Å forstå Hizbollah

Hizbollah har islamisert klassekampen. Troen gir styrke til en ignorert befolkning, konkluderer forfatter og forsker Sarah Marusek etter to år med etnografisk feltarbeid i Libanon.

Hans Henrik Fafner
Fafner er ny kritiker i Ny Tid.

Faith and Resistance: The Politics of Love and War in Lebanon

Sarah Marusek

Pluto Press

Storbritannia

I Vesten blir religion ansett som en konservativ kraft. Derfor blir religiøse bevegelser betraktet som reaksjonære eller fundamentalistiske. Dette synet klarer imidlertid ikke å gripe det revolusjonære potensialet i religiøs aktivisme: Tenk bare på Malcolm X eller pastor Martin Luther King jr. under den amerikanske borgerrettighetskampen, eller den kristne kirken i Sør-Afrika. Sistnevnte spilte en vesentlig rolle i kampen mot apartheid idet den offentliggjorde Kairos-dokumentet i juli 1985, og utfordret kirkens svar på apartheid-politikken til det hvite regimet i Pretoria.

Det revolusjonære potensialet i religiøs aktivisme.

Mange fortsetter å mistro religioner som sådanne, siden vestlig forståelse av begreper som tro og rasjonalitet ble endret i opplysningstiden. Senere ble denne skepsisen eksportert til det globale sør gjennom kolonisystemer, som den byråkratiske staten og det kapitalistiske frie markedet, som begge fremmer en spesiell form for instrumentell rasjonalitet, ofte på bekostning av hva det vil si å være menneskelig. I stor grad er det der vi står i dag når det gjelder islam, iallfall knyttet til det som betraktes som radikale trekk ved religionen.

Sarah Marusek, forfatter og forsker ved Leeds University, satte seg fore å komme under huden på dette fenomenet og tilbrakte to år med etnografisk feltarbeid i Libanon. Resultatet av hennes forskning finner vi i Faith and Resistance: The Politics of Love and War in Lebanon. Boken fokuserer på sjia-islam, og spesielt på en av de mest utskjelte sjia-islamske grupperingene – Hizbollah.

Sosial bevegelse

Ifølge Marusek blir religion en revolusjonerende kraft når aktivistene nekter å forsone religionen med urettferdige forhold. Gjennom storparten av islamsk historie har sjiaene lengtet etter tilbakekomsten til den tolvte imamen, Mahdi, men har ikke ansett dette som noe som kan skje i denne verden – kun i den neste. Dette endret seg imidlertid i løpet av det 20. århundret, med periodens utbredte utopiske tenkning, og sjia-islam er blitt en frigjøringsteologi som søker frelse ved å se de dominerende ideene og praksisene i vestlig sekulær liberalisme gjennom religiøs eller mytisk optikk.

Vestlig sekulær liberalisme sett gjennom religiøs optikk.

En nøkkelperson i denne utviklingen er den irakiske ayatollaen Baqir al-Sadr (1935–80). Han søkte en grunnleggende nytenkning av islamsk ideologi gjennom å dekonstruere vestlige ideer. Han nytolket kanoniske tekster i lys av nye vitenskapelige kjensgjerninger, og i en tid da arabisk sosialisme ble populær, påviste han den islamske religionens overlegenhet. Men først og fremst gjorde han tro aktuelt og relevant for samtiden, ved å skape et moderne rammeverk for et islamsk økonomisk system.

Al-Sadr ryddet veien for ayatolla Khomeini, som kom til makten i Iran i 1979, og han ble inspirasjonskilden da sjiaene i Libanon forente seg, først i Amal-bevegelsen, senere i Hizbollah. Hizbollah sto frem som en sosial bevegelse, til glede for de undertrykte sjiaene i fattigstrøkene i Beirut og på landsbygda i det sørlige Libanon. Modellert over al-Sadrs tenkning, brukte Hizbollah troen som et redskap til å skape personlig stolthet, og hele veien var kjærlighet nøkkelordet: kjærlighet til individuell frihet og kjærlighet til ens neste, uavhengig om han eller hun var sunni, kristen eller jøde. Bare da behovet meldte seg, med den israelske invasjonen av Libanon i 1982, ble Hizbollah en kampstyrke.

Assads allierte

Ifølge Marusek har Hizbollah islamisert klassekampen; troen har gitt styrke til en ignorert befolkning. Det er dette Vesten ikke har skjønt når Hizbollah først og fremst stemples som en terrorgruppe. Hun hevder at Robespierre og hans skrekkvelde under den franske revolusjon er en relevant parallell, og peker på at African National Congress ble karakterisert som en terrororganisasjon under kampen mot apartheid.

Sarah Marusek leverer en skarp og nyansert analyse.

Men hvorfor havnet Hizbollah i selskap med en brutal diktator som Bashar al-Assad tidlig i den syriske borgerkrigen? Dette kan knapt kalles progressivt og moderne, for når det kommer til stykket, handler all motstand om å bekjempe undertrykkelse. Under hyppige besøk i Libanon så Marusek på denne utviklingen med stor uro, men hun gir en forklaring som bare understreker Vestens stereotype tenkemåte. For det er en regional sak: Etter at den USA-ledede koalisjonen styrtet Saddam Husseins sunni-regime i 2003, inntok de irakiske sjiaene en holdning som gikk ut på at et flertall kan gi blaffen i mindretallet. Det sunni-muslimske brorskapet i Egypt oppførte seg like arrogant etter at Hosni Mubarak var styrtet, og utviklingen innenfor den globale bevegelsen for et fritt Palestina var ikke stort bedre: Sjiaer ble holdt utenfor. I Libanon resulterte dette i et sammenbrudd i relasjonene mellom palestinerne og Hizbollah. Palestinerne tok parti med motstanderne av Assad, derfor bestemte Hizbollah seg for å ta parti med diktatoren. Grunnene var taktiske, men for Vesten var dette bare enda et tegn på at Hizbollah sluttet seg til en svoren fiende av demokratiet – og derfor må betraktes som en terrorgruppe.

Sarah Marusek leverer en skarp og nyansert analyse av den prekære situasjonen for sjia-muslimsk motstandsteologi i Libanon, og underveis lanserer hun nye definisjoner av begrepet terror, noe vestlige mennesker har vanskelig for å forstå. Men, som hun skriver, i et avvik fra den vanlige akademiske stilen: «Alt dette viser at dritt virkelig er komplisert.»

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.