Å gjenoppbygge et nedkjørt land

General Report II: The New Abduction of Europe Regi: Pere Portabella. Spania

Spania er så vidt reddet fra kanten av stupet. Filmskaper Pere Portabella spør hvem som skal vise veien videre.

Paal Frisvold
Skribent, Brussel.

General Report II: The New Abduction of Europe

Pere Portabella

Spania

The New Abduction of Europe er en vakker film. En film som beskriver Spanias økonomiske, sosiale og politiske kamp for endringer. Den forteller historien om et samfunn under omveltning – hvordan den folkelige bevegelsen som sprang ut av raseriet over fortvilte økonomiske forhold, utviklet seg til en politisk kraft i det venstrepopulistiske partiet «Podemos». Filmen tar et alvorlig oppgjør med den politiske kulturen som vokste frem i Spania da demokratiet ble introdusert i landet, etter diktator Francos død.

Spania har vært gjennom en ekstremt smertefull økonomisk resesjon; en moderne depresjon. Mengder av mennesker er kastet ut av hjemmene sine fordi bankene måtte bli kvitt dårlige lån. Det er foretatt svære kutt i offentlige utgifter, og arbeidsmarkedet har blitt stadig mer brutalt – med sterkt svekkede rettigheter for arbeidere. Som det fastslås i filmen: «Folk innser at det ikke kan fortsette på denne måten».

Verdensarv på spansk. I forsøkene på å visualisere og forklare det vide spekteret av saker som er innblandet, tar filmen oss med til et uventet utgangspunkt: Madrids nasjonale kunstmuseum, Museo del Prado – en av verdens mest kjente og prestisjetunge kunstinstitusjoner. Man blir fort imponert over den kolossale kulturarven som er rotfestet i spansk historie og samfunn. De enorme bygningene med sine endeløse arkiver fylt med storslagne bilder er av global viktighet. Spania er nøkkelen til betydelige deler av verdensarven, dét er det ingen tvil om. Produsenten forteller oss: Når Spania skal omformes, må landets fortidige storhet være ledestjerne for fremtidens utvikling.

Vi går inn i auditoriet som ligger i den nye Dronning Sofia-bygningen. Her får entusiasmen seg en alvorlig knekk. Denne delen av det vakre museet åpnet i 2005, og ble tegnet av Jean Nouvel. Den prisvinnende franske arkitekten så neppe for seg et folk i uro og omveltninger da han tegnet denne monumentale bygningen. Det er nærliggende å tro at han heller tenkte på plassen og volumet som trengs for å lagre denne verdens Picassoer og Dalíer. Han smeltet sammen fransk og spansk grandeur, perfekt for å vise overlegenheten til Spanias enestående kulturelle fortid. Likevel, når kameraet beveger seg inn i det digre auditoriet, slår det meg hvor fremmedgjørende disse omgivelsene er for forsamlingen og det politiske budskapet som leveres. De er fjerne, kalde og nedlatende. Om paneldeltakerne hadde hatt på seg mørke solbriller, ville de slett ikke virket malplassert i Franco-perioden: kortvokste, svartkledde mennesker med navnelapper så små at ingen er i stand til å lese dem, sittende ved et langt bord. Heldigvis stopper enhver likhet med fortiden her, for ordene vi får høre handler om revolusjon og håp. Det blir etter hvert tydelig at filmen handler om mye mer enn politiske omveltninger i kjølvannet av den økonomiske krisen. Den synes å dreie seg om livets opphav og mening, om vårt samfunns økonomiske og kulturelle modeller.

Spania er nøkkelen til betydelige deler av verdensarven.

Europeisk brorskap. Vi får også servert en samtale mellom museumsdirektør Manuel Borja-Villel og den italienske filosofen og tenkeren Antonio Negri, som tar tilskueren tilbake til den grunnleggende meningen med liv og samfunn: Hvordan organiserer vi produksjonen slik at vi samtidig beholder friheten? Som en hyllest til sant europeisk brorskap snakker begge sitt eget latinske språk uten fnugg av misforståelser. Den uhyrlige økonomiske krisen, med påfølgende utbredt fattigdom og lidelse, har i det minste gitt grobunn for voldsom mental aktivitet. Intellektuelle, som fortsatt ser ut til å sitte ganske trygt i sine stillinger, begynner å engste seg. Etter en tid engasjerer de seg i vanskelighetene med å bygge et rettferdig, redelig og uplettet demokratisk samfunn.

Urettferdig samfunn. Etter hvert som filmen tar opp det ene sosiale problemet etter det andre, endrer samtalen form og karakter. Monolog og auditorium blir erstattet med dialog og plenumssamtaler. Nyanser og fakta kommer i stedet for slagord og metaforer. Diskusjonen går om hvordan vitenskapen kan bidra til å skape vekst – og om hvilken type vekst som er nyttig. Hvordan er universitetenes evne til å fange opp det sosiale opprøret og gi svar på hvordan en kan hanskes med de grunnleggende samfunnsproblemene? Samtalen om klimaendringer og energisektoren som går mellom en gruppe vitenskapsmenn, er rørende oppriktig. Er det først nå det går opp for dem hvor gjennomgående urettferdig og industrialisert det spanske samfunnet er? Det er synd at denne samtalen ikke rakk å omfatte spørsmålet om subsidier til de spanske kullgruvene, eller med andre ord: dilemmaene knyttet til overgangen fra fossile energikilder til ren energi. Å få frem slike dilemmaer, som behovet for å kutte i støtten til enkelte sektorer samtidig som det må skapes nye markeder og jobber, ville ha styrket filmen.

Det var en redningspakke fra EU som reddet den spanske regjeringen.

Dokumentaren vitner om et samfunn som leter etter sin egen identitet; en ærlig øvelse de fleste europeiske land burde gjennomføre. Trass i smerten slikt nødvendigvis medfører, må det være et av de fineste øyeblikk i spansk sivilisasjon: et introspektivt søkelys som rettes mot nasjonens eget folk, i en tid da de fleste europeiske land tar opp igjen den gamle og triste vanen med å skylde på utlendinger, asylsøkere og immigranter. Ulike deler av samfunnet bringes sammen i sin felles kamp for rettferdighet og solidaritet. Det fører tankene tilbake til Paris i 1968, der arbeidere og studenter fant hverandre i opprøret mot et dogmatisk samfunn på en tid da Spania fremdeles levde med frykt og undertrykkelse. Catalonias kamp for uavhengighet står frem som et symbol på den manglende legitimiteten til en utdatert sentralisert makt.

Reddet av EU. The New Abduction of Europe kommer 40 år etter Pere Portabellas første General Report-film. Denne «oppfølgeren» er lang og krevende, men likevel en fornøyelse å se – om du har to timer og seks minutter å avse. Fri for Hollywood-action som den er, ville filmen trolig oppnå betraktelig bredere spredning og allmenn interesse dersom den ble strammet inn. Budskapet i denne dokumentaren er altfor viktig til å forsvinne i kjedsomhet. Ironien er at det som står på spill har lite å gjøre med kritikken av EU. Faktisk var det en såkalt redningspakke fra EU som gjorde det mulig for den spanske regjeringen å unngå total økonomisk kollaps da bankene begynte å vakle. Korrupsjonen og eiendomsboblen kom av treghet og vanstyre fra nasjonalregjeringen så vel som regionale regjeringer. Ansvaret for mangelen på en adekvat skattepolitikk som kunne sikre rettferdig inntektsfordeling, hviler utelukkende på Madrid, ikke på Brussel.

Én ting er likevel sikkert: Gjenoppbyggingen av Spania kan ikke foretas av Spania alene. Som denne filmen understreker, vil det kreve felles anstrengelser. Men Spania kan ta på seg en lederrolle.

Se filmen her.

---
DEL