Å forsone traumer

Ny Tids nå faste spaltist, fredsforskeren Johan Galtung, trekker linjer mellom mulige årsaker til at verden er som den er – og løsninger på utfordringene vi står overfor.

Johan Galtung
Galtung er fredsforsker med 60-års erfaring innen konfliktløsning.

Voldspandemien fortsetter med uforminsket styrke, spesielt i USA.

Vi leser om fryktelige hendelser i andre store land som Kina, India og Russland, men ikke om massive skole- og kirkemassakre, om varebiler som meier ned tilfeldige forbipasserende på fortauet, om fredelige fotgjengere som blir skutt fra høyhus. Bare i dagens USA.

[ihc-hide-content ihc_mb_type=”show” ihc_mb_who=”1,2,4,5,7,8,9,10,11,12,13,14,17″ ihc_mb_template=”1″ ]Vi ser også en nedgang i volden i USA når den kritiske gruppen menn i alderen 18-25 finner arbeid. Forhåpentligvis ikke i militæret.

Hvordan forklare dette?

Massive årsaker

Det dreier seg om noe mer enn det sedvanlige amerikanske selvmord/mord-komplekset.

Skyldes det den amerikanske voldskulten? Uten tvil, men den er i forandring og synes nå å rette seg mot institusjoner, ikke bare individer.

Skyldes det kapitalismen? Systemet skaper vinnere og tapere, spesielt i USA, hvor det verken finnes et tak for profitt eller et sikkerhetsnett for taperne.

Skyldes det media? Overrapporteringen av vold og underrapporteringen av fred gjør at voldelige forbrytelser fremstår som normale, og fredelige handlinger som kriminelle.

Skyldes det konkurranse? Å bli en vinner i vold kan friste når vanlige jobber ikke lønner seg og en karriere innen sport eller kunst er utenfor rekkevidde.

Skyldes det etterligning? Vold synes å være a la mode i disse dager. Slutt deg til gjengen for USAs kollektive individualisme.

Skyldes det militarisme? Hvis landet mitt dreper folk i stor skala over hele verden, hvorfor kan ikke jeg drepe over hele landet – i stor skala?

Skyldes det nedgang og forfall? Er all drepingen en normal del av USAs nedgang og fall, og samtidig noe man kan få et kick av? Adapting as America declines – artikkel i New York Times, 23. april 2018 – god tittel, men en dårlig artikkel.

Fem norske «tvilsomme militære eventyr», som alle ble igangsatt uten parlamentarisk debatt. Er Norge et demokrati?

Alle de syv ovenfor, og mer. Massiv vold, massive årsaker.

Økonomi og fred. Hva kan man gjøre med det? Negeringen av de syv årsakene ovenfor negerer også USA fullstendig.

Fokuser på media: Pave Frans fremmer en «journalistikk for fred», som kritiserer volden og fremmer freden.

Fokuser på kapitalismen: Vi kan fremme kooperativer som møter arbeidernes behov i stedet for den gamle arbeidsgiver/arbeidstaker-modellen, samtidig som vi kritiserer selskaper som løper kapitaleiernes ærend.

I det australske Institutt for økonomi og freds studie Mexico Peace Index 2018: A comprehensive measurement of peacefulness in Mexico. Peace Plummets Costs 21% of GNP, kan vi lese at drapsraten i landet har økt dramatisk til 29 000 drepte i året. Dette ser mer ut som økonomi enn fred. Det er en forbindelse her, og det ville vært interessant å lære mer om hvor mange liv veksten i BNP krever.

Men hvorfor bruke økonomiske data om fred?

Våre tanker går til de 29 000 dødes pårørende, som har blitt fratatt samværet med sine elskede, ikke til BNP. Til tapet av fred og tapet av samvær, uavhengig av BNPs økning eller forminskning. Fokuset på BNP får det til å virke som om det er økonomi – ikke fred – som virkelig betyr noe. Fredsforskere må få frem fredens fordeler, ikke bare voldens kostnader. Dialogen som en felles søken. Det finnes en dialogkultur som i seg selv er en form for fred og som er ukjent for mange.

Røverkolonialisme

«En tsunami av amerikansk gjeld vil ramme markedene, og innen 2020 vil vi oppleve den neste globale systemkrisen», hevdes det i et nylig nyhetsbrev fra organisasjonen Global Analysis from the European Perspective (GEFIRA). Vel. Det kommer an på graden av avhengighet av USAs økonomi. Andre land må trekke seg ut!

«Verdens mest produktive befolkninger blir eldre og vil forsvinne.» Javisst: Mennesker blir eldre, så også befolkninger, og andre mennesker tar over. Det er normalt. Den første og den andre verden blir eldre – den tredje tar over. Også det er normalt.

Dagens EU er i en (av sine mange) kriser: Storbritannia og Frankrike forlanger – i EU-solidaritetens navn – at de øst-europeiske medlemslandene må ta imot flere afrikanske immigranter. Men hvorfor skulle de det? De vet at afrikanerne i stor grad er ofre for britisk og fransk røverkolonialisme- og kapitalisme. Og selv om det ikke er comme il faut å påpeke det, er det ikke så lenge siden de sammen med Sovjetunionen kjempet for å ende kolonialismen. Øst-europeernes opplagte konklusjon: De afrikanske immigrantene er Storbritannia og Frankrikes ansvar, ikke deres.

Verdens navle

Les Augustins Bekjennelser fra år 397: Hans problematiske Gud er ditt problematiske mission civilisatrice. Du hyller vestlig sivilisasjon, så hvorfor ikke nyte et av dens høydepunkter?

Fredsforskere må få frem fredens fordeler, ikke bare voldens kostnader.

The Vietnam War (2017) – en film regissert av Ken Burns og Lynn Novick – er den samme gamle historien: kun fortalt fra USAs perspektiv, som om ikke tre millioner vietnamesere ble drept av USA, og deres pårørende ikke fantes. Er det virkelig fortsatt mulig å lansere slikt sprøyt ustraffet? USAs Vietnam-krig sett fra USAs perspektiv ville vært en ærligere tittel. Millioner på millioner av menneskers syn på USA ble endret av denne krigen.

Til USAs krig mot Vietnam føyer økonomen og samfunnsdebattanten Paul Krugman til «Trumps krig mot de fattige», i en artikkel i New York Times, «som utkjempes på flere fronter. Beslutningen om å kutte boligsubsidiene følger beslutningen om å dramatisk øke arbeidskravene for mottakerne av matkuponger og Medicaid».

Lys

Det finnes imidlertid to lyspunkter, begge fra Frankrike.

President Emmanuel Macrons tale til den amerikanske kongressen var så ærlig at Trump begrenset sin reaksjon til å børste flass fra Macrons jakke. Macron oppfører seg som en europeisk leder – ja, som en verdensleder. Men det kan være «en mangel på partnere i Europa og i USA», som det nylig sto skrevet i New York Times.

Samme avis trykket nylig en tekst av den franske eksistensialistiske filosofen Simone de Beauvoir. Hun så skjønnhet med gråtoner i relasjonen mellom menn og kvinner – ikke i svart-hvitt som kvinnelige amerikanske forfattere, og «betraktet USAs krig mellom kjønnene som uproduktiv og fremmed».

I Norge har en pensjonert brigader, Svein Ødegården, i Klassekampen identifisert fem norske «tvilsomme militære eventyr», som alle ble igangsatt uten parlamentarisk debatt: «Out of area-operasjoner», NATOs bombing av Serbia i mars 1999 uten mandat fra FNs sikkerhetsråd, krigen i Irak i 2003, angrepet på Libya in 2012 og treningen av ikke-statlige militser i Jordan. Er Norge et demokrati? Dette kan dessuten ramme Norge i form av hevnaksjoner.

Og til slutt en liten ting: En av mine bøker på tysk, publisert av Springer Verlag, ble nedlastet 31 891 ganger frem til 26. april. Det finnes en interesse for fred, men ikke så stor interesse for å gjøre noe for å fremme den. Og enda mindre for hva denne artikkelen, basert på 60 års erfaring, anbefaler: Å identifisere og løse underliggende konflikter og forsone de underliggende traumene. Det er ikke lett, men mulig hvis bare viljen er til stede. En to-punkts agenda.[/ihc-hide-content]

Kommentarer
DEL