Tvilen rundt skyldspørsmålet trer frem i dialogen mellom regissør Askold Kurov og Vladimir Putin: Det er ikke engang er klart hvilke forbrytelser Oleg Sentsov skal ha begått.

The Trial: The State of Russia vs Oleg Sentsov

Askold Kurov

Storbritannia

«Den største synden er feighet.» Med dette sitatet fra Michail Bulgakov avslutter Oleg Sentsov sluttinnlegget sitt under rettssaken. Sentsov, en filmregissør og Maidan-aktivist født i Ukraina, ble anklaget for å ha ledet en antirussisk terroristbevegelse på Krim under begivenhetene som fulgte etter mars 2014. Kjente filmskaperkolleger som Agnieszka Holland og Wim Wenders så vel som European Film Academy arbeidet for å få ham løslatt. Men i august 2015 ble han dømt til 20 års fengsel i Sibir av en russisk domstol i Rostov ved Don. I denne dokumentarfilmen undersøker Askold Kurov konteksten rundt rettssaken.

Flerfasettert om Sentsov. Kurovs primære kilde til bildematerialet er opptak han har funnet: fra Sentsovs egne filmer, fra ulike medierepresentasjoner av Sentsov og hendelsene som angår saken samt materiale fra Sentsovs familiearkiv.

Blant fotografiene i familiealbumene er – som moren muntert kommenterer – «Sentsovs første fotogram»: et bilde tatt ovenfra av hunden hans. «Eller en katt,» bemerker moren. Og sannelig, tatt ovenfra ser ethvert husdyr ut som en oval flekk. Bare representasjoner fra siden gir tilstrekkelig informasjon til å gjøre det representerte gjenkjennbart – ikke på grunn av noen iboende ingrediens i representasjonen, men fordi vi har lært det slik. Dette er en lærebokdemonstrasjon av at bilder ikke er ting, og bevisstheten om at måten vi ser ting på er knyttet til historiske, sosiale og kulturelle forhold, er et underliggende premiss i denne filmen.

Sannhet og rettferdighet. Askold Kurov er utdannet som dokumentarfilmskaper ved Marina Razbezhkina Film School i Moskva. Sammen med ni andre kolleger brukte han i 2012 to måneder på å filme folk før presidentvalget – deres samtaler, demonstrasjoner, seire og nederlag. Slik laget de en krønike om Russlands vinterprotester med den talende tittelen Winter, Go Away! (Zima, ukhodi!). Hans neste film Leninland (2013) var en dokumentar om det nedlagte Leninmuseet i landsbyen Gorkij i nærheten av Moskva. Children 404 (2014) dokumenterer konsekvensene av den russiske loven som forbyr «propaganda for ikke-tradisjonelle seksuelle relasjoner overfor mindreårige» – den tvinger foreldre og venner av homoseksuelle barn til å fortelle dem at de er syke, syndige og unormale. Offisielt eksisterer ikke disse tenåringene, og om du søker etter dem på nettet, dukker «Error 404» opp.

Fokuset på menneskerettigheter og sosiale konflikter i dagens Russland gjør Kurov til en av disse samtidsdokumentaristene som uten hensyn til egen risiko sørger for at offentligheten hele tiden er oppmerksom på kontroversene i dagens verden. Ettersom både tradisjonelle massemedier og sosiale medier kaster seg inn i kampen om popularitet og det politiske spillet, blir disse filmskapernes arbeid stadig viktigere, men også stadig vanskeligere. The Trial og skjebnen til Sentsov vitner om nettopp dette.

Den ukrainske filmregissøren og Maidan-aktivisten Oleg Sentsov ble i 2015 dømt til 20 års fengsel i Sibir for antirussisk terroristvirksomhet på Krim.

Det selvbiografiske aspektet ved The Trial gjør det ytterligere komplisert å balansere mellom den menneskelig kommunikasjonens flyktige natur på den ene siden, og jakten på sannhet og rettferdighet på den andre. Kurov håndterer dette på en mesterlig kald og presis måte. Gjennom hele filmen dukker de samme sakene opp flere ganger, og hver gang blir de behandlet fra et nytt perspektiv. Denne strategien er mest synlig i behandlingen av hovedpersonen, regissør Sentsov selv. Tilskueren får se ham fra ulike vinkler: hans egne ord, hans gamle og nye opptredener i media, filmene hans, hans fiender og venner, hans advokat, søskenbarn og mor. Filmen er strukturert som en etterforskning – nesten som et forsøk på å avsløre et gjemt terroristfjes på denne opprinnelige tegneseriekunstneren, som ble forretningsmann, dernest historieforteller, deretter filmskaper og til slutt politisk aktivist.

Sokurov. Mens den underliggende tvilen forblir skjult det meste av tiden, kommer den i forgrunnen i dialogen mellom regissør Kurov og Russlands president Vladimir Putin – der det ikke engang er klart hvilke forbrytelser Sentsov skal ha begått. Kurov: «Jeg bønnfaller deg, en filmregissør burde kjempe mot meg på filmfestivaler […]» Putin: «Han er ikke dømt på grunn av filmproduksjonen sin, men for en annen rolle […] Han viet sitt liv til terroristaktiviteter.» Sokurov: «Dette var den alvorligste politiske kollisjonen. Hvordan skulle en alminnelig person, en ung mann […] kunne forstå komplikasjonene i det politiske øyeblikket?» Her refererer Kurov muligens til Sentsovs aktiviteter etter at Russland tok Krim i april 2014, da han begynte å hjelpe ukrainske soldater og familiene deres – handlinger som fra Russlands synsvinkel kan betraktes som terrorisme, mens Kurov prøver å presentere dem som en feilbedømmelse i et komplekst historisk øyeblikk. President Putin nekter imidlertid å snakke om det: «Det dreier seg ikke om hans synspunkter […] Det handler om hans intensjoner og forberedelser til gale handlinger som kunne være til skade for våre borgere.»

Kynismen blir enda tydeligere når Kurov begynner å be Putin om å sette jussen til side: «Det er typisk russisk og kristent å sette nåde høyere enn loven. Jeg ber deg […] Vær så snill.» Til dette svarer Putin rolig, med et smil, og forsvarer loven: «Vi kan ikke oppføre oss russisk og kristent i denne situasjonen uten en rettslig avgjørelse.» Retten, får vi vite i løpet av filmen, dømte Sentsov som terrorist på grunnlag av en tilståelse fremkommet under press og filmsamlingen hans med blant annet sovjetregissøren Mikhail Romms antifascistiske klassiker Ordinary Fascism (1965).

Regimekritikk mellom linjene. Det den slovenske filosofen Slavoj Žižek betegner som «maktens iboende kynisme» utviklet seg under kommunistregimet og råder fremdeles i dagens Russland – det vil si en illusjonsløs og ublu realisme som gjør kritikk på idealistisk og ideologisk grunnlag fåfengt. Dette var og er en alvorlig utfordring for dem som vil opponere mot regimet. En av de opprinnelige måtene å kritisere regimet på var derfor å snakke mellom linjene. Bulgakov var en mester i så måte.

I sin sluttappell til russiske borgere om å unngå feighet, snakker også Sentsov mellom linjene. Det gjør ikke Kurov. Men hans klassiske dokumentariske tilnærmingsmåte står overfor den samme utfordringen: Kan den effektivt kritisere et regime med en iboende kynisme?

Filmen er tilgjengelig for NY TIDs abonnenter frem til 1.januar 2018 her

DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here