen. Modja trekker fram dette som «et perfekt forbilde for resten av Sahel-regionen» – et bevis på at hvis man bare mobiliserer kreftene, vil folk stille opp.
Det sies at 60 millioner afrikanere sør for Sahara kan bli tvunget til å migrere før 2045 hvis det ikke blir tatt drastiske grep for å stanse ørkenspredningen. Og uansett om vi kjøper filmens optimistiske tro på at bønnen om handling vil bli tatt til følge, eller ikke, er det i alle fall krystallklart hva som står på spill.
