Å flanere i Via Appias sidegater

REISEESSAY FRA SØR-ITALIA: Terracinas kronglete trapper og gater er fulle av kulturhistorie, ugress, skjeve brosteiner og skvetne firfisler – og det er ikke alltid like godt å vite om de fører til skjærsilden, Rom eller badebyens parasoller.
Ole Robert Sunde
Email: ors@olerobertsunde.com
Publisert: 19.08.2015

Gyldendal, som er mitt forlag, leier flere leiligheter i den italienske byen Terracina, både for de ansatte og for sine forfattere; til en billig penge får vi leie flotte, store leiligheter. Terracina er en kystby (den har en strand – fem kilometer sandstrand oppkalt etter Kirke, trollkjerringa i Odysseen) som ligger i Sør-Italia, mellom Roma og Napoli; byen er todelt ettersom den har en antikk by oppe på en høyde, der hvor Gyldendal leier sine leiligheter, og en fiske- og badeby nedenfor, ved havet.
Sentrum – om det er det rette navnet – i gamlebyen er en plass ved en domkirke (derfor kaller vi plassen for domplassen, men det rette navnet er Piazza del Municipio); og denne kirken, som egentlig er en katedral, er en renessansekirke som er bygd over et antikt tempel (her var katolikkene pragmatiske).
Marmorhellene på plassen er 2000 år gamle, rett gjennom gamlebyen gikk den romerske veien Via Appia som forbandt Roma med Sør-Italia, og jeg innbiller meg at her har Paulus spasert, og Goethe, og kanskje salige Ibsen – her er det en stor steinscene hvor ungdommene spiller fotball og har sine skoleavslutninger, hvor de selvfølgelig setter opp en dramatisering av nettopp Odysseen, ettersom italienerne vet å ta vare på sin antikke arv, om enn dette drama opprinnelig er skrevet av en greker, av Homer.

Høyt over domplassen og gamlebyen, på en steinete nut, ligger Jupitertempelet; en gammel romersk ruin, som gamlebyen for øvrig er full av – det ligger og står søyler overalt, inngjerdet med små skilt; antikk, står det, men den katolske arven er også her; ned den smale gaten til vår siste leilighet, oppkalt etter kona til han som samlet Italia til et rike: Anita Garibaldis gate, som er svært trang, og der kjører de biler – over brosteiner som er helt svarte; hvor gamle kan de være – fort, og en kan jo lure på hvor smart det er, omgitt som de er av romerske ruiner. Mens går vi ned denne gaten, kommer vi til en liten vannpost med klokke, kafé og en av de første leilighetene Gyldendal leide, og et par meter ned, mot den romerske porten, står en virkelig underlig kirke: kirken for de som kommer til skjærsilden.
Altså purgatoriet. Trappen opp er full av ugress og gjennom århundrene skjevtråkkede trinn; på fasaden er det fire halvsøyler, tre ovale vinduer, glassmalerier med murdekorerte rammer. På midten et rektangulært vindu, også med dekorert ramme, slitt murfasade – og helt øverst, i en svært barokk tympanon, står knokkelmannen i helfigur i midten med en ljå, og ljåjernets spiss ender i et timeglass, altså et memento mori (under ljåen står det på latin: Hodie mihi cros tibi – «I dag meg, i morgen deg»). Et sted har jeg lest, i forlengelsen av Dantes Guddommelig komedie, at skjærsilden ble oppfunnet på 1200-tallet ettersom de fattige endte i inferno og de rike i paradiser, så hvor skulle de i mellom etter døden? Håndverkere, underoffiserer, bønder, byenes middelklasse? Jo, nettopp til purgatoriet, eller skjærsilden.veienes dronning

Giovanni Battista Piranesis tolkning av «veienes dronning». Via Appia and Via Ardeatina, fra Le Antichita Romane, 1756.
Giovanni Battista Piranesis tolkning av «veienes dronning». Via Appia and Via Ardeatina, fra Le Antichita Romane, 1756.

Det er fire veier ned til badebyen – for meg er den andre byen i Terracina en badeby, ettersom vi pleide å leie privat (til stive priser) om sommeren når Gyldendal-leilighetene er forbeholdt de ansatte, siden vi hadde skolebarn og var på stranden, og der var det stappfullt av turister fra Roma. Fire veier, og alle veiene er kronglete. Vi tar som regel trappehuset, forbi gamlebyens beste pizzarestaurant, forbi den republikanske muren, og på venstre hånd et stort palass (som har vært pavenes sommerresidens) og ned alle marmortrappene fulle av skvetne gekkoer, svidde og overgitte busker og kratt på utsiden, før selve trappehuset.

Jeg innbiller meg at her har Paulus spasert, og Goethe, og kanskje salige Ibsen.

Og endelig nede – den veldige varmen føles som et trykk mot kroppen – kommer vi rett ut på busstasjonen og rekken av plataner, til venstre er den trange og møkkete elven, tørrsvidde palmer, og vi går ned en av sidegatene mot en kanal før vi dreier til høyre, forbi Banca di Roma og ned hovedgaten Viale della Vittoria; mange butikker, rekker av høye pinjetrær med larmete sirisser, og de bråker mye mer enn vanlige, tidlige, høstaktive norske gresshopper.
Ved slutten av hovedgaten er det alltid motvind, en snorrett bilvei, veldig trafikkert, som vi forserte, og så selve den fantastiske strandpromenaden som går høyt, langs hele stranden med tykke, rørrunde gjerderekker øverst (som før var blåmalt for å være en parallell til havet), med plantede palmer, benker og trapper ned til stranden; de fleste er private, fulle av parasoller i muntre farger, og liggestoler, for ikke å glemme små kafeer; noen få kommunale som dessverre var (i hvert fall før) nedslitte med elendige toaletter.
Deretter ned en av trappene for å bade og betale for en stol (og seng til de som vil ha det) og en parasoll for å kunne sitte og lese i skyggen. Det luktet sterkt fra havet, og lyden var kraftig med sine meditative bølgeslag, som alltid får meg til å lytte og til å drømme; sanden var glohet, og som alltid føk det fin sand fra noen som pakket sammen og ristet store badehåndklær, og etter å ha kommet i lesemodus eller begynt å (for de som ville) sole seg eller bade, så kom det leptosome, segneferdige, nedlessete selgere fra Afrika, India og Bangladesh, som selger solbriller, badehåndklær, badeleker, hatter, ringer; hals-, håndledd- og leggbånd; ja alt som finnes av skrap, men også utsøkte klær, og alltid hissig pruting.
Og etter dem kom det små thailandske damer som ropte om massasje, deretter isselgeren som blåste i en fløyte og som alltid var italiener, og etter ham mannen med kokosnøtter i en vannbøtte, storbrølende, hes, også han innfødt, brunbarket av mye sol, men så ble jeg tørst og fikk mer lyst på en øl enn en frisk dukkert, som oftest er vannet i Middelhavet kaldt og salt, så jeg eseløremerket boken jeg leste – den har allerede fått en fin, tynn rand med sand mellom to sider – og reiste meg opp for å kjøpe en øl og spurte om de andre ville ha noe. Var det barn så ble det is, var det min kone så ble det tørr hvitvin.
Denne gangen hadde vi med oss min datter, hennes mann og deres to barn; da ble det iskrem på barn og barnebarn; øl til meg og hvitvin til konekrone; min datter reiste seg fra solsengen og tok med seg sin lille familie ut for å bade; de løp i flokk, ettersom sanden var varm, og stoppet ved vannkanten som for å kjenne etter hvor kaldt det var; jeg snudde ryggen til og glante opp mot Jupitertempelet – enda et storslått avtrykk fra antikken – i undring over min datter som hadde lyst til å løpe opp dit. Over balustraden kommer det mange lavtflygende tårnseilere, i Oslo er de en håndfull, her var de mange og fløy i en voldsom fart; de må ha godt syn, eller evnen til å kunne skifte fokus på en brøkdel av et sekund, uten å treffe vegger, biler, åpne vinduer, det sies at de kan sove i luften, til og med pare seg i luften.

Idet de italienske familiene trakk hjem for å spise lunsj, gjorde vi det samme; ikke opp til Gyldendal-leiligheten, men til en pizzabule i byen rett bak oss. Der har vi vært så mange ganger at hovmesteren hilser på meg – det er et spisested som ikke stenger under siesta (hver gang vi ankommer Terracina er alt stengt i gamlebyen, så vi må ha med matpakke) – og på pizzabulen, som ikke er så mye bule men en bra og stilfull resturant med mye god italiensk mat, har de stadig et problem, nemlig glutenfri pizza (men det fikser de på andre restauranter i byen); det er min datter og hennes mann som er allergiske mot gluten.
Etter maten (som ofte ender med at min datter og hennes mann velger biff) gikk vi hjem via trappehuset, opp de glatte marmortrappene – stadig med solvarme, lettskremte firfisler – og bakgatene til forlagsleiligheten, og noen av stikkveiene var så smale at vi måtte spasere i gåsegang. Også i bakgatene til gamlebyen var det små skilt om antikken; en søyle som lå liksom slengt mot en finsandet bakke, og resten av en annen, rammet inn av noen fargerike plastbånd. Det finnes ikke graffiti her, bare noen plastkasser med søppel og av alle ting sortert søppel av matrester, plast, glass, papir for å bli avhentet den neste morgen av den kommunale renholdsbransjen.
To eldre kvinner, på vei, hvor da, ikke til kirken, for tidlig, svartkledde som i kronisk sorg – noen sa en gang at flere av de eldste i denne gamle bydelen aldri hadde vært på stranden, aldri nede i den yngre byen; aldri sett havet noensinne, kunne det være mulig – her oppe, år ut og år inn. Til venstre hadde noen glemt å lukke skapdøren til et gasskap innfelt i husfasaden, jeg kunne se gasslanger og rørklammer, og vis-à-vis en dør satt det en katt, stripete, tynn og med ører som beveget seg, individuelt, som kameleonøyne; den gjespet høyt, skarpe tenner, sikkert vært oppe hele natten; flust med mus, hva med rotter, heller mus enn rotter; se der, sa min kone, og en dorsk gekko skvatt bort, i helspenn, den var like lang som en voksen finger, prikkete; det sies at de har lim under potene, heter det da poter hos dem, om ikke fingrer og tær?

Neste dag tok vi bussen til nabobyen Sperlonga, også med en lang kyst, og som i Terracina en gammel bydel. Sterk pålandsvind – vi satt på en kafé (den het Ulysses) med utsikt til havet – nappet i borddukene; Sperlonga er kjent for å ha huset Tiberius, keiseren etter Augustus. Til venstre for der vi satt kunne jeg se noe som minnet om et tårn; sandfarget stein, vimpel, mer slott enn tårn, kanskje heller festning for å bekjempe sjørøvere, som det står at Sperlonga ble utsatt for før.
Vi gikk opp mot tårnet, en bratt bakke med brosteiner, på den ene siden en grov, ubearbeidet fjellvegg, på den andre en forhøyning av stein. Bred marmorkant øverst, mer sete enn gelender, hvem ville sitte der, livredd for å falle ned i vannet, og bølgegangen sett fra siden; lange, buede dønninger i frisk fart fikk meg til å tenke på Munch, hvite skumkranser over grønnfarget vann, nedenfor helt svart vann, kanskje på grunn av tangklaser, langt borte Terracina, der var sjøen mørkeblå, et skummelt brådyp, om ikke noe som lyste dekket til; til høyre den lysemørke stranden, våt av sjøvann, oppe på land flere hoteller, i horisonten disete fjelltopper. Og over de spisse fjelltoppene: tykke, ekspansive skyer som, for alt det jeg vet, er på vei til å bli grå regnskyer.


Sunde er forfatter, med en rekke skjønnlitterære bøker og essays bak seg.

Kommentarer