«Du kan male med hva faen du vil», skrev Guillaume Apollinaire, ifølge billedkunstneren Guttorm Nordø (f. 1960).
Den nyutgitte boken TEKST! Kunst og sånn 1981-2020 (Idiot Press) er en fortsettelse av tidligere utgivelse ¡Ink! 1988-2019, en samling tusjmalerier og tusjtegninger (2019). Denne gangen er det Nordøs tekster, ordnet i fire tiårsperioder fra 1980-tallet frem til 2020, fra de første fanzinetekstene han skrev som ung skribent, til kritikken av kunstbyråkratiet han leverte som etablert billedkunstner, fra selvportrettet av kunstneren som ung mann i teksten Litj-Hitler til et e-post-intervju med Nordø av fotograf May-Irene Aasen.
Foruten å arbeide kontinuerlig som billedkunstner, har Nordø drevet bokkafé (folkeopplysning) og spilt i band (Angor Wat), og mailart-samlingen hans er innkjøpt av Nasjonalmuseet. Nordø holdt avskjedsutstilling for Deichmanske hovedbibliotek i 2016.
Mulighet til å protestere
Nordø er av de fremste forvalterne av det fluxus- og dadainspirerte kunstmiljøet i Norge – hvor alt kan være både kunst og knust, og hvor ideen om «her og nå» dominerer. Nordø selv har bakgrunn fra Trondheim i en tid med fremvekst av viktige politiske-, kunst- og aksjonsbevegelser (okkupasjonen av Vollan kretsfengsel i 1972, UFFA-bevegelsen fra 1981, opprettelsen av det statlige Kunstakademiet i 1987 samt fremveksten av pønkbevegelsen, Wannskrækk/Dum Dum Boys, Studentersamfundet).Nordøs hovedverktøy er en entusiasme over kunstens potensielle kraft og styrke. Målet er å få all kunst ut til folket, enten de vil ha den eller ei. Dermed ble han også bokkafé-gründer. For Nordø spiller det ingen rolle hvilken kunstgren eller hvilken teknikk som brukes; det er kunstnerens tilstedeværelse som avgjør. Det er viljen til å undersøke og utforske, gjennomføringskraften, gleden av å utveksle, og muligheten av å drive politisk virksomhet, som betyr noe.
«Jeg konsumerte mer enn tre bøker daglig.»
Fra «Den perfekte novelle»
Foruten et slagverk og et gitaranlegg på atelieret hadde Nordø også skrivemaskin. Han var også den heldige eier av Letraset-ark, og Letraset-arkene spiller inn som en hoveddel av denne bokens grafiske design. Til syvende og sist er det holdningen som er avgjørende: «en anskuelse på verden, et system for oppførsel, et hat mot materialismen, idealer, og likesinnethet som ideal, virkelighetstro, en fiendtlighet til kunst for kunstens skyld, et håp om eksistensforvandling», kort sagt, motstand til det «veldresserte». Kunst er en mulighet til å protestere.
Fascinasjon for tekst
Nordøs forroge bok (INK) ble innledet med et sitat av forfatter Erland Kiøsterud: «Every time I see Guttorm Nordø’s ink drawings I don’t know whether to laugh or cry.» Nordø selv skriver: «Den kunstner som tror på klar tale er enten sinnssyk eller overmannet av alminnelig retorikk.»
Nordøs samling av tekster i denne boken åpner for innsikt inn i en fascinerende og engasjerende tvil om valg av kunstformat. «Jeg har malt gitarforsterkere i togkupeer […]. Jeg har malt med fingre, kniver, sko, trepinner, fotball, sjablonger, papir, spray-bokser, pensler og alskens gjenstander. Jeg har malt på minst 6000 fyrstikkesker, på hundrevis av trafobokser, lyktestolper, løse vinduer, pappesker, metallplater, treplanker, dører, utendørs vegger og gjerder og skilter; på kjøleskap, radioer, keramiske fliser, fjernsynsapparater, konvolutter, brødristere, bord og stoler, brostein, takstein, murstein, gråstein, skifer, postkasser, tønner, gitarer, klokker, biler, sykler, bøker, papir, huntonitt og lerret – innenlands, utenlands, i byer og på landet. Jeg har sølt maling på alt jeg har og hadde av klær og sko. Likevel nøler jeg med å kalle meg selv en maler.»
Valget sto mellom ordet og billedkunsten; strekene og fargene i billedkunsten gir impulser til ord, men også omvendt.
Ord er handling (ref. s. 72). Om ord ikke er direkte handling, så er de i hvert fall uttrykk for en holdning, og holdning ligger til grunn for handling.
Underveis artikuleres en antiinteresse for litteraturens potensial ved et karakterdrap på romankunsten: «[D]en imaginære verden, de innkretsede, parallelle livsløp og situasjoner som gjør krav på min innlevelse: bortførelsen fra det hverdagslige. For en vits!» Men heller ikke billedkunsten er til å stole på: «Samtidig som du mottar diplomet for din utsøkt vakre billedsans, henger en flokk småjævler rundt halsen din og vil kvele deg på grunn av dine bilders heslighet eller mangel på innhold.»Nordø skriver så underholdende og samtidig med så stor risiko at det er fullt mulig, som han selv påpeker, at han kan ha blitt billedkunstner ved en misforståelse. Tvilen om det kunstneriske formatet oppstår i spennet mellom valget av språklig eller visuell presisjon.
«Jeg har malt på minst 6000 fyrstikkesker, på hundrevis av trafobokser, lyktestolper, løse vinduerpappesker, metallplater, treplanker, dører, utendørs vegger og gjerder og skilter; på kjøleskap, radioer, keramiske fliser, fjernsynsapparater, konvolutter, brødristere, bord og stoler, brostein, takstein, murstein, gråstein, skifer, postkasser, tønner, gitarer, klokker, biler, sykler, bøker, papir, huntonitt og lerret – innenlands, utenlands, i byer og på landet.» Guttorm Nordø
Nordøs språklige bevissthet og fascinasjon for tekst har sammenheng med et livslangt opphold på folkebiblioteket, og han trekker frem at det burde fremstå på hans curriculum vitae: «Jeg leste bøker. Slukte bøker. Stjal bøker, samlet bøker og ordnet dem systematisk i bokhyllene. Gjennom lange, sammenhengende perioder konsumerte jeg mer enn tre bøker daglig. Leiligheten min grodde igjen av bøker og papir, og livet var komplett paradisisk.» Likevel finner han at skjønnlitteraturen har begrensede muligheter for DADApang!!!: «Mangler jeg humor, eller fins det bare så fordømt få morsomme forfattere?» Svaret på dette spørsmålet er Fredrik Stabels festskrift Fornuften er en ensom ting (1984) og Nærbilde av et geni, Rolf Stenersens kunstnerbiografi om Edvard Munch (1945).
Det endelige svaret på at han valgte billedkunst får vi forklaring på i kapitlet «Språk er bråk».
Siden Nordø definerer seg som folkekunstner, kan det være interessant å se at teksten som beskriver en julaftens skrekk-opplevelse «så sønderrivende og heslig» under midnattsmessen i Nidarosdomen en gang på 1980-tallet, kan se ut til (bevisst eller ubevisst) å stå i en historisk sammenheng med fortellingen «En gammeldags julaften» fra Asbjørnsen og Moes samlede.
Kunstneren som veldig ung
I kapitlet «Barn og kunst» forteller Nordø om det umiddelbare som eneste rettesnor for kunstnerskapet: «Det eneste reelle for et verk, er den kraft det uttrykker: den energi som var til stede i gjerningsøyeblikket.» Det å lage bilder er «som å gi svar på gåten ingen har bedt deg om å løse» (s. 241), «kunstneren må ofre Alt til Sannheten (…) uten å avsløre det».
Han lærte som ung av barnets tegnemetode (s. 84) i en her-og-nå-virksomhet, «inntil hun begynte å utvikle seg i den normale retningen med hus, hester og prinsesser, mens jeg altså satte meg fore å videreutvikle metoden» (s. 84). Teksten «En utflukt til en bedre bydel» fillerister alt vi tidligere har lest.
Den eldre Nordø kritiserte ifølge boken Dag Solhjell og «smakselitistene, kritikerne, kuratorene og byråkratene, alle som én ivrer [de] etter å bestemme over hva som egentlig fortjener respekt». Her i Nordøs offensive to-punkts protest mot det han oppfatter som en dressering av kunsten: «1: Ta til motmæle. 2: Holde kjeft, jobbe videre – og vite at vi vet best.» Denne strategien burde aktualisertes på nytt i debatten omkring Sløseriombudsmannens harselerende omtale av kunst og kunstnere.
TEKST! Kunst og sånn 1981-2020 er en av de fineste,
mest risikovillige og vittigste kunstbøkene i 2021.
