Å drømme er å se døden i øynene

Hva er dette å drømme, hvilken betydning har det?
Avatar
Forfatter og filmskaper.
Email: dragsethterje@gmail.com
Publisert: 03.12.2018

Den første dokumenterte drømmeboken ble skrevet i 2070 f.Kr. av den egyptiske faraoen Merikere. Han tolket drømmene som varsler om gode eller onde hendelser, et tolkningsgrep som har blitt etterlevd i vårt gjengse forhold til drømmer i over 4000 år.

Ordet drømme har, som det engelske dream, sin etymologiske rot i det norrøne dreyma, med betydningene «glede», «jubel», «sang» eller «virksomhet», «liv», «glede». Det germanske dreugan kan assosieres til «svike», «bedra», «blendverk». Og er ikke drømmene et virkelig blendverk?

En mer materialistisk versjon av drømmens mystiske eller mindre mystiske substans finner vi i den skotske filosofen Thomas Browns (1778–1820) essay Om drømmer: «Forfattere fra antikken og renessanseforfattere som skrev om drømmer, opererte ofte med tre kategorier: guddommelige (innplantet i sinnet på et overnaturlig vis) – naturlige (forårsaket av dominerende kroppsvæsker eller ubalanse i disse) – animalske (som har opphav i de daglige anliggender som menneskene beskjeftiger seg med.»

Drømmen skaper virkelighet. Først drømmen, så skapelsen.

Freuds klassiske verk Drømmetydning og Jungs arketyper (vann symboliserer det ubevisste) har skapt andre og grunnleggende analytiske begreper om drømmer – og ikke minst etablert begrepet underbevisstheten, eller heller flertallsformen underbevissthetene, for bevisstheten består ikke bare av et metaforisk «over» og «under», men av et komplekst samspill av kjemi og elektriske impulser som går i alle retninger og gjør disse «plasseringene» meningsløse.

En virkeligere virkelighet

I enkelte amerikanske urbefolkninger tolkes drømmene i rituelle danser og sjamanistisk praksis og har stor kulturell betydning for virkelighetsforståelsen. Noen av stammene ser på drømmer som mer virkelige enn den «våkne» virkeligheten og tror at drømmen representerer en større og sannere versjon av denne. Og enda mer fantastisk: Det å drømme ses ikke som noe den enkelte selv gjør – han eller hun går snarere inn i drømmesfæren. Drømmen som en selvstendig eksisterende bevissthetsverden.

Drømmene har ulik betydning i ulike kontekster i ulike kulturer. I Bruce Chatwins antropologiske klassiker Drømmespor skriver han om de australske aboriginene: «Et drømmespor er en usynlig vei hvor de australske urinnbyggernes forfedre vandret i tidens morgen. Ved å synge ga forfedrene navn til alt de så under vandringene sine, og på den måten skapte de verden. I dag kan deres drømmespor følges på kryss og tvers over hele Australia ved bare å lære sangen.»

Drømmen skaper virkelighet. Først drømmen, så skapelsen.

Vi flyr over ørkenlandskap vi aldri har besøkt. Vi faller i ilende redsel inntil vi slipper angsten for å falle – og blir vektløse og flyr som fugler og navigerer med vinger. Hva er det som får hjernen til å utløse disse synene? Er det et slags overskudd som skal brennes av og bearbeides? Er det en kjemisk oppladning hjernen trenger for å virke optimalt? Er drømmene rester fra en skjult, fjern fortid, reminisenser fra tusener av år siden, samlet i bevisstheten som en både kollektiv og subjektiv hukommelse? En aktivitet som ordner opp i opplagret stress og turbulens i hverdagen? Kanskje drømmene er logiske og rasjonelt relevante i en eller annen forstand?

Tid samlet og tid oppløst

Den engelske flyingeniøren og filosofen John Dunne (1875–1949) skrev i 1927 An Experiment with Time, hvor han påstår at tiden ikke eksisterer, for alt som kan skje i virkeligheten, har allerede skjedd i det han beskriver som et «serielt univers» – det kan kun oppleves i drømme, siden tiden også der er oppløst. Dunne påstår at drømmene derfor også kan ha forutsigelser om fremtiden for den som er «våken» og memorerer sine drømmer dagen derpå.

Drømmer laksen om fossen? Bekken om havet? Havet om himmelen?

Boken ble lest av T.S. Eliot og James Joyce, også fordi Dunne var inspirert av Einsteins relativitetsteori, som ble diskutert og brukt som inspirasjon for verk hvor tidsbegrepet var en integrert del. Den russisk-amerikanske forfatteren Vladimir Nabokov ville prøve ut Dunnes teorier og skrev ned og arkiverte sine drømmer etter den engelske filosofens systematiske konsept. Slik skulle Nabokov enten bekrefte eller avkrefte Dunnes forutsigelsesteori. Utprøvingen resulterte i en fin bok: Insomniac Dreams. Experiments with Time by Vladimir Namokov (2018), nylig publisert av Nabokov-kjenner og -oversetter Gennady Barabtarlo. «Drømmene kan være scener i en tragisk eller triviell regi, med statiske eller plutselige bilder, fantastiske eller kjente, og inneholder plausible hendelser paret med groteske detaljer, og både døde og levende slipper til,» konstaterer en kritiker John Lanchester etter lesningen av Nabokovs forunderlige drømmebok.

Subjektløs væren

Det å fantasere og dagdrømme er en måte å tenke på, som det å skrive og lese poesi er en måte å tenke på. Vi er underlagt en rasjonell, selvbevisst kontroll i våre daglige gjøremål, men ikke når vi drømmer. Det å drømme er tap av kontroll. Vi er rasjonelle individer mesteparten av døgnet – treffer fornuftige beslutninger fra morgen til kveld – finner determinerte årsakssammenhenger fra a til å. Men ikke når vi drømmer.

I drømmen er du uten «selv» – uten et styrende ego som rasjonelt trekker fra og legger til. Drømmen er en bevissthetsmodus uten et selvbevisst, kontrollerende subjekt som indikator. Gunstein Bakke har en bemerkning om drømmen i sin roman Havende, hvor det refereres til Augustin: «Intet menneske står til ansvar for sine egne drømmer, fastslo allerede Augustin, og dermed ble også drømmenes relative subjektløshet erkjent: at det er ikke mennesket ‘selv’ som drømmer, at drømmer er noe mennesker utsettes for.» Drømmene er rett og slett som en egen verden med sine egne mål.

«Jeg arbeider best når jeg sover,» som den franske poeten Paul Éluard skal ha sagt. Drømmen er det språket, så å si, som står poesien nærmest. Drømmene overgår alt hva den bevisste fantasien kan forestille seg. Vi vet ikke hva drømmen er for en aktivitet i hjernen når vi sover – like lite som vi vet hva den menneskelige bevisstheten er når vi er våkne. Hjerneforskningen har lært oss noe, men med tanke på den kapasiteten vi aner at hjernen er i besittelse av, vet vi veldig lite.

Katter og hunder drømmer, bjørnen og beveren drømmer, akkurat som laksen og makrellen drømmer. Drømmer laksen om fossen? Bekken om havet? Havet om himmelen? Og «alt er en drøm», sier mystikeren. Drømmer er som uredigert poesi fra det ubevisste.

Drøm og dikt

Kan drømmens språk egentlig tolkes psykoanalytisk eller vitenskapelig uten at et eller annet går tapt på veien? I det samme man fortolker og overfortolker metaforer analytisk i et dikt, er de vel heller ikke lenger metaforer? For metaforen i seg selv er en overføring og en mental overgang fra bilde til sansning og fra sansning til tenkning. Og kanskje mister drømmen sin dypeste betydning for den enkelte når den settes inn i en kontekst basert på en rasjonell, logisk metode og et fastlagt system for symbolsk fortolkning? Er ikke det ubevisste et språk i seg selv og skal forstås som nettopp dét, unikt skapende på en uforstyrret måte?

Jeg holdt på å si: Et dikt kan kun analyseres med et annet dikt.

Et dikt eller en litterær prosatekst er åpen for like så mange lesninger som det finnes lesere av diktet/teksten. Eller for å si det på en annen måte: Skal drømmer og poesi nødvendigvis fortolkes og analyseres logisk? Jeg holdt på å si: Et dikt kan kun analyseres med et annet dikt.

Drømmen er altså det språket som står poesien nærmest, som skapelse (gresk poiesis) og språk utenfor kontroll og årsak/virkning. Og på en eller annen måte er diktning også bevissthetsforskning. Surrealistenes lek med og bruk av automatskrift som metode var en utprøving av det ukontrollerte og ikke-villede – og skulle på den måten avsløre den intellektuelle distansen som inntrer ved å ville dikte. En drøm står utenfor eller bortenfor den bevisste tanken, mens diktet står utenfor det alminnelige, rasjonelle fornuftsspråket, som er tuftet på informasjon om vår gjøren og laden.

Andre drømmebøker

Innenfor nordisk litteratur har vi August Strindbergs Ockulta dagboken, posthumt utgitt i 1963, som et forunderlig eksempel på en mental drømmeliknende reise i form av en spektakulær virkelighetsoppfattelse, som fikk Strindberg til å se spøkelser på høylys dag. Hans landsmann, vitenskapsmannen og mystikeren Emanuel Swedenborg leverte i Drömboken (1743) et annet unikt psykologisk og religiøst dokument basert på visjoner og drømmer, mens engelske William Blake rapporterte fra himmel og helvete i symbolladede visjoner i dikt og grafikk. Ikke å forglemme Inger Hagerups fine knippe dikt Drømmeboken fra 1955, den eneste boken med denne originaltittelen på norsk. Når Ibsen bastant tordner at «å dikte er å holde dommedag over seg selv», legger jeg til: Å drømme er å se døden i øynene.

Det handler ikke lenger bare om å beskrive, forklare og kritisere vår virkelighet, men å sette den menneskelige bevisstheten opp mot de fenomenene vi hverken kan avkode eller kontrollere. Vi må utforske det imaginære. Drømmen. Bevisstheten. Og da snakker vi ikke om Freuds symbolske rebuser eller at drømmen er noe vi nødvendigvis kan eller må avkode. Drømmen er en handling.

Se også Drømmeboka av Dragseth.

Kommentarer