Å dele rytmen av hvert skritt

En annerledes reiseskildring om to norske kvinner som tar bena fatt på en monumental pilegrimsvandring i Japan. Underveis til 88 Shingon-templer skal de gi slipp på en og en mental blokkering – målet er forløsning.
Alle foto: Christine Istad
Ellen Lande
Lande er filmskribent og regissør.
Email: ellen@landefilm.com
Publisert: 02.05.2018

Hvordan komme til Nirvana uten å dø først

Kari Gjæver Pedersen og Christine Istad

Arneberg Forlag

Et motiv omhyllet i gråblå tåke skjuler seg i fotografiet. Stemningen griper først, tydingen av det håndgripelige kommer lenge etterpå. Jeg tar meg i å hvile i motivet, suge inn en nær og sterk tilstedeværelse: lukten av fiskefileter på grillen, fuktige, mosegrodde, eldgamle steintrapper som trekker oppover. En sliten skrubbet rygg sårbart nedsunket i en varm japansk kilde, smilende imøtekommende ansikter, rynkete som glatte. Fotografiene er maleriske, med en indre felles rytmikk og tonalitet. De har et usedvanlig sanselig og åpent blikk for talende detaljer.

Bakenfor ordene. Kroppens bevegelse under meditasjon er en av veiene til nirvana. Duoen fra Norge, forfatter Kari Gjæver Pedersen og fotograf og billedkunster Christine Istad, har på en syv ukers tur i Japan skapt en bok av sine øvelser i mestring. Men det er ikke ordene som fenger meg, det er alt det usagte, alt mellom linjene. Det er bildene i boken som trekker meg innover og inspirerer.

Det er ikke ordene, men bildene i boken som trekker meg innover og inspirerer.

Reiseskildringen er skrevet av kartlesere som går seg vill, som tar demokratiske allmøter før de sammen går videre på måfå. En vev av inntrykk fra pilegrimsvandringen er samlet. Tekstens beretning er i bruddstykker, den er som en dagbok ført i pennen av en som var for sliten av fysiske strabaser og mektige inntrykk til å orke å skrive ned mer enn korte stikkord. Jeg opplever at jeg ikke får tilgang til forfatterens personlige beretning. Nærskildringene er som smuler, og stiller ikke sulten fra forventningen jeg hadde om å få bli med på forløsningsreisen. Får fakta så mye plass på grunn av redsel for å bli for privat?

[ihc-hide-content ihc_mb_type=”show” ihc_mb_who=”1,2,4,7,9,10,11,12,13″ ihc_mb_template=”1″ ]

Allikevel er det noe som siver frem i teksten; en intensitet som pirrer nysgjerrighet ved denne bestigningsreisen utsatt for vær og vind, i tærende varme og fukt blant uforståelige skrifttegn, og med et kart som skjuler avstandene. Ferden virker nesten like uforutsigbar som en polferd, og den personlige bragden er fullendt når de setter staven ved sluttpunktet. Det er riktignok japanske tempelstier, skog og landsbyer istedenfor ishavsøde og snø – men tursekk, staver og norsk erobringsmentalitet er med. Anorakk er byttet ut med pannebånd og hvite pilegrimsjakker, som stemples i hver tempelport.

Pilegrimsmarsjen på drøye 1400 kilometer på øya Shikoku fører til nirvana, men japanske moderne pilegrimer tar buss, taxi eller tog til templene, og lærer de norske kvinnene at alt ikke må  gjennomføres i eget ansikts sved. Reisen konfronteres med egne krav om å gjøre de riktige tingene, om å pakke for tempelvandring i Japan fremfor fottur i norske fjellheimer.

Salighet underveis. Himmelen er kjølig drikke fra en kjøpsautomat i et blikkskur. Saligheten overvelder ikke bare i tempelrommene, men også i gavmildheten og omtanken hos menneskene de møter på veien. Også mirakelet osettai – gaver til de hvitkledde pilegrimene de passerer i ymse former. Som de tre japanske konene som hver lørdag serverer gratis risboller, frukt og vitamindrikke.

Hvordan komme til Nirvana uten å dø først er en beretning om mer enn kulturforskjeller i skrifttegn, språk og skikker. Man møter seg selv mens man går. Disse hvitkledde norske kvinnene går så lenge i svett, gnagende stillhet at motbakkene etter hvert blir lette – de kvernende, tunge tankene endrer seg. De går så gnagsårene blir familiære, og den jevne bevegelsen fot etter fot, time etter time, dag etter dag letter smerteterskler i tanke og kropp.

Saligheten overvelder ikke bare i tempelrommene, men også i gavmildheten og omtanken hos menneskene de møter på veien.

Mosaikk av beretninger. Jeg opplever en beretning om stillhet i et land hvor ingen bruker sko innendørs, men tasser og subber i sokkelesten eller tøfler. Det er også en historie om fravær av stillhet når busslaster av japanere velter ut på sine charter-pilegrimsreiser og valser inn i helligdommene – like fornøyd som kvinnene som har gått i over åtte seige timer i turstøvler laget for norske fotturer og ikke for 70 prosent luftfuktighet.

Det er et drama om kampen for stillhet, for den i reisefølget som må insistere, kjefte og kjempe for å få en halvtimes fri fra evinnelig tjatter. Det er refleksjoner om vår selvkritiske monolog i hodet, den nedtrykkende – og om hva en indre og ytre reise kan gjøre med det. Og det er en hyllest til synergi mellom kropp i bevegelse og tankestoff som slipper.

Pilegrimsvandringen er også en bønn om at en nærstående skal bli frisk, om selvoppofrelse og forsaking, og lindring i varme kilder – og ølen de unner seg til sist.

Det er videre en fortelling om at 1000 år gamle trehus lukter likt, og at japanerne gjerne asfalterer stien helt frem og erstatter de ruvende eldgamle trestammene i tro kopi av betong – for at den velregisserte roen i skogen frem til neste tempel ikke skal bli forstyrret av fallende, råtne trær. Det er dessuten erkjennelsen om at alt over tregrensen minner om Finnmark. Og det handler om gleden ved brått å føle seg så hjemme i tempelhagens uregjerlige knauser og værbitt naturterreng, at man bryter ut av pilegrimsrytmen og bykser opp bratte berg mens skrekkslagne japanske pilegrimer står målløse tilbake – uten asfalt i sikte.

Går i takt, er i utakt. Det handler om møtet med motbakkene når inntrykkene blir for mange og opplevelsene av det forut føles for strie. Om å møte veggen i følge med en annen, og om opplevelsen av å dele rytmen av hvert skritt.

Ettertanken er at gjennomføringen av reisen ble for hektisk – mangelen på skildring av nærhet i beretningen sier sitt. Det er om å ville rekke over for mye, når du skulle ha gitt slipp.

[/ihc-hide-content]
Kommentarer